Ideallæreren forsvant. Elevene i den finske skolen, Europas suverene skolevinnere, går i en skole nokså lik den skolen deres foreldre gikk i. Læreren har stor autoritet både i og utenfor klasserommet, læreplanene er justert gradvis, fokus er på tradisjonell læring, samspillet mellom elev og lærer er det viktigste.

Heller ikke lærerutdanningen har gjennomgått store endringer. Det er en ettertraktet utdanning, kun hver tiende søker kommer inn og i løpet av det femårige masterstudiet må alle velge en faglig fordyping.

Karsten Alnæs har betraktet den norske skolen både som lærer, journalist og historiker. Det verste som har skjedd i reformiveren i skolen er etter hans mening detroniseringen av læreren som åndsmenneske og omsorgsperson.

«Jeg tror denne ideallæreren eksisterte i skolen til 1970-tallet, men så ble dette idealet gradvis skjøvet ut av klasserom og skolegård», sier Alnæs.

Kunnskapskravene gradvis vannet ut. Norges svake resultater i de internasjonale undersøkelsene forbløffer fagfolk fordi den voksne befolkningen er en av verdens best utdannede, noe som den oppvoksende slekt også skulle høste av. Men det høye utdanningsnivået til foreldrene og besteforeldrene slår ikke ut på PISA- og PIRLS-statistikken for dagens norske 15-åringer.

83 år gamle Arnfinn Sørensen tilhører oldeforeldregenerasjonen. Han var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet da Kjell Bondevik var statsråd fra 1965-1971 og fulgte utfasingen av syvårig folkeskole, framhaldsskole og realskole til fordel for niårig grunnskole. Dette var også en kamp om kunnskapsformidlingen i den nye skolen.

«Det var da begrepet allmennlæreren ble skapt. Ideen om at en lærer skulle være i stand til å undervise i alle fag gjennom ni år i skolen», sier Sørensen og husker striden som et ideologisk basketak mellom Norges Lærerlag og Norsk Lektorlag.

«Adjunktene og lektorene hadde undervist i realskolen og ble presset ut av ungdomsskolen. Det var da kravet om at lærerne skulle ha faglig fordypning i de sentrale fagene som matematikk og språkfag forsvant. Gymnaset ble arbeidsplass for lektorene og adjunktene», minnes Sørensen.

«Dette ble starten på at kunnskapskravene gradvis ble vannet ut i skolen.»

Enhetsskolen. Antall fådelte barneskoler ble dramatisk redusert i denne perioden og nye, store sentralskoler ble bygget over hele landet. Distriktspolitikken var ideologisk forankret i allmennlærer begrepet, mens aktivitetspedagogikken og målet om enhetsskolen var fostret av engasjerte pedagoger og politikere som Anna Sethne, Olav Storstein og O.G. Gjøsteen i mellomkrigstiden.

Lærerutdanningen var i mange år toårig, så ble den treårig. I de siste årene er den forlenget til fire år for å styrke det faglige nivået. Mange lærere har også bygd på utdanningen med universitetetsfag for å styrke sin faglige kompetanse.

Helga Hjetland, leder av Utdanningsforbundet, det som engang var Norges Lærerlag, beklager at mange lærere blir satt til å undervise i fag de ikke føler seg kompetente i:

«Lærere i mindre kommuner strekker seg svært langt for å for timeplanene til å gå opp. Det er problematisk at mange kommuner, skoleeiere, mangler folk som har pedagogisk kunnskap i administrasjonen.»

Leseferdigheter. Hun er ikke enig i at seksåringene, som startet skolen etter Reform-97, ble ofre for tariffpedagogikk da det oppsto strid om hvem som skulle lære de små, tannløse å lese. Førskolelærerne «eide» seksåringene, men hadde ikke leseopplæring i sin utdanning og i det første skoleåret ble lek viktigere enn leseopplæring. Resultatet av R-97er er at dagens norske 15-åringer er nummer 19 av OECD-landene i leseferdigheter, mens undersøkelsen av 10-åringenes leseferdigheter i PIRLS, sender oss enda lenger ned på rankingen. Det står ikke stort bedre til med ferdighetene i matematikk og naturfag.

På vegne av landets lærere i grunnskolen ønsker Helga Hjetland seg en reformpause. - Vi går fra grøft til grøft, det er motstridende ideologi mellom disse planene. Nå har vi en som krever mye lokalt læreplanarbeid, det tar svært mye tid å gjøre dette og det skaper mye turbulens blant skoleeiere og rektorer. Den forrige læreplanen var så detaljstyrt at lærerne følte at de ikke hadde tillit.

Historikeren Alnæs håper at det på nytt vil bli stilt krav til at lærerne skal besitte kunnskap. Også elevene må lære at kunnskap, innsikt og fordypelse også krever noe av dem. Han har liten tro på at digitale ferdigheter skal løse skolens formidlingsproblemer.

«Det er det personlige samspillet mellom lærer og elev som avgjør kvaliteten på undervisningen.»

Publisert første gang i Aftenposten 16. januar 2008.