Dramatisk møte. Gå inn på en hvilken som helst McDonalds i det sørlige California og du vil oppdage at de som betjener deg snakker engelsk med kundene, men spansk seg imellom. Ofte er det faktisk ikke en eneste hvit ansatt å se i delstatens fastfood-restauranter, og det samme gjelder dem som plukker frukt eller holder hagene til en velfødd middelklasse i orden.

California er den staten i USA som er mest preget av immigrasjon. Nesten halvparten av innbyggerne her er immigranter, og to tredeler av disse har hjemstavn i det spansktalende Latin-Amerika, de aller fleste i Mexico. Det er antatt at 1.5 millioner befinner seg i delstaten ulovlig.

Det spesielle med denne demografiske omkalfatringen er ikke at den skjer, men at den skjer såpass fort. Så sent som i 1970 var nitti prosent av dem som bodde i California etnisk-hvite amerikanere. I dag er de en minoritet.

Andre stater følger etter. Der innvandringen av spansktalende latinamerikanere, eller såkalte hispanics, først var erfart realitet for grensestater som California, Texas og Florida, pluss Illinois, trekker immigrantene nå innover, sørover og nordover. De siste årene har sett et dramatisk møte mellom immigranter og «hvite» stater som Kansas, Iowa og Tennessee, samt sørstaten Georgia.

En demografisk revolusjon. USA gjennomlever en demografisk revolusjon. Den følger samme mønster som den i California, men har en geografisk rekkevidde langt utover de tradisjonelle immigrantstatene langs grensa.

Andelen av meksikanskfødte immigranter i andre stater enn California, Texas, Florida og Illinois økte fra ti til 25 prosent mellom 1990 og 2000. Immigranter som tidligere bosatte seg i storbyer som Los Angeles, New York og Chicago slår seg nå ned i småbyer over hele USA. Mer enn 60 millioner amerikanere er i dag enten immigranter eller barn av nylig innvandrede immigranter. Om lag 40 millioner av disse er hispanics.

 I 2003 gikk hispanics forbi den svarte befolkningen og ble USAs største minoritet. Over halvparten av USAs befolkningsvekst kan tilskrives den spansktalende delen av befolkningen.

Det har fått mange amerikanere til å frykte at landet deres invaderes av spansk kultur og språk på en måte som vil brekke opp den kulturelle identiteten i to, med hvert sitt språk - engelsk og spansk. Immigrasjonsdebatten har da også blitt ført til toppen av den politiske agendaen, med krav om stengte grenser og harde sanksjoner.

For mange handler strømmen av fattige hispanics om framveksten av en uønsket underklasse som presser lønningene nedover og velferdsordningene utfor stupet. For andre handler det om identitet, kultur og rase. Innvandringen fra Latin-Amerika er nemlig unik i den forstand at den har ført en stor gruppe mennesker fra et geografisk begrenset område over grensa til USA på veldig kort tid. Der USA i 1960 hadde en differensiert immigrantbefolkning med like høye søyler for innvandring fra de fem største avsenderlandene, ser man i dag at grafen over Mexico rager skyhøyt over alle andre.

En jevn strøm av immigranter fra mange ulike land og kulturer har blitt til en bølge av mennesker fra samme region, og med samme språk og kultur. Denne konsentrerte immigrasjonen vil ha den nødvendige kritiske masse for å forme majoritetssamfunnet etter seg, mener for eksempel mannen bak teorien om sivilisasjonskonflikt, Samuel Huntington.

Tegnet i sand. Immigrasjonen lar seg lett forklare. Intet annet sted i verden finnes det en så lang grense, bare skilt av Rio Grande og litt piggtråd, mellom en moderne økonomi og et utviklingsland. Fristelsen til å krysse en grense som fram til nå har vært tegnet i sand blir bare forsterket av de enorme lønnsforskjellene.

Så mange som 600 000 fattige meksikanere jobber i dag på en eller flere av Californias mange farmer. Store deler av det amerikanske jordbruket vil bli liggende brakk hvis de forsvinner, noe arbeidsgiverne ikke unnlater å gjøre oppmerksom på.

Det har ført til den paradoksale situasjonen at kapitalen og næringslivet gjerne vil holde grensene åpne, mens politikere til venstre og høyre gjerne vil stenge dem. Det samme vil blåskjortearbeidere som har sett det relative lønnsnivået falle som en følge av importert arbeidskraft.

Poltikerne strides. George W. Bush har brukt mye av de to siste presidentperiodene på å utarbeide en omfattende lov for hvordan man skal håndtere 12 millioner illegale immigranter.

Drømmen om en visjonær immigrasjonslov gikk i tusen knas på grunn av indre strid i det republikanske partiet. George W. Bush ville gi de illegale immigrantene amnesti, og åpne grensene for 400 000 gjestearbeidere årlig. I dag er dette forslaget helt dødt, med unntak av den delen som handler om å bygge fysiske sperringer langs den meksikanske grensen. Porten til California og Texas er allerede stengt, og målet er at en tredel av gjerdet skal være ferdig innen utgangen av dette året.

Når det over tusen kilometer lange grensegjerdet står ferdig med sine infrarøde lys og utplasserte grensevakter, vil immigrasjonen måtte ta nye veier eller stanse opp. Det betyr at den sykliske strømmen av mennesker vil bli blokkert.

Det kan få dramatiske konsekvenser for en økonomi som har hyret sine nødvendige sesongarbeidere fra andre siden av grensen. Det har allerede fått følger som ingen riktig hadde sett for seg.

Migrasjon sørover. Ett av mange paradokser er at kapitalen har gått sammen med lokale borgermestere og miljøvernere for å stanse muren – en samling av betongblokker og piggtråd. Søksmål florerer, og i grensebyene er raseriet stort over at handelen med Mexico er avskåret.

Gjerdet har også ført immigrantene østover, til ørkenen i Arizona hvis småbyer er langt mindre egnet til å motta immigranter som synes så altfor godt i landskapet.

Det har også fått dramatiske konsekvenser for den tradisjonelt sykliske migrasjonen, som har sett mennesker dra fram og tilbake over grensa. Det gjør de ikke lenger. Den barrieren som stenger immigrantene ute fra USA stenger dem også inne, og millioner av hispanics tar ikke lenger sjansen på å reise tilbake til Mexico.

Migrasjon har alltid vært knyttet til økonomiske realiteter. Den gjensidige tiltrekningen mellom et USA som skriker etter arbeidskraft og et Mexico som ikke klarer å skaffe dem arbeid, er altfor sterk for politiske papirtigre eller noen meter med sement.

Noen har tatt saken i egne hender. Den mest forunderlige konsekvensen av gjerdet er nemlig at amerikanske storbønder har kjøpt opp svære landområder i Mexico – der arbeidskraften er.

Bare i de to meksikanske delstatene Guanajuato og Baja California er over 18 000 hektar beplantet av amerikanske bønder. Tolv store landbruksselskaper sysselsetter elleve tusen arbeidere i Mexico. Kapitalen går sine egne veier, med eller uten politikernes velsignelse.

Nye velgere. Politikerne på sin side vokter utviklingen. Hispanics er nemlig den raskest voksende velgergruppen i USA, med stor potensiell innflytelse. For Barack Obama utgjør de et problem. Hispanics-velgerne strømmet til Hillary Clinton under primærvalgene, og kan muligens ende opp  hos McCain på grunn av hans tidligere støtte til en bedre immigrasjonslov.

Foreløpig er det bare 16 millioner hispanics som har statsborgerskap, og som derfor kan stemme. Av disse var det åtte millioner som faktisk brukte stemmeretten i 2004.

Men noe har skjedd i det spansktalende USA. 1.mai 2006 var hispanics ute i gatene i alle USAs store byer til støtte for det «amnestiet» til 12 millioner illegale immigranter som aldri ble noe av. Det var en oppvåkning for amerikanerne, som for første gang kunne høre «Stars and Stripes» på spansk. Og hvert år samles stadig flere innvandrere til slike demonstrasjonstog 1. mai.

Budskapet fra mange millioner hispanics er tydelig:
Hoy Marchamos; Manana Votamos (I dag marsjerer vi. I morgen stemmer vi.) Det er kanskje ikke et reconquista – en gjenerobring – av områder som var meksikanske helt fram til 1830-årene.

Men en slags payback kan man kanskje kalle det.