Los Angeles. «Det gir ingen mening. Regjeringen har investert i skolegangen min i 13 år, fra barnehagen til videregående, men de vil ikke at jeg skal bidra med en jobb, hvor jeg kan tjene penger og betale tilbake. Jeg er fanget. Systemet fungerer ikke.»

Citlalli Chávez’ store dråpeformede øreringer dingler mot hennes svarte hår. Hun er vakker med store, mørke øyne, men hun ser litt trett ut. Vi sitter på en steinbenk mellom instituttene for jus og samfunnsvitenskap i universitetsparken i Los Angeles.

Da Citlalli Chávez kom gående, skilte hun seg ikke ut blant de andre studentene. Og på mange måter er hun også som de andre. Hun er 24 år, vokste opp i California og er snart ferdig med sin master i samfunnsvitenskap.

Men når Citlalli Chávez har avsluttet studiene, vil hun trolig måtte rydde bord på en restaurant. For hun befinner seg illegalt i USA.

Da hun var fem, kom hun med sine foreldre og lillesøster over grensen fra Mexico. De første månedene bodde familien sammen med 12 andre i en liten leilighet. Faren fant arbeid på åkere lenger nord, moren jobbet som barnepike, og jentene samlet flasker for
å få penger til mat.

I dag deler Citlalli Chávez en leilighet med noen venner i sentrum av Los Angeles. For å kunne betale de 4200 dollarene (ca. 23 500 kroner) det koster å studere på universitetet hvert kvartal, jobber hun 10–15 timer i uken på en restaurant. Og hver helg hjelper hun sine foreldre nede i Orange County sør for LA. De har åpnet en liten butikk i et latinokvarter.

«De har gjort det man skal i Amerika: De har arbeidet hardt, de har ikke brutt reglene, de betaler skatt. Og alt de tjener, går til vår utdanning. Når jeg har en vanskelig dag, ringer jeg til min mor og hører henne si at jeg bare må fortsette, arbeide hardt og håpe på at det
hele vil løse seg.»

Betaler skatt. De betaler skatt? Hvordan kan det la seg gjøre, når de offisielt ikke er her?

Citlalli Chávez ler.

«Ja, hvordan betaler man skatt? La oss si at du var ny her i landet, og du ville jobbe. Så går du til bestemte steder som jeg vet om, og som jeg er sikker på at regjeringen også vet om, hvor folk selger falske dokumenter. Her kjøper du et falskt social security number (tilsvarende personnummer, red.anm.) og et falskt ID-kort, og så går du til bestemte arbeidsplasser, restauranter eller fabrikker, som godtar den slags papirer.»

En fyr med hestehale og lue setter seg på benken ved siden av med frokosten sin. Citlalli Chávez snakker litt lavere.

«Så viser du dine papirer til arbeidsgiveren, og du har i gåseøyne en identitet. Skattevesenet trekker automatisk skatten fra lønnen din. Du kan ikke jobbe uten å betale skatt.»

Så de sjekker om du betaler skatt, men de sjekker ikke din status som immigrant?

«Ja, nettopp. Det er sånn det fungerer. Jeg har et falskt personnummer, men jeg går ikke rundt med det på meg. Det har jeg bare med meg når jeg skal på et jobbintervju og på min første dag på jobben.»

Straffen er høy for en arbeidsgiver hvis han bevisst har ansatt illegal arbeidskraft. Men hvis han ser et bevis på et personnummer, har han ryggen fri. Om det er kjøpt, falskt eller ekte, spør han ikke om når du søker jobb – i hvert fall ikke på arbeidsplasser som kun betaler minstelønnen på åtte dollar i timen.

Til gjengjeld forteller han skattevesenet at du er ansatt. Men opplysningene skattevesenet mottar, kan de ikke dele med andre, heller ikke med immigrasjonsmyndighetene. Og det er lønnsomt for staten.

Siden 1996 har immigranter kunnet betale skatt med et spesielt skattenummer (ITIN), som skattevesenet gir til dem som ikke har dokumenter eller personnummer. Fra 1999 til 2009 hadde 13,8 millioner fått dette spesielle skattenummeret. Og statskassen mottar milliarder i skatt fra illegale immigranter.

Ingen sykeforsikring. Jusprofessor Francine Lipman fra Chapman University School of Law forklarer at enhver vei til å få oppholdstillatelse krever et bevis på at du har betalt skatt mens du har vært i landet, noe som er relevant hvis du søker statsborgerskap.

Mange økonomer mener at illegale immigranter betaler mer til samfunnet enn de får tilbake. De betaler inntektsskatt, de betaler til social security, Medicare og arbeidsledighetsforsikring. De betaler eiendomsskatt og moms. Til gjengjeld kan de gå på skole og få hjelp på legevakten, men ikke stemme, få pensjon eller sykeforsikring. Uten sykeforsikring kan de kun legges inn på private klinikker, som ofte er svært dyre.

Ikke førerkort. Uten gyldige papirer kan du ikke ta førerkort. På Department of Motor Vehicles (DMV) må du vise statsborgerskapspapirer, visum eller oppholdstillatelse for å ta førerkort eller registrere en bil. Til gjengjeld kan du godt tegne en bilforsikring i ditt eget navn. Så det har Citlalli Chávez gjort for sikkerhets skyld.

«Jeg kjører faktisk bil, men jeg gjør det ikke lovlig, så jeg må være veldig forsiktig. Politiet beslagla bilen min. De spurte meg hvorfor jeg ikke hadde førerkort. Jeg sa bare at jeg er student og egentlig ikke kjører bil. Hvis politiet stopper deg for å kjøre for fort, og du ikke har førerkort, så kan de beslaglegge bilen din, men de kan ikke spørre mer. Du får en bot på 500 dollar pluss at du mister bilen.»

I hvilken grad politiet skal kunne spørre etter immigrasjonspapirer førte til en heftig debatt i Arizona i fjor. En ny lov med navnet SB 1070 ga politiet rett til å spørre folk som de stanser i trafikken, om immigrasjonspapirer – og deportere dem de har en berettiget mistanke om oppholder seg illegalt i landet. Retten erklærte senere det meste av loven for grunnlovsstridig.

Loven tente likevel en opphetet debatt og gjorde kravet om en gjennomgripende immigrasjonsreform enda mer presserende. Holdningen at horder av immigranter velter inn over grensen, ble hyppig gjentatt. Forskeres tall som viser at antallet illegale immigranter er gått ned de siste årene, druknet i larmen.

Forskere mener at det i 2009 var 11,1 millioner uregistrerte immigranter i USA. Antallet illegale som pågripes på grensen, er falt med 60 prosent siden 2000 og er nå på det laveste nivået på 35 år. Samtidig er antallet amerikanere som anser immigrasjon som et seriøst problem, steget fra 54 prosent i 2006 til 65 prosent i 2010.

DREAM act. At immigrasjonslovene har flere hull og trenger en omfattende reform, har president Obama snakket om siden han kom til Det hvite hus. Likevel har ikke immigrasjonsreformen stått øverst på presidentens to-do-liste, og mange amerikanere, især latinovelgere, har været skuffet over det langsomme tempoet.

Like før jul stemte Senatet over en lov som kunne ha gitt unge immigranter som Citlalli Chávez statsborgerskap. DREAM Act var en mindre lov som rettet seg mot de illegale immigrantene som det er lettest å sympatisere med – nemlig dem som ikke kan noe for at de har endt opp i landet og som til og med har skaffet seg en utdannelse. Det dreier seg om 2,1 millioner unge immigranter som kom inn i landet som barn og har tatt en utdannelse eller avtjent verneplikten. En fjerdedel av dem bor i California.

Likevel ble forslaget nedstemt i Senatet.

«For første gang tviler jeg på min fremtid», sier Citlalli Chávez. «Jeg ville studere videre og ta en Ph.d., jeg ville arbeide ved en tenketank og forske. Men jeg blir nødt til å vente. Det mest frustrerende er å ikke ha en tidsramme, å ikke vite når det vil endre seg.»

Unge mennesker som har tatt lange utdannelser, har fortalt sine historier i pressen. Én av dem er nettopp ferdig som jurist fra UCLA, og han vil ikke kunne bruke sin eksamen med mindre det skjer en endring. Han må i stedet fortsette å jobbe som bygningsarbeider.

Da Obama mislyktes i å få DREAM Act gjennom før jul, forsvant samtidig muligheten til en meningsfylt reform av immigrasjonssystemet i denne valgperioden. For da Kongressen åpnet i januar, hadde Republikanerne fått flertall i Representantenes hus, og de går inn for strengere regler og flere deportasjoner.

Antall deportasjoner har faktisk vært høyere mens president Obama har sittet i Det hvite hus enn under hans forgjenger, George Bush, men det har ikke stanset republikanerne.

Deportasjon når som helst. «Jeg skulle ønske at de ville lytte til våre historier», sier Citlalli Chávez. «Vi vil ikke ha noe gratis, vi vil bare ha en sjanse og få lov til å gi noe tilbake til samfunnet. Vi er de mest motiverte studentene. Vi står overfor så mange utfordringer for overhodet å få lov til å gå på skole.»

I prinsippet kan Citlalli Chávez bli stanset når som helst og bli deportert til Mexico. Hvis immigrasjonsmyndighetene får en telefon fra en bekymret borger, kan de hente henne og kjøre henne over grensen.

«Jeg er ikke redd, men jeg har det alltid i bakhodet. Jeg vurderer alltid når jeg skal si noe, og når jeg ikke skal, men samtidig tenker jeg: Hva har jeg egentlig å miste? Jeg er 24 år. Jeg vil begynne å jobbe. Hvis jeg ikke sier noe, vil det aldri skje. Så jeg blir nødt til å rope opp, ellers skjer det ikke noe. Jeg er fanget.»

Hun ler litt. Det er begynt å blåse, og hun trekker den svarte jakken sammen med hånden. Det var først da hun fylte 16 år og ville begynne å kjøre bil som sine venninner, at hun fikk vite at hun ikke har et personnummer.

«Den gangen skammet jeg meg over min status. Ingen av mine venner var i den situasjonen, så jeg løy til folk når de spurte hvor jeg var født.»

Hun tror det er rundt 150–200 studenter uten papirer på UCLA. Studentgruppen for disse studentene kaller seg for «Undocumented and Unafraid».

«Jeg begynte å fortelle folk om min status og begynte å kjempe for saken, og det endret fullstendig min måte å se det på. Før var det noe skamfullt jeg bar rundt på, men det er ikke noe galt med meg, og det er ikke min skyld at jeg er udokumentert.»

Kan ikke ta fra henne kunnskapen. Faktisk finnes det én utvei for Citlalli Chávez: Hvis hun gifter seg med en amerikansk statsborger, vil hun kunne få dokumentene hun mangler. Prosessen er vanskelig, men ikke umulig, og hun ville kunne søke de jobbene ved tenketanker som hun er utdannet til og drømmer om.

«Nå som DREAM Act ikke gikk gjennom, er ekteskap noe som kommer opp i våre samtaler, men det er noe jeg personlig kun ville overveid hvis jeg virkelig var forelsket. Jeg er kanskje litt tradisjonell på den måten, men jeg vil kun gifte meg på grunn av kjærlighet.»

Så hva får henne til å fortsette å studere og til og med overveie en Ph.d., selv om hun kanskje ikke kan få en jobb hvor hun kan bruke utdannelsen sin?

«For å være helt ærlig, liker jeg godt å studere. Jeg liker å lære, og den kunnskapen jeg har tilegnet meg, er det ingen som kan ta fra meg, uansett hvilken status jeg har.»

Publisert første gang i Weekendavisen 18. februar 2011.