Truer det britiske imperiet. Jamie Hepurn leder an opp trappene i Holyrood, Skottlands åpne og demokratiske parlamentsbygg. Utformingen i tre og granitt minner mer om et lett overdimensjonert norsk kommuneting enn en britisk statsinstitusjon.

«Noe ganske annet enn Westminster», bekrefter Hepurn med et bredt smil. Han viser vei mot kantinen der Aileen Campell tar i mot midt i en sandwich. Stemningen er uformell og avslappet. De to representantene for The Scottish Nationalist Party (SNP) har da også all grunn til å dyrke en folkelig stil: Partiet baserer mye av sin popularitet på misnøyen med fjerne og formelle lovgivere i London.

Holyrood ligger nederst i The Royal Mile, den ærverdige hovedgaten som forbinder Edinburgh Castle med et av dronning Elizabeths foretrukne sommerslott. Under ti år etter at Westminster overførte en begrenset beslutningmyndighet hit, truer det demokratiske eksperimentet med å oppløse det som er igjen av det britiske imperiet.

Ønsker beslutningsmakt. «Enhver nasjon med respekt for seg selv vil søke selvstyre. Vi er en nasjon og vi burde regjere over oss selv», sier Hepburn. Hans parti seiler for tiden i sterk medvind. SNP ble for første gang det største partiet i Skottland etter valget for et drøyt år siden, og overtok dermed ledelsen av den skotske regjeringen. Den bestemmer prioriteringene innen felt som jordbruk og fiske, helse og utdanning, sport og kultur, mens kjerneområder som skattepolitikk, utenrikspolitikk og energipolitikk fremdeles er forbeholdt regjeringen i London.

Partiets valgseier ble tolket som et beskjedent ønske om forandring:

Heller enn å stemme på Labour som har dominert skotsk politikk de siste 25 årene, gikk mange over til et annet uttalt sosialdemokratisk parti. Men med nasjonalistene i posisjon og den karismatiske Alex Salmond som førsteminister, er nå fullt skotsk selvstyre øverst på den politiske dagsorden.

«De som taler mot uavhengighet bruker veldig negative ord, som balkanisering og seperatisme. Men det er egentlig en helt naturlig ambisjon: Vi ønsker å ha beslutningsmakt i EU og Nato uten å gå veien om et annet parlament. Vi vil at vår stemme skal bli hørt», sier Campell.

Skotsk olje. Men selvstendighetskampen handler vel så mye om ressurser. Det meste av Storbritannias olje hentes opp av skotsk havbunn.

«Selv med dagens skattenivå gir oljen rundt regnet en milliard pund i måneden til den britiske statskassen. Det kan finansiere litt av hvert i et land med 5 millioner mennesker, hvis det investeres på en fornuftig måte. Det norske oljefondet er i så måte et forbilde. Myndighetene i Westminster har ikke engang vurdert denne muligheten», sier Hepburn.

Med et fast grep om oljen ønsker nasjonalistene å løfte det dårligstilte Skottland inn i «buen av velstand» som strekker seg fra de skandinaviske landene til Irland.

Et av de store spørsmålene i uavhengighetsdebatten er likevel hvorvidt Skottland har råd til selvstendighet. Den uavhengige skotske økonomen John Kay er sikker i sin sak:

«Subsidiene fra England til Skottland er ikke så store at bortfallet vil ha katastrofale konsekvenser for den skotske økonomien. På den måten er relasjonen mellom England og Skottland helt forskjellig fra Englands forhold til både Nord-Irland og Wales», sier han på sitt kontor i London.

Han mener likevel det er fundamentalt galt å fokusere på olje. Kay understreker at oljeinntektene aldri vil komme opp på et norsk nivå. Det viktige spørsmålet er heller hvilken vekstrate som er mulig i et Skottland med større selvtillit.

Sto sammen gjennom krigene. Unionen mellom England og Skottland ble inngått i 1707, til tross for stor folkelig motstand. Men unionen åpnet opp et stort verdensmarked for skottene, og deres funksjonærer, handelsmenn og soldater ble sentrale i ekspansjonen av det britiske imperiet.

Selv om større autonomi for Skottland var et tema i begynnelsen av det 20. århundret, sørget de to verdenskrigene for at unionismen stod sterkere enn noen gang på begynnelsen av 1950-tallet. Den påfølgende økonomiske oppgangen i etterkrigstiden gjorde at unionen forble populær, men da den økonomiske krisen på 70-tallet falt sammen med oljefunn utenfor Skottland, fikk det skotske nasjonalistpartiet plutselig tilgang på store retoriske ressurser. Den moderne skotske nasjonalismen slo politisk rot.

Kulturell selvhevdelse. Samtidig kom en ny selvhevdelse til uttrykk innen kultur og akademia. Forfattere og musikere begynte å betone en særegen skotsk identitet, mens nytolkning fant sted på universitetene.

«Historikere på 60-tallet drev med offerhistorie», sier Tom Devine, mannen som innehar det mest prestisjetunge professoratet i skotsk historie ved universitetet i Edinburgh.

«De reflekterte angsten og mangelen på selvtillit i en nasjon i langvarig nedgang. Det er ingen tilfeldighet at en mer balansert fremstilling sammenfaller med en langt større nasjonal selvtillit i Skottland», påpeker han.

Devines bok «The Scottish Nation 1707–2007» har solgt i over 96 000 eksemplar og overgikk til og med for en stund salgstallene til Harry Potter-bøkene.

Men om SNP og den nasjonale selvfølelsen for øyeblikket synes å stå sterkere enn noen gang, er det høyst usikkert om det vil bli flertall for selvstendighet ved en folkeavstemning. Meningsmålingene varierer sterkt og vektlegges forskjellig utfra politisk ståsted. Mange eksperter deler Devines analyse:

«Jeg tror kun 26 til 30 prosent vil stemme for det SNP definerer som selvstendighet. Og det tallet har egentlig ikke forandret seg det siste tiåret. Min magefølelse er at folk ønsker et sterkere skotsk parlament og en sterkere regjering, men innenfor unionsforholdet», sier Devine.

Unionistene i Holyrood føler seg sikre på sine argumenter.

«Det handler åpenbart om de kulturelle forbindelsene, familiebåndene og forretningssamarbeidet som er utviklet over de siste 300 år», sier Labour-representanten John Park. Han mener dessuten SNPs visjon om en uavhengig sosialdemokratisk utopi ikke er det beste alternativet.

«Skottland har en viktig rolle å spille når det gjelder den politiske agendaen i Storbritannia. Hvorfor skulle vi skille oss fra sosialdemokratene i England, Wales og Nord-Irland når vi heller kan sikre at Storbritannia, som et samlet land, beveger seg i sosialdemokratisk retning?», spør Park retorisk.

«Høyrevridde i økonomispørsmål». Som det største unionistpartiet har Labour forsøkt å tegne opp en frontlinje mellom sosialisme og nasjonalisme. Til tross for SNPs gester i retning av en sosialdemokratisk politikk, mener Labours John Park at denne distinksjonen har gyldighet.

«SNP har en agenda som de beskriver som sosialdemokratisk: Motstand mot atomvåpen, kjernekraft osv. Men det er ikke fordi det er en del av en sosialdemokratisk ideologi, det kun fordi de ønsker å markere seg som forskjellig fra England. Hvis du ser på de områdene som virkelig angår folk, for eksempel økonomiske spørsmål, så er SNP et høyrevridd parti», sier han.

Likevel har SNP stor fremgang selv i det industrialiserte lavlandet der arbeiderklassevelgere har stemt Labour i generasjoner. I juli vant SNP et av Labours tryggeste parlamentsseter i Westminster da valgkretsen Glasgow East tippet i nasjonalistenes favør. Resultatet sendte sjokkbølger gjennom et allerede sterkt svekket regjeringsparti.

Ironisk nok var det Labour som mot slutten av 90-tallet fikk etablert det skotske parlamentet, institusjonen som nå har blitt et høyst effektivt redskap for politiske motstandere. Park tror likevel ikke at partiledelsen i London angrer på det demokratiske eksperimentet som nå truer partiet og unionen.

«Parlamentet er en fantastisk institusjon. Vi er bare inne i en periode hvor folk må finne sine roller», sier han.

Ant-konservative. Mange fremhever at skottene mer enn noe annet er anti-konservative, og denne negative definisjonen av skotsk identitet vil kunne bli utslagsgivende. Da toryene i Westminster på begynnelsen av 70-tallet begynte å true velferdsgodene som skottene hadde lært å verdsette, ble et rødt Skottland stående i opposisjon til et blått Storbritannia.

Denne tendensen ble radikalisert under Margaret Thatcher på 80-tallet, og på 90-tallet ble toryene så godt som utradert i Skottland. Et nytt konservativt regime i Storbritannia som på ingen måte speiler det skotske elektoratet, vil kunne forskyve balansen til fordel for nasjonalistene. Derfor ønsker SNP en folkeavstemning først i 2010, etter det neste valget til Westminister.

Et nytt Tjekkoslovakia? Dette åpner også for journalisten Neal Aschersons scenario basert på en parallell til det som skjedde da Tjekkoslovakia ble delt i to. En ambisiøs og hensynsløs toryleder vil kunne føre en politikk som presser skottene til å velge selvstendighet nærmest mot sin vilje, for på den måten å kvitte seg med det røde Skottland og sikre toryene noe nær evig hegemoni i England. Dette er en spekulativ hypotese, men det understreker hvordan de konstitusjonelle sprekkdannelsene forplanter seg dypt inn i det regjerende Labour.

«Hele deres promoteringssystem, hele deres politiske fremtid er avhengig av unionen», sier Murray Pittock, forfatter av boken The Road to Independence? Han mener det store spørsmålet er hvorvidt Labour er i stand til å imøtekomme det skotske kravet om større selvstyre før det er for sent.

«Mens unionsdebatten i Skottland er ukentlig stoff i avisene der, er debatten i London der den var på 60-tallet. De har store problemer med å fatte forandringene som må til for å passe Skottland inn i en løsere føderasjon», mener Pittock.

Mer selvstyre en mulighet. Også økonomene er enige om at noe må gjøres med dagens situasjon:

«Den skotske regjeringen får penger i form av en bevilgning fra Westminster. Det er tøv i økonomisk forstand», sier oljeøkonomen Alex Kemp i Aberdeen.

«Regjeringen må være ansvarlig både for inntektene og utgiftene. Hvis man bare får en sjekk fra London vil man ganske enkelt bruke alt og be om mer», sier han. Kollega John Kay sier seg enig og legger til følgende:

«Hvis alternativet til selvstendighet er større grad av selvstyre tror jeg folket vil si ja til det.»

En ting er sikkert: Det skotske problem vil være en dårlig skjult fallem i britisk politikk i tiden fremover.