Sør-Thailand. Det er ingen tvil om at en krig utspiller seg i et av våre mest populære ferieland. En krig som daglig stjeler kvinner og barns liv, kapper hodet av buddhistiske munker, sprenger skoler og templer i filler og kjeppjager både buddhister og muslimer fra forstanden med sin intense terror. Konflikten i sør har ført Thailand inn på UDs liste over land og regioner de fraråder nordmenn å reise til.

Siden den nye voldsbølgen brøt ut i januar 2004 har muslimske, militante separatister utført over 3000 angrep mot sivilbefolkningen og offentlige bygninger som skoler, templer og helsesentre. I tillegg har over 500 angrep vært rettet mot militært personell og like mange mot politiet.

Fienden er Thailand. Med forlegen mine feier myndighetene daglig bomber og attentat inn i små notiser for ikke å miste ansikt. Nå er over 3000 mennesker drept og 4000 skadde, og krigen kan ikke lenger bortforklares. Al-Qaida roper for høyt.

En ny generasjon terrorister. De sørlige grenseprovinsene i Thailand var opprinnelig selvstendige muslimske riker under ledelse av sultaner. Siden innlemmelsen i Thailand (da Siam) i 1902, har myndighetenes forsøk på å flate ut og undertrykke kulturelle ulikheter i dette fattige området ført til store økonomiske, ressursmessige og juridiske forskjeller, og naturlig nok stor misnøye blant muslimene. Forskjellsbehandlingen har dannet grunnlaget for motstandskampen som har pågått i mer enn hundre år.

I håp om å skape fred kunngjorde Thailand i 1998 et amnesti for etniske Malay-muslimske separatister. 1000 separatister la ned våpnene, deltok i rehabiliteringsprogrammer og fikk statsborgerskapet tilbake. Myndighetene anså problemet som løst og forflyttet fokus ved å lansere en krig mot narkotika nasjonalt. Den omstridte narkotikakrigen tok livet av 2500 påståtte forhandlere på 90 dager og holdt myndighetene opptatt.

I skyggen av krigen mot narkotika var det fritt fram for en ny generasjon separatister i sør. Med et nytt religiøst og ideologisk tankegods benyttet de stillheten til å tilegne seg kunnskap for å planlegge spektakulære operasjoner inspirert av internasjonale terrorgrupper.

Når lovløsheten råder. Krigen brøt løs med et blodig raid på et militærdepot i Narathiwat 4. januar 2004. Fire buddhistiske soldater ble drept og store mengder våpen og ammunisjon ble stjålet. Samtidig ble 20 skoler og tre politiposter i Narathiwat påtent, og utover dagen ble flere bomber detonert. Myndighetene innså raskt at de mistet grepet og svarte dagen etter med å erklære militær unntakstilstand i Pattani, Yala og Narathiwat. Store styrker ble mobilisert til området, men for å møte målene til daværende statsminister Thaksin Shinawatra grep etterforskningsteam fra politiet og spesialstyrker fra hæren raskt til metoder som bryter med menneskerettighetene. Siden er menneskerettighetsforkjempere forsvunnet og en rekke muslimer funnet drept.

Dokumentasjonen av begge parters metodiske brudd på menneskerettighetene førte i fjor til Human Rights Watch-rapportene «Det var som om min sønn plutselig ikke lenger eksisterte» og «Ingen er trygge». Mediesensuren i Thailand holder derimot disse på behagelig avstand for folk flest, og forhindrer offentlig debatt. Heller ikke i sør diskuteres det høylytt. Det er det svært få som tør.

Uhellig krig. «Vi var hjernevasket til å tro det var Jihad, men dette har ingenting med hellig krig å gjøre», sier Domeng Saleh (59).

Den tidligere militante aktivisten møter oss i hemmelighet, ikke langt fra grensen til Malaysia. Domeng Saleh var 26 år da han flyttet inn i jungelen for å vie seg til frigjøringskampen på 1970-tallet.

«Vi drepte aldri folk fra sivilbefolkningen, kun hvis det var åpenbart at vedkommende var spion. Å halshugge en munk var utenkelig.»

Forsøket på å legitimere den brutale volden blir sterkt kritisert av en rekke lokale imamer og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, som henviser til at nesten 90 prosent av ofrene er blant sivilbefolkningen. De ble drept mens de gjorde hverdagslige ting som å gjete kyr, gå til skole, tempel eller jobb, var på café eller handlet på et marked. Konsekvensen er at folk går i konstant frykt for nye terrorangrep, og er redde for å snakke åpent selv med sine nærmeste.

Selv har Saleh drept flere statsansatte. I en hellig krig er det en god gjerning å drepe. Han kjempet for en selvstendig islamsk stat og hvis det hadde kostet ham livet ville han i det minste komme til himmelen, det lover Jihad. 80 prosent av befolkningen i denne delen av Thailand er konservative etniske Malay muslimer. Gjennom lokale Ustadz, muslimske religiøse ledere, sørger derfor separatistene for å indoktrinere gutter helt ned i syvårsalderen. De bruker historie, ideologi og religion for å overbevise dem om at de må ta opp kampen slik deres forfedre gjorde for å fri Pattani fra undertrykkelse.

«Det er en kjennsgjerning at politikerne i Thailand aldri har brydd seg om denne delen av landet. Historisk sett har de kun vært opptatt av seg selv og uten unntak vært drevet av grådighet. Men denne terrorismen påvirker lokalmiljøet på en forferdelig måte. Det må ta slutt», sier Saleh.

Han mener det er best å forbli en del av Thailand, og trakk seg ut av organisasjonen da en rekke ledere ble arrestert eller flyktet til Malaysia på 1970-tallet. Nå er han en høyt respektert mann i landsbyen, og bruker kreftene på fredsarbeid blant de unge for å forhindre verving til opprøret.

Usynlig fiende. Nøkkelen til den nye generasjonens makt og slagkraft ligger i organisasjonsstrukturen. De er usynlige. I motsetning til sine forgjengere, som i ren geriljastil bodde i den kuperte jungelen hvor de trente og planla sine angrep mot hovedsaklig statsansatte, holder opprørerne i dag til hjemme i landsbyene. De er vanlige mennesker, som lærere, religiøse ledere, gummitappere eller bønder, og fører et normalt hverdagsliv. Sin identitet som separatister holder de tett om, selv overfor sine nærmeste, og opererer kun i celler slik at ingen har oversikt over det totale nettverket. Nettopp dette gjør organisasjonen effektiv og vanskelig å penetrere.

«De har innsett at så lenge de kun forholder seg til sitt eget lokalmiljø og rekrutterer gjennom ungdomsgrupper og de lokale religiøse lederne så blir de usynlige», sier professor Srisompob Jitpiromsri ved samfunnsvitenskapelig fakultet ved Prince of Songkla University i Pattani.

Han har samlet data siden den nye voldsbølgen brøt ut i 2004 og er en del av den akademiskbaserte ikke-statlige organisasjonen Deep South Watch. De forsøker blant annet å fylle informasjonsgapet som har oppstått i mangelen på pressedekning av konflikten og som følge av myndighetenes sensur.

Det militante landsbybaserte nettverket Pattani Freedom Fighters har utpekt seg som ryggraden i den nye generasjonen av miliante separatister. Angrepene utføres av en veltrent fløy, kalt RKK. Ifølge professor Jitpiromsri tyder alt på at de private, islamske skolene er rekrutteringsområde nummer én.

Internasjonale bånd. «Ifølge Islam kan man kun frykte Allah, så jeg er ikke redd for de militante separatistene», sier Nider Waba.

Men etter solnedgang klokken seks går ikke eieren av Saibury Islam Wittaya skole i provinsen Pattani utendørs. At rekruttering foregår blant hans 4000 elever avviser han blankt. Som rådgiver for den tidligere interim-statsministeren markerte han seg tydelig mot opprøret, men gjentatte forsøk på å advare forsvaret om mulige internasjonale bånd til andre islamske terroristorganisasjoner er blitt avvist. Forsvaret hevder å ha etterforsket mistanken uten å få bekreftende resultater. Først i januar i år innrømmet myndighetene en mulig link til Al-Qaida, men var raskt ute med å understreke den som kun ideologisk. Kilder, som ønsker å være anonyme av sikkerhetsmessige årsaker, hevder dog at separatistene mottar militær og/eller økonomisk støtte fra Libya, Syria, Marokko, Algerie, Saudi Arabia, Brunei og Malaysia.

«Ett av hovedproblemene med denne konflikten er mangelen på informasjon nasjonalt i Thailand, folk forstår ikke», sier professor Mark Tamthai.

Han er direktør ved Instituttet for Religion, Kultur og Fred ved Payap Universitetet i Chiang Mai, nord i Thailand, og var en av medlemmene i den thailandske fred- og forsoningskommisjonen NRC.

«Både roten og løsningen til denne konflikten ligger i Thailands folkesjel og den generelle oppfatningen av vårt samfunn. Skal vi løse problemet i sør må hele Thailand forandre seg, men Thailand vil ikke det. Til slutt blir vi nødt», sier Tamthai.

Kuppet. Statsminister Thaksin Shinawatras krig mot narkotika, forsøk på å kneble media, feilslåtte kamp mot terror i sør, samt anklager om korrupsjon og maktmisbruk førte til at statministeren mistet tillit blant velgerne. Da General Sonthi Boonyaratglin ved et kupp styrtet statsminister Thaksin Shinawatra i september 2006, håpet mange på en forbedret situasjon i sør. General Sonthi Boonyaratglin var raskt ute med å unnskylde for smerten forårsaket av mangelen på et fungerende rettsystem i sør.

Men hverken politiet eller hæren har sørget for å etterforske og straffeforfølge rekken av menneskerettighetsbrudd utført av deres egne helt siden 2004.

«En slik fremgangsmåte fra hærens side medfører justismord, og fører ikke til annet enn ytterligere sinne og mistillit blant folket. For å kunne skape fred må et solid juridisk system komme på plass. Alle meningsmålinger viser at folket vil respektere det», sier professor Srisompob Jitpiromsri.

Høyrevridd rottweiler. 6. februar i 2008 ble Samak Sundaravej (72) i partiet Folkets makt (PPP) tatt i ed som ny statsminister, og Thailand fikk med det gjenopprettet demokratiet. Utnevnelsen av Samak Sundaravej betyr at Thaksin Shinawatras allierte har grepet det politiske roret i landet, drøye 16 måneder etter kuppet som sparket Thaksin ut av Thailand. For Samak Sundaravej står utfordringene i kø. Hans regjering må håndtere en dalende økonomisk selvtillitt i landet, takle splittelsen i kjølvannet av kuppet mot Thaksin, og ikke minst få bukt med krigen i sør.

De færreste forventer nå at Samak Sundaravej er mannen som vil takle dette, og mens Thailands økonomi sakker akterut for alvor verserer ryktene om et nytt kupp.

Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch i Bangkok spår, i likhet med befolkningen i sør, en mørk fremtid for Thailand.

«Å få en høyrevridd rottweiler, ansvarlig for studentmassakren i 1976, som ny statsminister er en av våre største bekymringer nå.»