Folk er forskjellige. Hvis du stoler på populærpsykologien, tror du kanskje at folk flest reagerer på hendelser i livet på omtrent samme måte – det finnes en sorgprosess, en sekvens av hendelser når vi forelsker oss, en standard respons på å bli dumpet.

Men disse generelle antagelsene holder ikke. Gjennom flere tiår med forskning på nevrobiologiske aspekter av sinnsbevegelser, har jeg sett tusenvis av tilfeller der mennesker med lik bakgrunn reagerer dramatisk forskjellig på samme opplevelse. Hvordan kan det ha seg at den ene personen kommer seg raskt ovenpå igjen etter en skilsmisse, mens den andre fortsatt er nedsunket i selvbebreidelse eller fortvilelse? Hvordan forklarer man at en person greier å reise seg igjen raskt etter å ha mistet jobben, mens broren etter samme opplevelse føler seg verdiløs i årevis? Og hvorfor vil den ene faren bare trekke på skuldrene av en dommertabbe i småjenteserien, mens den andre spretter opp og skjeller ut dommeren etter noter?

Svaret som har fremkommet gjennom min forskning, er at disse forskjellene gjenspeiler det jeg kaller emosjonell stil – en konstellasjon av reaksjoner og mestringsresponser som varierer i form, intensitet og varighet. Akkurat som hver enkelt person har et unikt fingeravtrykk og ansikt, har vi alle en unik emosjonell profil.

Akkurat som hver enkelt person har et unikt fingeravtrykk og ansikt, har vi alle en unik emosjonell profil.

Dette kan virke like opplagt som å si at alle har en unik personlighet. Men personligheten er ikke basert på identifiserbare nevrologiske mekanismer; den kan ikke spores til bestemte nevrale aktivitetsmønstre i hjernen. Det er her teorien om emosjonell stil pløyer ny mark:

Ved hjelp av nevroradiologi og andre metoder har jeg funnet forbindelser mellom aktivitetsmønstre i hjernen og emosjonell stil, eller mer spesifikt de seks komponentene som emosjonell stil består av.

Gjennom disse oppdagelsene har jeg påvist at i motsetning til forlengst vedtatte vitenskapelige sannheter, er emosjonell stil delvis en følge av aktivitet i hjerneregioner som er involvert i erkjennelse, fornuft og logikk – funksjoner som lærebøkene sier har like lite med følelser å gjøre som epler har med blekksprut.

Dette har kommet som et sjokk på dem som mener at erkjennelse (av mange psykologer og nevrologer regnet som den mest opphøyde menneskelige egenskapen) og følelser (ansett som en laverestående, nesten dyrisk egenskap) opererer på helt adskilte og uavhengige hjernekretser: Erkjennelse i den «høyt utviklede» fremre cortex og følelser i det limbiske systemet – som hos mennesker ikke er særlig forskjellig fra tilsvarende hjerneregion hos andre dyr.

Gjennom påvisningen av at erkjennelse og følelser faktisk ikke er så adskilt, er det blitt ny vitenskapelig interesse for følelser. Så nylig som i 1970-årene ble forskningen på følelsesmessig adferd stort sett bare gjort på rotter og andre forsøksdyr, men nå har menneskelige følelser inntatt en like viktig posisjon i nevrovitenskapen som tenkning.

Reaksjonsmønstre kan endres. Påvisningen av at grunnlaget for følelser i hvert fall delvis er lokalisert i hjernens fornuftssentrum, har en rekke praktiske implikasjoner. Ingen av dem er mer spennende enn denne: Du kan endre din emosjonelle stil gjennom systematisk mental trening.

Du kan endre din emosjonelle stil gjennom systematisk mental trening.

Det er vanskelig å overdrive hvor mye dette avviker fra de etablerte sannheter innen psykologi og nevrovitenskap. Fra de tidligste dager av hjernekartlegging, altså bestemmelse av hvilke regioner som er ansvarlig for hvilke funksjoner, har nevrologene koblet følelser og tankeprosesser til strukturer som knapt hadde noe med hverandre å gjøre.

Det limbiske systemet dypt inne i hjernen, inkludert amygdala (mandelkjernen) og hippocampus, lot til å være hjernens toårige rampunge, sentrum for sinne, frykt og angst, så vel som positive følelser. Den fremre cortex, som sitter rett bak pannen, var den opphøyde tenkeren, stedet for planlegging og dømmekraft, fornuft og vilje, oppmerksomhet og erkjennelse.

Så sent som på 1980-tallet fokuserte nevrologene nesten utelukkende på erkjennelse og de andre funksjonene i fremre cortex, mens følelsene ble regnet som så uinteressante at de ble overlatt til psykologene.

Den første sprekken i denne muren oppsto på 1980-tallet. Nevrobiologiske aspekter av følelser var fortsatt en bakevje, men enkelte forskere hadde begynt å vie mer oppmerksomhet til følelser, særlig i forbindelse med depresjon. Inspirert av en av disse, satte jeg i gang forsøk der elektroder ble brukt til å måle hjerneaktiviteten hos personer hvis emosjonelle tilstand ble manipulert i laboratoriet. For eksempel viste vi dem oppskakende, forferdelige eller oppløftende videoer og bilder, og overvåket responsen.

Vi oppdaget da at i hvilken grad og hvor raskt en person klarer å komme seg igjen etter ubehagelige situasjoner, har ingenting å gjøre med aktiviteten i det forskerne identifiserer som hjernens følelsesmessige sentre. Evnen til å overvinne følelser av sorg, sinne eller andre negative sinnstilstander, gjenspeiler i stedet aktivitet i prefrontal cortex.

Gjennom disse undersøkelsene oppdaget vi at motstandsdyktighet – ett av de seks elementene i emosjonell stil – kjennetegnes av mer aktivitet i venstre enn høyre prefrontale cortex: Manglende motstandsdyktighet skyldes sterkere aktivering av høyre side. Graden av aktivering av venstre prefrontale region hos en motstandsdyktig person, kan være 30 ganger større enn hos en som ikke er motstandsdyktig.

Fornuft styrer følelser. Nesten umiddelbart støtte vi på et annet spørsmål: Hva er prefrontal cortex' oppgave når det gjelder følelser? Prefrontal cortex var tross alt, og er fortsatt, kjent for å være stedet der den høyeste av høyere ordens kognitiv aktivitet foregår; det er sentrum for vurdering, planlegging og andre administrative funksjoner.

Hvordan i all verden kunne den spille noen rolle i et hovedelement av vårt følelsesliv?

Én ledetråd var de store buntene av nerveceller som forbinder visse regioner i prefrontal cortex med amygdala. Den er blant annet involvert i negative følelser og fortvilelse, og aktiveres når vi føler angst, redsel eller trusler. Kanskje venstre prefrontale cortex hemmer amygdala og dermed tilrettelegger for at man raskt kommer seg igjen etter motgang?

I et stort forsøk der denne ideen ble testet, utstyrte jeg og mine kolleger forsøkspersonene med elektroder som målte hjerneaktiviteten, og deretter viste vi dem 51 bilder på en skjerm. En tredjedel av bildene var rystende, for eksempel av en baby med svulst voksende ut av øyet; en tredjedel viste noe gledesfylt, for eksempel en strålende mor som omfavner sitt nyfødte barn; en tredjedel hadde nøytralt innhold, for eksempel et ubestemmelig rom.

Noen ganger under eller etter visningen av et bilde, ble forsøkspersonene utsatt for et kort støyutbrudd som fikk dem til å blunke ufrivillig. Svært mye forskning har fastslått at når folk er i en negativ emosjonell tilstand, er denne blunkingen litt sterkere enn når de er i nøytral emosjonell tilstand, og mye sterkere enn i positiv tilstand.

Det vi fant ut, er kort oppsummert at folk med større aktivering av venstre prefrontale cortex, tok seg mye raskere inn igjen etter selv de sterkeste følelser av avsky, sinne og frykt som bildene fremkalte. Fra dette utledet vi at venstre prefrontale cortex sender hemmende signaler til amygdala, med instruks om å roe ned. Aktiviteten i venstre prefrontale cortex forkorter faktisk perioden der amygdala aktiveres, slik at hjernen kan hente seg inn igjen etter en oppskakende opplevelse.

Viktige nervebaner. Takket være magnetresonanstomografi (MRI) vet vi nå at det er enda et element i spill: Jo flere nervefibre du har som forbinder nerveceller i prefrontal cortex med amygdala, desto mer motstandsdyktig er du. Jo mindre det finnes av denne «hvite massen» – det vil si jo færre motorveier som fører fra prefrontal cortex til amygdala – desto mindre motstandsdyktig er du.

Med andre ord: Både aktiviteten i prefrontal cortex og antallet baner som sender beroligende signaler til amygdala, bestemmer hvor lett en person henter seg inn igjen etter motgang.

Gjennom disse to mekanismene er vår «tenkende hjerne» i stand til å roe ned «følelser» på egen hånd, slik at hjernen klarer å planlegge og handle effektivt uten å bli distrahert av negative følelser – hvilket er en brukbar definisjon av motstandsdyktighet.

Slike utsagn gjør folk engstelige: Neivel, jeg har tydeligvis ikke så mange forbindelser mellom prefrontal cortex og amygdala, så jeg vil uunngåelig bli redusert til en nevrotisk masse hver gang jeg opplever motgang. Og i flere tiår mente nevrologene at den voksne hjernens form og funksjon stort sett vil vedvare.

Nå vet vi at dette er feil. I stedet er hjernen det som kalles nevroplastisk, den kan altså endre struktur og funksjon i betydelig grad. Hjernen til fiolinvirtuoser for eksempel, får en målbar økning i størrelse og aktivitet i områder som styrer fingrene; og hos Londons drosjesjåfører, som lærer seg å navigere i byens kompliserte gatenettverk, får hjernen betydelig vekst i hippocampus, et område forbundet med kontekst og romlig hukommelse.

Men hjernen kan også endre seg som respons på internt genererte meldinger – med andre ord våre tanker og intensjoner. Mitt favoritteksempel på hvordan «bare» tanker kan endre hjernen vesentlig, er følgende:

En forskergruppe ledet av Alvaro Pascual-Leone fra Harvard University fikk forsøkspersonene til å forestille seg at de stadig øvde på et enkelt enhånds pianostykke i en uke. Resultat: Regionen i hjernens motoriske cortex som styrer fingrene på høyre hånd, ble større. Det å tenke, og bare tenke, hadde økt størrelsen på det området som hjernens motoriske cortex vier til en bestemt funksjon.

Hjernen kan trenes til endring. Når det gjelder vår emosjonelle stil, vet vi at det er mulig å endre hjernens nervestruktur. Vi vet ikke nøyaktig hvor plastisk hjernen er, men vi vet at det kan fungere med visse former for nevralt inspirert inngripen i form av ulike typer mental trening rettet mot bestemte hjerneaktivitetsmønstre. Mental aktivitet, alt fra meditasjon til kognitiv adferdsterapi, kan bidra til å utvikle mer oppmerksomhet for sosiale signaler, en dypere sensitivitet for egne følelser og kroppslige fornemmelser, en mer konsekvent positiv innstilling og større evne til motstandsdyktighet.

Mental aktivitet, alt fra meditasjon til kognitiv adferdsterapi, kan bidra til å utvikle mer oppmerksomhet for sosiale signaler, en dypere sensitivitet for egne følelser og kroppslige fornemmelser, en mer konsekvent positiv innstilling og større evne til motstandsdyktighet.

Føler du at ditt syn på tilværelsen er for negativt? Vær mer bevisst på fremgangsmåter for å bli mer sjenerøs og optimistisk, gjennom prosesser som terapeutene kaller «velværeterapi». Er du veldig selvbevisst, så selvbevisst at den indre praten truer med å ta over dagliglivet? Øv på stadig å observere dine tanker, følelser og fornemmelser fordomsfritt.

Slik øvelse, kjent som «oppmerksomhetsmeditasjon», er et av de mest effektive verktøyene for endring av emosjonell stil. Hos pasienter med depresjon – de vi sier har «langsom gjenopphenting» på motstandsdyktighetsskalaen – er hver eneste skuffelse og hvert tilbakeslag knusende. Disse pasientene trenger å øke aktiviteten i prefrontal cortex (spesielt på venstre side) for å styrke de nevrale motorveiene til amygdala. Oppmerksomhetsmeditasjon utvikler større motstandsdyktighet og raskere opphenting etter nederlag ved å svekke assosiasjonskjeden som gjør oss besatt av nederlag.

Oppmerksomhetsmeditasjon utvikler større motstandsdyktighet og raskere opphenting etter nederlag ved å svekke assosiasjonskjeden som gjør oss besatt av nederlag. 

Det styrker forbindelsene mellom prefrontal cortex og amygdala, og fremmer dermed en sinnsro som gjør at man ikke så lett går inn i en nedadgående spiral. Så fort tankene begynner å hoppe fra den ene katastrofen til den neste i en slik kjede av elendighet, har du mentale ressurser til å stanse opp, observere hvor lett tankene gjør dette, merke deg at dette er en interessant mental prosess, og motstå dragningen mot avgrunnen.

Hvis du i stedet ønsker å bevege deg mot «langsom gjenopphenting» på motstandsdyktighetsskalaen – du synes kanskje at du ikke er tilstrekkelig deltagende i andres eller egen smerte – så må du svekke forbindelsene mellom prefrontal cortex og amygdala. Én strategi er å fokusere intenst på de negative følelsene eller smerten du måtte oppleve, eller smerten hos noen du kjenner. Dette kan bidra til å opprettholde følelsene, i hvert fall i en viss periode, og øke aktiveringen av hjernekretsene som er involvert i smerte og fortvilelse.

Målet her er ikke å gå fra den ene ytterligheten til den andre: Jeg prøver ikke å endre deg fra langsom til rask (eller motsatt) på motstandsdyktighetsskalaen, eller endre din innstilling fra ulykkesprofet til evig optimist.

Det er en høyst personlig handling å endre aktivitetsmønstrene og forbindelsene som ligger til grunn for ulike fasetter av emosjonell stil. Alt avhenger av hva som fungerer for deg.

Publisert første gang i Newsweek, i utgaven datert 27. februar–5. mars 2012

Bearbeidet etter avtale med Hudson Street Press, medlem av Penguin Group (USA) Inc., fra «The Emotional Life of Your Brain» av Richard J. Davidson, Ph.d. og Sharon Begley.

Copyright 2012, Richard J. Davidson, Ph.d. og Sharon Begley.