Eldrebølge. Hvert år blir 10 000 mennesker rammet av demens i Norge. Det har ført sykdomsgruppen inn som den største i omsorgstjenestene, med en prislapp på 18 milliarder kroner i året. Med den kommende eldrebølgen vil tallene galoppere, og ekspertene spår nå en «tsunami» av tilfeller fram mot 2040 som vil ta strupetak på helsevesenet. I regnestykkets kjerne hviler en ubehagelig absurditet. Dette er utviklingens kompromissløse speil. Nå lever vi lenger, og redder hjertesyke, slagpasienter og kreftsyke fra døden. Men med alderen følger demensspøkelset i kulissene, og når det trer frem finnes ingen kur.

Forskere har fremdeles ikke klart å avsløre hele årsaksbildet til den brutale sykdommen, eller finne frem til effektive behandlingsformer. Selv det å stille diagnosen kan være vanskelig, og foreløpig finnes det kun bremsemedisiner som kan forsinke utviklingen av Alzheimers.

I skyggen av de dystre statistikkene jobbes det på spreng i alt fra forskningsmiljøer til pårørendegrupper. Mens forskerne analyserer seg frem til forebyggende tiltak viser både personer med demens, deres pårørende og omsorgsabeidere at ulike former for effektiv terapi nå hjelper alle parter til å takle sykdommen bedre. Slik er de blitt brobyggerne mot 2040.

Oppdaget i 1901. Morbus Alzheimer, som den heter på latinsk, er en nevrodegenerativ sykdom som fører til demens. Sykdommen angriper en del av hjernen som har avgjørende betydning for episodisk hukommelse. Senteret for stedssansen i hjernen, entorhinal cortex, er det første stedet som skades.

Et tidlig symptom på sykdommen er derfor desorientering i forhold til sted. Skadene brer seg deretter til den nærliggende strukturen hippocampus som er avgjørende for å få lagret minner.

Tyske Alois Alzheimer var den første til å identifiserte symptomene og gjøre de historiske funnene ved det som idag kalles Alzheimers sykdom. Han var lege, psykiater, nevrolog og nevropatolog, og observerte sykdommen hos en pasient i 1901. Da vedkommende døde i 1905 undersøkte Alzheimer pasientens hjerne og oppdaget særegne forandringer. Funnet førte til den historiske forelesningen i 1906 som gjorde Alois Alzheimer berømt. Den patologiske diagnosen av Alzheimers er idag fremdeles basert på de samme undersøkelsesmetodene som professoren kom frem til allerede i 1906.

Avdekker angst. I Norge er 70 000 mennesker rammet av demens, som man anslår betyr omlag 250 000 pårørende. 50 prosent av pasientene bor hjemme, noe som både kan være fysisk og mentalt krevende for hele familien. Atferdsendringer er en del av sykdomsbildet, men forskning viser nå at angst ofte blir oversett både hos personer med demens og deres pårørende, noe som fører til forringet livskvalitet og ytterligere utfordringer for begge parter.

«Demensprosessen vil gå sin gang, men lider du i tillegg av angst, depresjon eller vrangforestillinger fungerer du dårligere som dement enn du ellers ville gjort. Mestrings- og funksjonsevnen svekkes, men denne kan gjenvinnes og sikre at personen med demens fungerer best mulig i forhold til sin diagnose», forklarer seksjonsoverlege Kjell Martin Moksnes ved alderspsykiatrisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus på Vardåsen i Asker.

Med over 30 års erfaring er Kjell Martin Moksnes en av Norges fremste eksperter på angst og demens. Han ser flere årsaker til at angst blir oversett. Demenspasienter mister etterhvert evnen til å beskrive sine egner plager, og symptomene blir derfor ikke registrert. Hos eldre med psykiske lidelser kan det dessuten være vanskelig å få øye på angsten under teppet av andre diagnoser. Legens ansvar for å stille de rette spørsmålene i møtet med pasienten er derfor avgjørende.

«Når eldre får angst får de kroppslige symptomer. De blir svimle, får hjertebank, løs mage og andre konkrete smerter. De beskriver alle symptomene, men forteller ikke at de er redde. Mange leger er opplært til å tenke somatisk og sjekker derfor snarere personen for høyt blodtrykk og nervesykdommer enn å vurdere om de lider av angst», forklarer Kjell Martin Moksnes.

Forskning viser også at 50 prosent av de pårørende lider av ulike former for depresjon og bør søke hjelp hos fastlegen.

«Det å være pårørende til pasienter med angst, depresjon og demens er noen av de tyngste oppgaver vi kan få her i livet», understreker Kjell Martin Moksnes.

Fôrer hjernen med kosthold og trening. I mai 2008 var Norge vertskap for den 18. europeiske Alzheimerkonferansen. Under tittelen «Bryt barrierene» trommet forskere fra hele verden sammen for å diskutere alt fra forebyggende tiltak, fersk forskning og diagnostisering til tabu og tilleggslidelser som angst.

Nyere forskning viser at enkelte sykdommer og helseproblem øker risikoen for å utvikle Alzheimers sykdom. Disse problemene er diabetes, høyt blodtrykk, andre hjerte-kar sykdommer og røyking. I tillegg er faktorer som høyt kolesterol, et høyt nivå av homocystein og overvekt med på å øke risikoen. Videre viser vitenskapelige studier at høyfrekvent stråling fra blant annet trådløse nettverk og mobiltelefoner, samt bruk av amalgam, kan være medvirkende årsaker.

Nyere forskning viser at enkelte sykdommer og helseproblemer øker risikoen for å utvikle Alzheimers sykdom.

Det var knyttet særlig stor spenning til foredraget ved demensforsker Miia Kivipelto fra Karolinska Institutet i Stockholm. Hennes studier viser at umettet fett, som blant annet finnes i fisk og olivenolje, kan minske risikoen med 40 til 50 prosent fordi hjernen trenger fettsyrer for å fungere optimalt.

Kivipeltos studier blir bekreftet og forsterket av Fernando Gómez-Pinilla ved University of California. Han mener at vi kan komponere en diett som vil forsterke våre kognitive funksjoner, verne hjernen mot skader og motvirke aldring. Ved å analysere 160 studier om kostholdseffekter på hjernen konkluderer han med at noen ingredienser kan fungere som farmasøytiske midler. Professoren viser til den fiskeglade japanske øya Okinawa som kan skilte med særdeles få tilfeller av mentalt syke, og Indias store forbruk av gurkemeie og lave Alzheimersfrekvensen. Kostholdseffektene er så omfattende at matkulturen kan være knyttet til den mentale helsesituasjonen i ulike land, skriver han i Nature Reviews Neuroscience.

Når det gjelder trening har Professor Kivipelto også fastslått at man kan redusere risikoen for å utvikle demens ved å mosjonere. Risikoen for demens øker med alderen, og etter 65 år dobles risikoen hvert femte år. Det er derfor viktig å begynne på et tidlig tidspunkt. Ved å mosjonere en halvtime to ganger i uken, i sen
40-årsalder og tidlig 50-årsalder, kan man halvere risikoen. Er man genetisk disponert kan risikoen reduseres med hele 60 prosent.

Utvikler vaksine. Bengt Winblad ved Karolinska Institutet fulgte opp med ytterligere positive nyheter under en konferanse i Chicago i sommer. Etter et forsøk med mellom 40 og 50 pasienter i Stockholm og Malmø er han iferd med å utvikle en ny vaksine. Professoren beskriver det som en immunbehandling ettersom den tar utgangspunkt i Alzheimerpasientenes produksjon av et slaggprodukt som legger seg som dødelig plakk rundt hjernecellene. Proteinet beta-amyloid lager plakket. Ved å benytte seg av små biter av nettopp dette proteinet forsøkte Winblad å finne ut av om pasientenes eget immunforsvar ville gå til angrep på beta-amyloidet og bryte det ned. Resultatene vekker oppsikt. To av tre pasienter dannet antistoffer til vaksinen i blodet, som altså er forutsetningen for å stanse den videre utviklingen av sykdommen.

«Dette er svært spennende, men vi møter foreløpig nyheten med forsiktig optimisme og avventer ytterligere resultater», sier lederen i Nasjonalforeningen Demensforbundet, Sigurd Sparr.

Demensplan 2015. I august 2007 la Sosial- og helsedirektoratet frem rapporten «Glemsk, men ikke glemt!». Den tar for seg dagens situasjon og fremtidens utfordringer når det gjelder tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. Sentralt står utredning og diagnostisering, boformer, behandling og tilrettelegging av tjenester, informasjon, pårørende, personell og kompetanse.

Demenssykdommene er den største sykdomsgruppen i omsorgstjenestene, og av de omlag 100.000 som arbeider i tjenesten vil de aller fleste møte og gi tjenester til personer som har en demenssykdom. Ettersom sykdommen rammer både pasienten og deres pårørende er det behov for økt kompetanse og informasjon som kan redusere belastninger og usikkerhet. Kommunene har således store utfordringer med å tilrettelegge og dimensjonere tjenestetilbudene, konkluderte rapporten.

På bakgrunn av anbefalningene i «Glemsk, men ikke glemt!» la Helse- og omsorgsorgsdepartementet frem Demensplan 2015 «Den gode dagen» i oktober 2007.

«Demenssykdommene er fortsatt preget av uvitenhet, skyld og tabubelagte forestillinger. Det er manglende kunnskap om demens både blant fagfolk og i samfunnet forøvrig. Samtidig opplever vi at tjenestetilbudet for denne gruppen ikke er godt nok tilrettelagt, og at det flere steder mangler ledd i tiltakskjeden», innrømmet daværende Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad i rapporten.

Brobyggerne mot 2040 venter nå spent på hvordan myndighetene vil konkretisere innholdet i Demensplan 2015 før «tsunamien» av nye tilfeller råker.