Papua-provinsen, Indonesia. Det er nå 50 år siden Indonesia rykket inn i Vest-Papua. Siden har det rike landområdet vært kontrollert med til dels brutal militærmakt. Men urbefolkningen stritter imot, og i det siste er kravene om løsrivelse blitt sterkere.

«Vi kjemper mot Indonesia. Vi ønsker et fritt Papua, men når vi snakker om politikk, må vi være forsiktige. Det er indonesiske hemmelige agenter mange steder», sier en 27 år gammel mann fra yalifolket, en av de mange stammene i det utilgjengelige høylandet.

Journalister får ikke operere fritt i Papua, og personer som uttaler seg kritisk mot indonesiske myndigheter, risikerer represalier.

Vest-Papua har 260 ulike folkegrupper. ​I og rundt den naturskjønne Baliemdalen hører yali-, lani- og danifolkene hjemme. Der lever folk i runde stråhytter i små landsbyer og dyrker søtpoteter i åssidene. Eldre menn går rundt nakne bortsett fra et struttende penisfutteral festet med en tynn tråd rundt brystet – og en krans av fuglefjær rundt hodet.

Rundt disse tilsynelatende fredfulle menneskene pågår en blodig konflikt. Frigjøringsbevegelsen Organisasi Papua Merdeka (OPM) vil løsrive seg fra Indonesia og overta makten. Organisasjonen er forbudt i Indonesia. Det samme er det papuanske flagget, Morgenstjernen. OPM er en løs sammenslutning med omkring 1100 medlemmer og noen hundre håndvåpen. Fienden Indonesia har på sin side 15 000 soldater og 10 000 politifolk i området.

«Det er en situasjon som på ett eller annet tidspunkt kan kulminere i et blodbad», sier avdelingsleder Rune Paulsen i Regnskogfondet. Den norske organisasjonen mener situasjonen i Papua blir stadig mer spent – der ulike grupper står mot hverandre i kampen om naturressurser og politiske rettigheter.

Knust. I «problemprovinsen» Puncak Jaya blir politi og soldater jevnlig overfalt og drept. Valgbråk i Tolikara-fylket for noen uker siden endte med 11 døde og 200 skadede. Den tredje papuanske folkekongressen i Jayapura i oktober ble også en blodig affære. Kongressen markerte 50-årsjubileet for den papuanske uavhengighetserklæringen og utnevnte sin egen president.

«Papuanernes frihet og uavhengighet må gjenopprettes i landet som ble stjålet av de indonesiske myndighetene i 1962», proklamerte lederne.

Massive politi- og militærstyrker rykket inn for å knuse det de så på som et statskupp, skjøt og drepte minst tre demonstranter og arresterte rundt 300. Fra norsk hold er det ingen støtte å hente for et fritt Vest-Papua.

«Vårt utgangspunkt er at vi anerkjenner enhetsstaten Indonesia», sier ambassadør Eivind S. Homme i Jakarta.

Minoritet. For Indonesia er det uaktuelt å gi slipp på dette landområdet som er så umåtelig rikt på ressurser.

«Uten Irian Jaya (tidl. navn på Papua, red.anm.) er ikke Indonesia komplett», skal landsfaderen Sukarno ha sagt til sin datter, senere president, Megawati Sukarnoputri.

En av strategiene fra Jakartas side har vært transmigrasjon – å flytte mennesker fra mer sentrale, tett befolkede deler av landet, til Papua – og på den måten endre den etniske balansen. Papuanerne er i ferd med å bli en minoritet i eget land.

«Papuanerne hater indonesiske myndigheter, men vi liker indoneserne», sier en 27-åring fra Baliemdalen.

Det er en tillitskrise mellom de to gruppene. Urbefolkningen blir stemplet som late og ignorante og stoler ikke på styresmaktene, ifølge International Crisis Group. Indonesia vil skape økonomisk utvikling, mens OPM avviser moderniseringen.

Fjell av gull. Kronjuvelen, bokstavelig talt, er Grasberggruven – verdens største gullgruve. Kanten av dagbruddet ligger 4200 meter over havet, ikke langt fra Puncak Jaya (Carstenszpyramiden), landets høyeste fjell på 4884 meter. Gruven drives av amerikanskeide PT Freeport Indonesia, etter sigende landets største skattebetaler.

«Freeport har symbolsk verdi mer enn noe annet. For mange papuanere representerer gruven en forestilling om at deres naturressurser blir utbyttet», sier Papua-ekspert Richard Chauvel ved Victoria University i Melbourne.

Gruven skaper bråk fordi lite av inntektene kommer papuanerne til gode. Dessuten betaler Freeport indonesisk politi for beskyttelse – en annen kilde til kontrovers. 12 000 gruvearbeidere streiket nylig i tre måneder for å få høyere lønn. Før, under og etter streiken ble flere personer drept i skyteepisoder, men hvem som står bak, er uklart. Freeport fikk i 2006 smekk på fingrene fra det norske Oljefondet som trakk ut sine investeringer i selskapet grunnet gruvedriftens negative innvirkning på miljøet. To år senere ekskluderte fondet også selskapet Rio Tinto, som deltar i driften av Grasberggruven.

«Rio Tinto er direkte delaktig i de alvorlige miljøskadene som gruvedriften forårsaker. Et slikt selskap kan ikke fondet ha eierandeler i», sa daværende finansminister Kristin Halvorsen. 

Norsk skogsatsing. Papua er rikt på mer enn edle metaller. Det biologiske mangfoldet er ekstremt høyt, og rundt 80 prosent av landområdet er dekket av skog.

«Mye av skogen i Vest-Papua står fremdeles på rot, men vi er bekymret for at det skal gå med skogen der som i resten av Indonesia. Det ville vært katastrofalt hvis ikke Indonesia klarer å holde avskogingen nede», sier Paulsen i Regnskogfondet.

Norge har inngått en avtale med Indonesia om å bla opp inntil én milliard dollar i støtte for å redusere klimagassutslippene fra avskoging. Fra norsk side er dette en stor satsing.

«Papua må med for å lykkes. Med en gang man kommer inn på Papua, så kommer også urbefolkningen inn i bildet. De må for all del delta», sier ambassadør Homme. 

Lever i frykt. De aller fleste i Papua er fattige. I det avsides-liggende høylandet er prisene ekstremt høye. Papua har lavest levealder i hele Indonesia og også lavt utdanningsnivå.

«Indoneserne forteller oss at vi er dumme. Jeg trodde jeg var dum. Men etter at jeg har lært meg engelsk, har jeg forstått at mange indonesere er dummere enn meg», forteller en papuaner som også er pastor i den evangeliske kirken.

Ifølge Amnesty International har politiet torturert og mishandlet personer mistenkt for å delta i frigjøringsbevegelsen. En journalist som skrev om ulovlig hogst i Papua, ble funnet død. Politiske aktivister sitter fengslet, mens personer som har stått bak brudd på menneskerettighetene, har sluppet straff.

«Det er vårt hjemland, men vi lever i frykt», sier pastoren.

Talsmann for det indonesiske politiet, oberst Boy Rafli Amar, sier at det er lov å uttrykke seg, men: «Når de reiser spørsmålet om separatisme og snakker om å etablere en ny regjering, så er det et problem for oss. Derfor prøver vi å stoppe aktiviteten og håndheve loven. I vår lov er det forbudt å snakke om separatisme», sier han.

Skjer det at indonesisk politi begår brudd på menneskerettighetene?

«Vi er ikke sikre», sier politiets talsmann.

Kjærlighet. Papuanerne har lang tradisjon for å føre stammekriger, men den dårlig bevæpnede motstandsbevegelsen er ingen trussel mot den indonesiske voldsmakten, ifølge Richard Chauvel.

«Jeg tror det er svært usannsynlig at Papua noen gang blir uavhengig. Øst-Timor greide å løsrive seg fra Indonesia på et tidspunkt da sentralregjeringen i Jakarta var mye svakere enn nå, etter finanskrisen i Asia og Suhartos fall. Nå er regjeringen langt sterkere», sier han. Samtidig forsetter papuanerne å erklære sin kjærlighet til skogene, fjellene, elvene og strendene som er deres hjemland.

«Vi er heldige at Gud ga oss dette landet. Jeg elsker Papua», fastslår 27-åringen fra yalifolket.