Virkelighetserfaringer. I 1795 foretok den da kontroversielle britiske feministen Mary Wollstonecraft en tre måneder lang reise til Skandinavia. Boken som fulgte i kjølevannet av denne ferden fikk tittelen «Min nordiske reise: Beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark», og består av en rekke brev hvorigjennom Wollstonecraft utforsker forholdet mellom individet og samfunnet.

Brevene uttrykker et veldig sinne og fortvilelse i forhold til den underordnede stilling kvinner tilbys, og Wollstonecraft legger vekt på hvor avgjørende det er å oppleve verden fra en kvinnekropp.

Mens Mary Wollstonecraft kjempet for kvinners rettigheter på en tid som på mange måter ikke kan sammenlignes med den vi lever i nå, er det fremdeles en kjensgjerning at det er en stor forskjell i å oppleve verden som kvinne og som mann.

Årsaken til dette er delvis fysisk, ettersom én av de tingene som aldri kan endres er at vi er utstyrt med forskjellig kropp. Og selv om man ofte hevder at likestilling er oppnådd i et land som Norge, er det liten tvil om at den kjønnede kroppen har en stor betydning for hvordan verden ser ut.

Professor i politisk filosofi ved Universitetet i Chicago, Iris Marion Young, viser i sin artikkel «Throwing like a Girl» fra 1980 til studien «The Upright Posture».

Studien, som ble utført og publisert av nevrologen og psykiateren Erwin Straus på 1960-tallet, omhandler de ulike kasteteknikkene til jenter og gutter. Straus observerte at mens gutten forbereder kroppen på kastet ved å strekke armen mot siden, vri på overkroppen og sette den ene foten bak den andre for deretter å legge hele kroppens kraft i kastet, er alt en jente gjør å bøye en hengende arm bakover og slenge ballen fremover igjen uten hverken kraft, fart eller sikte.

Konklusjonen til Straus ble dermed at ballkasting er en biologisk heller enn en kulturelt betinget ferdighet, og at jenter rett og slett ikke kan kaste ball.

Marion Young setter et naturlig spørsmålstegn ved dette, og lurer på om grunnen til at jenta bruker kroppen i mindre grad enn gutten rett og slett er fordi hun alltid er blitt oppmuntret til det.

Dermed blir jentekastet en begrenset kroppslig handling, fordi man er blitt innprentet at kroppen er noe man skal være litt forsiktig med.

Den skjøre kroppen. To bøker tar opp denne problemstillingen, om enn på vidt forskjellig vis: Britisktyske Charlotte Roches roman «Våtmarksområder» («Fuchtgebiete» eller «Wetlands» i engelsk versjon), som i Tyskland alene har solgt over én million eksemplarer, og svenske Katrine Kielos' «Voldtekt og romantikk».

Begge bøkene er blitt omdiskutert på grunn av måten de fremstiller seksualitet. Roche fordi hun på svært utilslørt vis diskuterer kvinnelig seksualitet som et positivt utgangspunkt for identitetsbygging, og Kielos fordi hun forteller om en voldtekt i førsteperson uten at hun er blitt voldtatt selv.

«Våtmarksområder» ble i første omgang refusert fordi forlaget mente den var pornografisk, mens «Voldtekt og romantikk» er blitt kritisert for å være en spekulativ veksling mellom sakprosa og fiksjon. Slike kritikker overser bøkenes egentlige budskap.

Åpningskapittelet til Kielos beskriver en voldtekt som leder til at den fiktive jeg-personen får tanken om at 'Jeg er så fryktelig god til å bli voldtatt'. Dette er blitt kritisert av blant andre svenske Ann Heberlein, som har forfattet «Den sexualla människan: Etiske perspektiv» i forbindelse med sin doktorgrad i etikk. Hun mener Kielos på kynisk vis antyder at overgrepet har noe med kvinnen selv å gjøre.

Dette er imidlertid ikke Kielos' poeng. Den innledende voldtektsepisoden er ment å gi innsikt i hvordan kvinners angst for å bli voldtatt er så stor at man til en viss grad går rundt og venter på at det skal skje.

Kielos peker på at man allerede som barn fortelles at det ikke er lurt å gå utenfor stien. Alle jenter har lært at man er ille ute 'om ikke jegeren tilfeldigvis skulle gå forbi bestemors hus', slik at han kan redde både gammel og ung fra villdyrets grep.

Påstanden er at voldtekt ligger som en latent trussel i kvinners liv. De mange voldtektene i byer som Oslo og Stavanger i løpet av det siste året har skapt så stor frykt at kvinner nå svært sjelden går alene hjem fra byen nattestid. De som gjør det blir sett på som uforsiktige.

Dette er svært urovekkende av flere grunner. Ikke bare blir kvinnen som en konsekvens pålagt restriksjoner i forhold til et fysisk bevegelsesrom, men kvinnens kjønnede kropp blir noe som må balanseres, håndteres, beskyttes og fordekkes. Dermed er kvinnen voldtektbar, som Kielos sier. Selv om sjansen for å bli voldtatt er liten rent statistisk sett, identifiserer kvinnen seg selv som kvinne innenfor en kultur der oppmerkning av grenser er grumsete og bare delvis synlig.

Den kultiverte kroppen. I Charlotte Roches bestselger treffer vi en ung kvinne som tar mye plass og som ikke legger noen restriksjoner på sin egen kropp så lenge det er snakk om seksuell nytelse. Parallelt med dette utforsker imidlertid også Roche de restriksjonene som preger, og delvis dominerer, kvinnekroppen, gjennom å fokusere på samtidens krav til hygiene.

Dette temaet introduseres tidlig i boken etter at vi presenteres for en hovedperson som befinner seg på proktologisk avdeling på grunn av det hun selv kaller 'den moderne barberingstvang'. Kvinner skal jo som kjent ikke fremstå som hårete, verken på legger eller i ansikt, underliv, armhuler eller, som i Helen Memels tilfelle, rumpe.

Interessant nok fikk Charlotte Roche selv oppleve kulturens krav til hårløshet på kroppen etter at hun stilte opp med hårete armhuler i singlet i en opptreden på den tyske musikk-kanalen Viva, noe som førte til en strøm av sinte e-poster.

Og hvem husker ikke de sensasjonelle bildene av Julia Roberts hårete ankomst på den røde løperen til premieren på komedien «Notting Hill». Roberts har uttalt at hun aldri fjerner hårvekst under armene med mindre hun må i forbindelse med en filmrolle. Alle vi andre er ikke like standhaftige. Undersøkelser viser for eksempel at 99 prosent av alle kvinner i Storbritannia jevnlig barberer eller plukker ut hårvekst fra forskjellige steder på kroppen.

Og selvsagt gjør de det; studier viser nemlig at «hårete kvinner» oppfattes som mer aggressive og umoralske enn deres barberte
medsøstre.

Studier viser at «hårete kvinner» oppfattes som mer aggressive og umoralske enn deres barberte medsøstre.

Mens det å barbere seg isolert sett fremstår som en rimelig uskyldig handling, inngår den i «Våtmarksområder» som en del av en fordekningsstrategi som går ut på å fortrenge den virkelige kroppen til fordel for 'den kultiverte kroppen'. Den kroppen som produserer slim, hemoroider, mensblod, avføring og svette frembringer vemmelse hos det moderne mennesket og bringer oss ut av likevekt.

Elementer som fremkaller slike reaksjoner omtales ofte som abjekte (avskyelige). Ifølge den fransk-bulgarske teoretikeren Julia Kristeva er de i bunn og grunn knyttet opp mot de tingene vi frykter mest, som død og forråtnelse. Dermed assosieres de naturlig nok med kvinnekroppen, som både representerer liv og død, fruktbarhet og sterilitet.

I denne sammenheng blir retusjeringsmidler som kremer, kosmetikk og Ladyshave nødvendige ressurser for å fremstille kvinnekroppen som kulturelt akseptabel.

Ulykkelige kvinne, hvilken skjebne du har! I «Våtmarksområder» presenteres Helen Memels opprør mot 'hygienikerne' som hennes livsprosjekt. Selv om Memel på mange måter er en like stor hygieneslave som alle oss andre har hun på reaksjonært vis gjort det til sitt hovedanliggende å 'forvirre folk med hygiene', gjennom for eksempel å legge igjen blodige og selvlagde tamponger i heisen, gnikke underlivet mot setet på offentlige toaletter, og aldri fjerne maskaraen. Jo flere klumper, jo bedre, ifølge Memel.

Mens en del av disse handlingene fremstår som parodiske, er det også sånn at Roche bruker humor for å gjøre oss oppmerksomme på hvordan vi presser hverandre inn i tvangsmessige mønstre ved hjelp av små, nesten umerkelige, restriksjoner på kroppen.

Her synes det også viktig å spørre: Hvem er det som påtvinger oss disse mønstrene?

I feministklassikeren «Et eget rom» fra 1929 antyder Virginia Woolf at det rommet vi beveger oss i ikke bare innskrenkes av menn, men også av andre kvinner.

I feministklassikeren «Et eget rom» fra 1929 antyder Virginia Woolf at det rommet vi beveger oss i ikke bare innskrenkes av menn, men også av andre kvinner.

På samme måte som kvinner sto for flesteparten av de sinte e-postene i anledning av Charlotte Roches eksponerte armhuler, er Helen Memels hygieniske restriksjoner stort sett pådyttet henne av moren. Dette har lagt så store bånd på hennes tilværelse at hun bestemmer seg for å sterilisere seg så fort hun blir myndig, for å være sikker på at hun ikke viderefører noe av dette til en egen datter. Samtidig som hun vedkjenner at hun alltid har hatt lyst på barn, mener hun familien hennes preges av et tilbakevendende negativt mønster på morssiden. Alle er førstefødte, alle er jenter, alle har svake nerver og er forstyrret og ulykkelige. Memel vil ikke bringe flere jenter inn i verden. Hun dyrker heller avokadotrær.

Samtidig som Memel dermed i en viss grad har gitt opp kampen for sin egen kropp er Roches budskap klart:

«Våtmarksområder» er ikke bare et universelt opprør mot samtidens hygienehysteri, men et konkret forsvar for kvinnekroppen som blir underkastet spesielle regler. Ved å akseptere dette underordner vi oss et system som fortsetter å betrakte kvinnen som «den andre».

Bare ved at vi våger å ta plass kan vi utvide vårt eget rom.