Tryggere på å være norske. Da jeg første gang besøkte familien til vennene mine i Otta eller i Trondheim, skjønte jeg ingenting av samtalene. Plutselig snakket de et språk som for meg var vanskelig å forstå. Tilbake i Oslo ble alt som før. For da snakket vi liksom Oslo-språk igjen.

I dag snakkes det gudbrandsdøl og trøndersk rundt meg. Helt trygt. På bare 30 år er språkvariasjonen blitt større. Nordmenn er blitt tryggere på å være norske. Også tilnærming til fellesskap og annerledeshet endrer seg stadig; litt mindre oppskaket, litt mer avslappet. Er dette noe positivt, en bevegelse fremover?

Et steinkast unna der Benjamin Hermansen for 11 år siden kjempet for livet, og tapte, på grunn av sin hudfarge, ligger en lokal kulturkafé. Der har datteren min feiret bursdagen sin gjennom flere år, og for et par år siden var det konfirmasjonen som ble feiret der. Da jeg skulle si noen ord til henne, falt blikket mitt på stedet hvor Hermansen hadde løpt for livet. Kunne jeg ha sagt, tenkte jeg, at det som skjedde med Benjamin, ikke skal skje igjen? Selvsagt ikke. Finnes det noen garanti mot at dette ikke skjer igjen? Nei. Kan det gjøres noe forebyggende fremover. Ja.

Derfor er slagordet «Glem ikke» brukt av Benjamins Minnefond.

30 år siden og nå. For 30 år siden trodde NRK-veteran Erik Bye at rasisme bare fantes i sørstatene og i Sør-Afrika. I senere tid så han problemstillingens relevans også i Norge. Nå 30 år senere, skriver Aftenpostens Inger Anne Olsen i en kommentar, «Det hvite, norske arbeidslivet» (11. januar): «Hva skal vi kalle holdningene som er overalt i norsk arbeidsliv? I andre land ville vi kalt det rasisme.»

At Olsens kommentar fører til at flere med ikke-norske navn får jobb i dag, er ikke sikkert. Men hun bidrar med å synliggjøre problemet, og det i seg selv har en betydning for at noe kommer til å endres. Vi beveger oss sakte, fremover, stadig fremover. Det har jeg tro på.

Mokkamann. Jarle Bernhoft skriver i et innlegg (Dagsavisen 21. januar): «Jeg mener krystallklart at treet faller selv om intet menneske er i skogen for å registrere det; mokkamann-kommentaren er grunnleggende rasistisk uansett om den faller på en fest i Holmestrand uten en eneste afrikaner til stede.»

For 30 år siden ville ikke en musiker kommentert og formulert seg så tydelig som Bernhoft gjør i dag, det er jeg nesten sikker på. En artist som Tshawe Baqwa ville neppe heller vært så trygg at han kunne si at vi legger alt dette bak oss. Det samme gjelder Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus, som umiddelbart etter episoden sa unnskyld. Jeg er i tvil om dette hadde skjedd for 30 år siden. Ville man for 30 år siden tenkt at det var noe galt i å kalle noen en mokkamann? Og hvor mange ville den gang ha reagert om barn i barnehagene ble kalt for Hoa Hottentott?

Et skritt frem, to tilbake og fire frem igjen, sakte, men likevel ser vi at vi beveger oss langsomt fremover og at landskapet forandrer seg.

Tydelig statsleder. Mye hjelper i forandringsprosessene: Meningsutveksling, dialog, debatter, frie ytringer og usminkede kommentarer. At 5000 gikk i fakkeltog for Benjamin Hermansen i fjor. At noen bryr seg når en kvinne med afrikansk bakgrunn blir slått ned på gaten. At noen tar til orde mot vakten på et utested når en ikke-hvit gjest nektes adgang. Alt dette hjelper. Det vil også hjelpe at politikerne endrer politikken.

Regjeringen ledes av et menneske som var tydelig og unik blant statsledere da han formulerte seg etter at Benjamin ble drept: «Rasisme er et alvorlig samfunnsproblem i Norge». Jens Stoltenberg sa også under en minnekonsert «I kveld sier vi ikke Alt for Norge, men Norge for alle». Til tross for det han sa den gangen, er det ikke bare nødvendig, men også sunt å være kritisk til politikken som føres av regjeringen.

Må få konsekvenser. I desember ble artisten Jessica Kiil slått ned på gaten i Oslo på grunn av sin hudfarge. Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås skrev 13. desember i sin kommentar «Tja, vi elsker dette landet?», at saken er viktig å følge opp. Han sier: «For det skjer så bedrøvelig sjeldent at hathandlinger mot etniske minoritetsnordmenn får konsekvenser.»

Denne påminnelsen har en funksjon for å utfordre dem som henstillingen var rettet mot, nemlig alle dem som har makt til å gjøre noe. Ja, for å sikre at det er en bevegelse fremover.

Mokkamannkommentaren behøver ikke å være begrunnet i noen raseideologi. Men som Jarle Bernhoft skriver: Det handler om at den jevne nordmann synes det er helt greit at den ujevne nordmann blir minnet på at han er nettopp ujevn.

Forankring i handlinger. Men en annen forståelse av virkeligheten kommer frem i et intervju i Klassekampen 25. august 2011. Der sier idéhistoriker Trond Berg Eriksen blant annet: «Antirasistene er i dag de eneste som opprettholder rasebegrepet. Problemet med for eksempel Antirasistisk Senter er at de tror at ideen kommer først og så handlingen».

Mener Eriksen at arbeid mot rasisme er basert på ideologi, på samme måte som det var for 50 år siden? Det er ikke tilfellet. Med én setning har Eriksen nullet min og flere andres mangeårige erfaringsgrunnlag som er fra virkeligheten. Det er omfanget av diskriminerende hendelser som har vært ledende i arbeidet, og ikke bruk av begrepet rasisme som sådan.

Ja, forskjellige virkemidler må benyttes i arbeidet mot diskriminering til forskjellig tid, siden erfaringsgrunnlaget har endret seg.

Og dette må også taes med for å rette opp kursen fremover.

Utfordres ute på gaten. Det som forandrer kursen, er at variasjoner og kulturelle kompleksiteter utfordrer og samtidig utfordres der ute på gaten, på kafeene, på alle de møteplassene hvor den nye kulturen dannes. Enkelte skeptikere til den nye kulturen handler ut ifra mangel på bevissthet, eller frykt, og i verste fall forakt.

Forandringer behøver nødvendigvis ikke alltid være et problem i seg selv – det avgjørende er hvordan vi forholder oss til nye endringer i samfunnet og hvilken kurs vi velger for fremtiden. Forandringer og forskjeller kan være utfordrende.

De har likevel en evne til å bli mer og mer tilpasset med tiden. Det er en bevegelse som er anselig og overkommelig.

Publisert første gang i Aftenposten 4. februar 2012.