Kabul. Ikke siden Kina på 1800-tallet har noe land produsert mer opium enn Afghanistan i 2007. Men i 2008, etter rekord på rekord i en årrekke, tyder mye på nedgang etter «opium-tsunamien» i 2007.

Likevel går samme massive flom av afghansk opium og heroin ut over verden – 93 prosent av all opium i verden kom i 2007 fra den afghanske fjellheimen. Veldige overskuddslagre ligger på vent. «Tsunamien» kan holde trykket oppe, uansett. 

Fjorårets rekordproduksjon var på 8200 tonn opium. Dette var nesten det dobbelte av de 4500 tonn regnes for å være verdens «normale» årsforbruk, ifølge FN. Overproduksjonen har vart i flere år. Dessverre må vi regne med at svære mengder ligger lagret, nok til å fylle ethvert tomrom, sier Christina Gynna Oguz, den svenske lederen for FNs narkotikabyrå (UNODC) i Afghanistan.

Tallene for opiumhøsten 2008 viser at den kraftig oppadstigende kurven gjennom flere år kan være brutt. Men alt overskuddet som har hopet seg opp, bekymrer. Opium er svært lagringsdyktig, tar ikke skade av å bli liggende noen år.

Opium-mysteriet. Oguz mener at jakten på disse lagrene må intesiveres, noe som hun betrakter som et mysterium.

«Vi vet ikke noe særlig om hvor de kan være, eller hvem som styrer med dem –  afghansk mafia, internasjonal mafia, Taliban? De er neppe hos bøndene i særlig grad. Dette kan være en strategisk reserve som mafia og opprørere holder i bakhånd. For verden kan dette bli et problem i lange tider.»

Normalt går det med 10 kilo opium til en kilo ren heroin, med slingringsmonn begge veier. Fjorårets rekordproduksjon på 8200 tonn opium skulle dermed gi 820 000 kilo heroin. Gjennomgående markedsføres afghansk heroin med en renhetsgrad i underkant av 50 prosent.  Fjorårsavlingen skulle dermed tilsvare over 1600 tonn heroin av en styrkegrad som er vanlig i Vestens narkomiljøer. Intet annet land har produsert narkotika i slike dødelige mengder siden den kinesiske opium-boomen i 19. århundre. 

FN-byrået har som en av sine oppgaver å drive en nøye og kontinuerlig overvåkning, ved hjelp av spionsatellitter og et hundretall inspektører i felten.  Opiumarealene har formelig svulmet fra år til år - inntil i år. I 2007 ble det dyrket opium på i alt 1,93 millioner dekar, noe nær Vestfold fylke i flatemål. I år tyder rapporteringen på en aldri så liten nedgang, til 1,92 mill. Til dels svært ugunstige vekstforhold vil likevel gjøre grøden betraktelig mindre.

Cannabis-boom. Afghansk cannabis er imidlertid i dramatisk vekst. I 2007 fikk cannabisplantene utfolde seg ganske fritt på 700 000 dekar – en økning på hele 40 prosent fra 2006, ifølge UNODC. I 2008 varslet FN-byrået at cannabisarealet ville breie seg enda mer – kanskje til et flatemål som det dobbelte av Oslo med Marka. Afghanistan kjemper dermed med Marokko om å være på toppen av statistikken som klodens største «eksportør» også av hasj og marihuana.

Cannabis-boomen kommer etter at myndighetene gikk hardere ut mot opiumdyrkerne, der de makter å utøve kontroll. De helgrønne cannabismarkene legges ikke merke til i samme grad som valmueåkrene, som lyser opp i landskapet i rødt, rosa, hvitt og lilla. Hasj og marihuana har riktignok fått forbud-stempel på seg også i Afghanistan, uten at dette tas særlig på alvor. Afghanske cannabisgartnere ser ikke innendørs skjulesteder som noe aktuelt tema, foreløpig. Men FN-byrået er i ferd med å bli heftig bekymret over et nygammelt og nå raskt voksende narkoproblem.

President Hamid Karzais regjering har på sin side nok med poppy-krigen, som den kalles.  I 2004 ble det høytidelig proklamert en ny jihad, en «hellig krig» mot milliarder av opiumvalmuer. Under denne kampen blir opiumfelter ryddet eller rasert, dels med traktor og harv. I ulendt terreng trår fotfolket til. Valmuer i blomst eller med saftige, høstemodne frøkolber halshugges av politisoldater med lange kjepper.

Zemaray Bashiry er talsmann for innenriksdepartementet som har kommandoen over Afghanistans politikorps, deriblant spesialenheter som drar i felten for å slå ned på valmuene. Han har dystre tall, dette året tegner til å bli det blodigste på opiumfronten hittil. Bare i løpet av de to siste månedene er 150 av våre politimenn blitt drept. Av disse har rundt 90 mann, eller 60 prosent, mistet livet under våre aksjoner for å rydde opiumteiger.

Poppy på flyttefot. Også før om årene har det vært barske tak - opiumbønder har i blant grepet til våpen mot regjeringens valmuedrepere. I 2008 har motstanderne nesten utelukkende vært Taliban-krigere. Dette er grunnen til at tapstallene for bare to måneder er nesten like høye som for hele fjoråret, poengterer Bashiry: «Opprørerne er nå mye mer aggressive. De beskytter opiumåkrene og tar seg betalt av bøndene for å gjøre det. Våre folk blir beskutt med alt fra håndvåpen til bombekastere og rakettskyts.»

Opptrappingen av opiumkampen faller sammen med en trend som er blitt stadig mer markant de par årene: Tyngdepunket for opiumproduksjonen flyttes sørover. I nord er store poppyprovinser nå nærmest nullstilt. I år vil rundt 20 av landets 34 provinser bli erklært opiumfrie, mot 13 og 6 de to foregående årene. Men i sør øker det bare på med valmuer. Opiumteigene blir flere og større. Fem av sørprovinsene – Helmand, Nimroz, Uruzgan, Kandahar, Farah – ventes i år å svare for ca. 80 prosent av opiumhøsten. Det er her slaget nå står. Over 60 av politifolkene er falt under rydding av opiumfelter i sør, der Taliban er på hugget som aldri før.

«Vi ser flere indikasjoner på en pragmatisk allianse mellom opprørerne og organisert kriminalitet. De har en felles interesse av å holde opiumsdistriktene utenfor regjeringens kontroll», sier Oguz.

Talibans pengemaskin. I dag er opium blitt Talibans kanskje viktigste inntektskilde. I år 2000, da ultra-fundamentalistene var ved makten, klarte de å sette en stopper for all opiumdyrking, men har siden gjort riktig helomvending. Valmuene har da også slått tilbake med en drabelig rekyl, og FN-byrået ser i dag Taliban i rollen som pådriver. Opprørerne har noen steder lagt press på bøndene for å få dem til å dyrke mer. Poppy finansierer i dag mye av geriljaen, hevdes det.

Der Taliban har noenlunde kontroll, krever de inn den tradisjonelle jordbruksskatten, usher, en slags tiende som er ment å være til hjelp for de fattige. Dette gjøres også av lokale makthavere overalt i landet, uten forskjellsbehandling av opium og annen grøde. Videre skattlegges prosessen med raffinering til heroin og smuglervirksomheten, med anslagsvis 15-20 prosent. Det har vært antatt at Talibans opiuminntekter beløper seg til ca. 100 millioner dollar årlig. Et av UNODCs forskerteam kom imidlertid nylig med en rapport som høyner anslaget til  200-400 millioner dollar på årsbasis.

Små og store penger. For ca. 15 prosent av landets bønder har opiumvalmuen vært mirakuløs, med mange ganger så høyt utbytte per arealenhet enn noen annen grøde. Poppy er også mer tålsom og tørkesterk enn for eksempel hvete. I et land der det være nesten uråd med transport og markedsføring av annen grøde, er opium svært grei å ha med å gjøre. Bonden kan få plass til hele avlingen i en sekk eller to. Om nødvendig kan den ligge på lager i årevis.

FN-byrået har gjort beregninger over pengestrømmene som følger poppy. I fjor fikk rundt 500 000 bondefamilier, med til sammen 3,5 millioner mennesker,  utbetalt nesten 1000 millioner dollar for å ha dyrket frem alle tiders rekordavling. Videre oppover i verdikjeden stiger fortjenesten bratt. Et par tusen mellommenn kunne innkassere rundt 3000 millioner dollar for sine tjenester. Men de virkelig store pengene havnet hos internasjonale narkohandlere. Afghansk opium skal være blitt omsatt for rundt 60 000 milliarder dollar på verdensmarkedet. Fortjenesten i forskjellige ledd beregnes omtrentlig til 30 000 millioner dollar.

Uten noen andel i transport- og foredlingsapparatet har opiumbøndene bare fått småpenger, relativt sett. Trekker man fra alle driftsutgiftene, blir det ikke veldig mye fortjeneste igjen, påpeker Christina Oguz. 

Politisk og økonomisk drivkraft. Poppy er også politikk, og det politiske bildet er innfløkt. Gjennom de siste 30 år har opium vært noe av driveren i afghanske maktkamper, både politiske og krigerske. FN-byrået har rapportert om klare forbindelser mellom narkohandelen og krigsherreveldet. Krigsherrenes lokale maktapparater er for en stor del finansiert med narkopenger. Til gjengjeld verner de om den illegale virksomheten.

Opium er også den fremste drivkraften for økonomisk vekst, sier de sakkyndige. Afghanistan er et  av verdens fattigste og minst utviklede land (nr. 174 av 178 land i FNs levekårsundersøkelse, 2007), men afghansk økonomi har likevel kommet seg godt opp fra  et absolutt lavmål under Taliban-styret. Den illegale «opiumøkonomien» antas å være av en størrelsesorden som svarer til drøye 50 % av landets legale brutto nasjonalprodukt (BNP). For 2007 lyder UNODCs anslag på 53 prosent. Av totaløkonomien, både svart og hvit, utgjør narkotika en drøy tredjedel. Poppy veier atskillig tyngre i afghansk økonomi enn oljen i den norske, relativt sett.

Kabul er i et dilemma: Hva ville skje med den videre økonomiske fremdriften hvis opiumøkonomien rykkes opp med roten? Når landets legale BNP i 2007 kunne vise en vekst på godt over 10 prosent, skyldtes dette ikke minst drahjelpen fra poppy, selv om den forbudte varen holdes utenfor det offisielle regnestykket. Opiumøkonomien gjennomsyrer hele samfunnet, på sett og vis. Korrupsjonen er et av dens kjennetegn, de ekstreme skjevhetene et annet.

Hva slags opiumkrig? Et stadig diskusjonstema er hvordan man kan føre poppykrigen med de beste virkemidlene. Her brytes svært ulike meninger, særlig om nytten eller unytten av å rasere opiumfelter. Opium-jihad har vært for hardhendt og  korrupsjonsbefengt, sier kritikerne. Det går mange historier, til dels tragikomiske, om bønder som bestikker valmuedreperne fra narkotikapolitiet. Den som har penger til bestikkelser, slipper gjerne unna ødeleggelsesverket, heter det seg. Mens fattigbonden uten penger får avlingen rasert og kan bli gjeldsslave for livet.

UNODC har rollen som rådgiver og finansiell bidragsyter, ved siden av kontinuerlig oppdatering av utviklingen på området. Opiumkampen for øvrig er Kabul- regjeringens ansvar, som innenriks- og antinarkotikadepartementet har på deling. NATOs rolle er i årevis blitt gjenstand for intern og ekstern debatt. Bør styrkene gripe mer direkte inn i poppykrigen? NATO støtter operasjonene prinsipielt, men forholder seg passiv ute i felten. Soldatene griper inn når de kommer over anlegg for  heroinraffinering, men lar opiummarkene være i fred. Et indirekte bidrag har vært  generell bedring av sikkerheten, slik at afghansk politi kan få arbeidsro. UNODC ønsker at NATO mer aktivt skal støtte opp om ryddeaksjonene. NATO har ellers understreket nødvendigheten av utviklingsprogrammer for å gjøre bøndene i stand til å livberge seg med alternative vekster, uten opium.

Afghansk Colombia-program? Washington har slått til lyd for større fortgang i poppykrigen, og for å ta sterkere  virkemidler i bruk.  I årevis har amerikanerne  presset på for massiv sprøyting av opiumfeltene med vekstgifter fra fly og helikoptere, slik det er blitt gjort mot coca-markene i Colombia. Tidligere i år ble imidlertid planen lagt på hyllen etter motbør fra europeiske og afghanske samarbeidspartnere, men USA har forbeholdt seg retten til å ta den frem på ny. Ulike syn har forøvrig gjort seg gjeldende internt på amerikansk hold. Det hvite hus og UD har ivret for sprøyteprogrammet, mens Kongressen, CIA og forsvarsdepartementet har vært avventende. De amerikanske militære mener, slik som NATO-kommandoen, at de har mer enn nok å gjøre i kampen mot Taliban. De vil ikke kunne makte å åpne en ny front mot poppy. Det ville hisse opp lokalbefolkningen og skaffe Taliban nye rekrutter.  Politisk og militært ville det virke mot sin hensikt, lyder argumentasjonen fra dette hold. 

Kabul har i 2008 kjørt informasjons- og holdningskampanjer rettet mot opiumbøndene.  Opium er imot islam og dermed synd og skam, poengteres det. Provinser som gjør gode fremskritt, premieres med  en million dollar, samt lokale tiltak.

2008 et vendepunkt? Det at et tjuetall provinser nå betegnes som opiumfrie, betyr ikke at problemene er løst. Rapporter tyder på stedvis amper stemning og vonde kår hos bønder som har fått harvet over opiumteigene sine. Hvis ikke gitte løfter om bistand følges opp, trues det åpent med opium på ny. Det er ikke så sikkert at provinser som er opiumfrie i år, fortsatt vil være det kommende år. Matprisene er steget kraftig i Afghanistan i år, noe som har gitt kornprisen et løft. Dette har gjort det lettere for opiumbønder å bli kornbønder, men dette gjelder ikke for alle. Mange bønder/leilendinger har så lite jord at de ikke makter å livberge familien ved bare å dyrke hvete. Dette er blant de ting som viser at intet effektivt gjøres mot korrupsjonen, og at poppykrigen er feilslått.  Narkojegerne har begynt i den gale enden, hevder Barnet Rubin, en amerikansk professor som har fulgt narkobransjen gjennom to tiår. I år har han vakt oppsikt med en sterkt kritisk rapport.

Feil personer er blitt ofre. Kampanjen som er blitt ført, er gått ganske ensidig ut over bøndene. Ryddeaksjonene har i høy grad vært et tilfeldighetenes spill, med store følger for den enkelte. Derimot er altfor lite blitt gjort for å ramme de øvre lag i verdikjeden, herunder narkotikabakmenn med forbindelser helt inn til regjeringen i Kabul.  Først og fremst må det nå skapes et grunnlag for at bøndene skal kunne livberge seg ved å dyrke andre vekster. Rubin viser til erfaringene fra Thailand. Der var et slikt fundament på plass allerede før man slo til med omfattende ryddekampanjer i 1990-årene.  Noe slikt fundament finnes ikke  i Afghanistan, påpeker Rubin. 

Talsmannen for anti-narkotikaministeriet, Zalman Afzhali, virker provosert når rapporten bringes på bane. Han benekter kategorisk av overtramp finner sted:

«Jeg avviser den slags påstander, absolutt og på det mest bestemte. Vi vil slå ned på denne djevelblomsten (opium) med alle nødvendige midler.»

Alternativer til opium.

Hvordan skaffe opiumbønder et nytt livsgrunnlag? Kolossale investeringer må til i et landbruk som mangler det meste. Men forskjellige forsøk gjøres også i det små for å finne lokale alternativer til opium. Eksempler:

• I den fattige utkantprovinsen Badakshan driver den norske Afghanistankomiteen et miljøprosjekt, fire planteskoler på til sammen 630 dekar. Her produseres årlig millioner av stiklinger og planter av et 30-tall ulike slag, fra furu og popler til valnøtt og jordbær. Et av de ennå fåtallige forsøkene på å få liv i de afghanske skogene igjen, en mulig binæring etter opiumboomen. Prosjektet videreføres nå i Faryab-provinsen.

• Danmarks motstykke til Norad har betydelig suksess med et safranprosjekt i Herat.  Safran regnes for å være verdens dyreste krydder og betales med  2500-3000 kroner pr. kilo. Selv små åkerlapper har gitt pene inntekter til 1100 familier. Men safran er mer kravstor enn den relativt hardføre opiumvalmuen.

• Afghanistan har fra gammelt av ry for særlig velsmakende frukter, et ubrukt potensial. I Kandahar prøvekjøres et prosjekt for eksport av flybårne granatepler til et kjøpekraftig marked i Dubai og Midt-Østen for øvrig. Her kan kiloprisen for granatepler av beste sort gå over 50 kroner, mens den i Kandahar-basaren så vidt strekker seg til en femmer.
• Senlis Council, en tenketank som beskjeftiger seg med narkotika og sikkerhet, ivrer for at  afghanske bønder skal få dyrke opium på lisens, slik det skjer i Tyrkia og India. FN skal så kjøpe grøden og bruke den til smertestillende medisiner til verdens fattige land, der mangelen på rimelige, morfinbaserte preparater er skrikende. Senlis har regnet på det: Man vil kunne kjøpe opp hele årsavlingen for noen hundre millioner dollar, omtrent det samme som går med til «helligkrigen» mot opium. I Europa har ideen fått atskillig støtte. Skeptikerne sier den er sympatisk nok, men også håpløst naiv: Så lenge myndighetene ikke har full kontroll, vil det bli «lekkasjer» til det illegale markedet;  slik at bøndene bare vil dyrke enda mer. Mafiaen vil friste med bedre betaling og få tak i like mye opium som før, kontrer Senlis-kritikerne.

Korrupt spill om narkomilliarder.

Afghanske mafiabosser, myndigheter og Taliban i korrupt spill om narkomilliarder. Narkotikadomstol får bare småfisk i garnet – storfisken slipper unna.

Kabul. I 2006 sto den ferdig til bruk:  En spesiell narkotikaseksjon ved hovedfengslet  i Kabul. Afghanske narkotikabosser kunne nå – forhåpentlig - bures inne i landets mest rømningssikre fengselsfløy.

«Ingen vil være  i stand til å rømme herfra – ikke en gang med helikopter», erklærte den gang fengselsdirektøren, general Shah Abinpor. Kabul-pressen luftet sine spekulasjoner: Hvem ville bli de første til å innta de 50 cellene, hver med plass til to innsatte?

I 2008 har spesialseksjonen fullt belegg. Det er bare en hake ved det: Den huser ingen fra det som skulle være målgruppen. Her er drapsmenn og svindlere, javel, men hvor er de store aktørene i narkoindustrien?

«Nei, de store fiskene har vi ikke fått tak i, ikke ennå», lyder den enkle forklaringen, «men vi jobber med saken». Den kommer fra Sareer Ahmed Barmak,  informasjonssjef ved spesialdomstolen for narkotikasaker i Kabul, der forøvrig norske jurister virker som veiledere.

Storfisk og småfisk. En hel del småfisk er dog havnet i garnet, samt en liten håndfull av kategorien mellomstore. Narkotikadomstolen har ellers hatt nok å gjøre siden starten for tre år siden. Over 2400 saker er blitt behandlet, medregnet etterbehandling av saker fra provinsdomstoler. Over 1600 er dømt som narkokriminelle.  Straffeutmålingen er ikke til å spøke med, heller ikke for småfisken. For de fleste vanker det mellom 10 og 16 års fengsel – under svært røffe soningsforhold, mildest talt.

«Vi har å dømme etter kvantum, slik loven bestemmer. Å bli tatt med mellom én og 5 kilo heroin eller 5-50 kilo opium gir mellom 10 og 16 års fengsel. Større kvanta betyr livsvarig», forteller overdommer Nazir Khan.

Den nye cannabis-boomen gir seg utslag også her. Den største saken spesialdomstolen har hatt å gjøre med i år, gjaldt et beslag på  2000 kilo cannabis. Hovedmannen fikk 14 år og en medskyldig 10 års fengsel. Fjorårets største prosess var mot eieren av et heroinlaboratorium i Helmandprovinsen.  Han fikk 20 år, mens medhjelperne slapp med det halve. 

Feil fokus. «Fokus er feil, og må flyttes», mener Harald Hjermann, sorenskriver i Sogn, som har virket som veileder ved spesialdomstolen:

«Stort sett er det sjåfører og andre som har fraktet stoff, som her blir dømt. Inntrykket er at dette ofte er lutfattige folk som dertil har stor forsørgelsesbyrde. I akutt økonomisk knipe kan de ta på seg en kurerjobb, å frakte stoff for en heller beskjeden betaling. De vet de setter fremtiden på spill, både for seg selv og familien.»

«Kurerene er bare jo bare småfisk i dette store spillet. Politiet går altfor sjelden etter bakmennene, de som styrer denne svære narko-businessen. Storfisken er sleip og slipper glatt unna. Vi prøver å få flyttet fokus - i dag er det slett ikke der det burde være. Når politiet får tatt en kurer og bagasjen hans, slår de seg gjerne til ro med det. Etterforskningen drives ikke videre», forteller Hjermann. 

Guvernører og politisjefene i en rekke provinser/distrikter antas å være i kompaniskap med mafiaen. Et forskningsteam fra UNODCs har sett på saken og rapportert: Det er tette forbindelser mellom korrupte tjenestemenn og mafiabosser på forskjellige plan ute i provinser og distrikter. Stedvis er også lokale ledere for Taliban og andre opprørsgrupper aktører i et trekantspill. Blant øvrigheten dreier seg gjerne om guvernører og politimestere i provinser og distrikter.

Omfattende narko-mafia. «Vi har klaget gang på gang, helt opp til den øverste ledelsen. Det er blitt lovet at det skal ryddes opp. Men løftene er ikke blitt fulgt av handling, enn så lenge», sier Oguz, som var koordinator for den svenske regjeringens narkotikapolitikk før hun overtok sjefjobben i Kabul.

Men også fra prominent hold i Kabul stikkes det åpenbart kjepper i hjulene for dem som prøver å hamle opp med narkobossene. I årevis er det blitt rettet et kritisk søkelys mot general og viseminister i innenriksdepartementet, Mohammed Daud. I fire år har han vært øverste sjef for den erklærte «hellige krigen» mot opium – og har omtrent like lenge  vært omgitt av livlige rykter. Daud har gjort seg bemerket ved flere ganger å intervenere i pågående straffesaker, fikk justisminister Knut Storberget høre under fjorårets Kabul-besøk. Daud forflytter kompetente og aktive folk fra jobbene deres, stanser rettssaker og stort sett sikrer at ingen som han har forbindelse med, vil bli arrestert for narkotikakriminalitet, hevdes det. Generalen selv har betegnet påstandene som «bakvaskelse».

Karzai i ildlinjen. Det ble brann i rosenes leir da ambassadør Thomas Schweich, inntil nylig øverste ansvarlige for narkospørsmål i amerikansk UD, i sommer gikk voldsomt til felts mot  president Hamid Karzai. Presidenten ble anklaget for å undergrave opiumkampen i sør med sikte på  gjenvalg neste år. Noen av presidentens politiske støttespillere tjener store penger på narkotrafikk, og presidenten unnlater hele tiden å gripe inn, hevdet Schweich i en stort oppslått artikkel  i  New York Times:

«En mengde etterretningsrapporter tyder på at høytstående afghanske tjenestemenn er tungt involvert i narkotrafikk. Hundrevis av politimestre, dommere og andre tjenestemenn har latt seg kjøpe av narkohandlere. Narkokorrupsjonen går helt til topps i den afghanske regjeringen. Riksadvokat Abdul Jabbar Sabit, en pashtun som har begynt en selverklært «jihad mot korrupsjon», fortalte meg og andre amerikanske representater at han har en liste på over 20 høye og dypt korrupte afghanske tjenestemenn – noen av dem med bånd til narkotrafikken. Riksadvokaten fortalte meg at president Karzai – også pashtun – hadde gitt ham instruks om at ingen av disse folkene måtte rettsforfølges, av politiske grunner», skriver Schweich.

Som eksponent for en hard linje i narkokampen har han slått til lyd for sprøyting av opiumfeltene med vekstgifter fra luften – noe Karzai og europeiske NATO-allierte har gått imot.

Schweich klager videre over at Karzai i januar 2007 utnevnte en dømt heroinhandler, Izzatullah Wasifi, til å lede presidentens nye antikorrupsjonskommisjon. Det ble samtidig utnevnt en rekke  politisjefer som Schweich stempler som korrupte.

Med tanke på gjenvalg neste år er presidenten i ferd med å mobilisere sine støttespillere i sør, der han har sine slektsrøtter og politiske base. Dette er samme område der opiumdyrkingen nå er konsentrert. Mye tyder nå på at narkokampen er stilt i bero, hevder Schweich. For tre måneder siden trakk han seg fra toppjobben i protest mot manglende gjennomslag for et hardere kjør i narkokampen.

Påstandene om at ledende tjenestemenn er involvert i narkotikatrafikk er usanne og provoserende, mener anti-narkotikadepartementets talsmann, Zalmay Afzhali: 

«Hvis noen har beviser, så legg dem frem, og vedkommende tjenestemann vil bli arrestert på flekken...»

Stadig venter spesialseksjonen ved Pul-e Chakhri-fengslet på sin første «storfisk».

Hektet på egen dop.

Holder Afghanistan på og bli hektet på egen, hjemmeavlet dop? Misbruk og avhengighet av narkotika øker også blant afghanere. Dertil kommer en illevarslende økning av HIV/AIDS – med direkte kobling til narkoproblemet.  

FN kom i 2005 med en oversikt der det ble anslått at 920 000 afghanere var avhengige av ulike former narkotika. Av disse gikk 50 000  på heroin og 150 000 på opium. Over 500 000 var hasjbrukere.

Tallet på heroinavhengige i hovedstaden alene antas å være steget med 30 000 siden 2005. Mange av disse kommer fra flyktningeleire i Iran og Pakistan der misbruk er omfattende.

Hakk i hæl følger en illevarslende stigning i registrerte tilfelle av HIV/AIDS, som betraktes som misbrukets følgesvenn.

Ifølge FN er 60 000 afghanske barn avhengige av narkotika. Ute på landet arbeider mange mindreårige som onnearbeidere under opiumhøsten. Barna røyker ikke opium, men får noe av giften inn gjennom huden eller puster den inn.