Frigjort. Utsagnet om Lånekassens betydning er dessverre ikke mitt eget. De falt i en samtale jeg hadde med en klok dame i et selskap forleden. Vi snakket om pamfletten som nylig ble utgitt i forbindelse med stemmerettighetsjubileet. Her har noen med sans for humor gjengitt kontrakten en norsk lærerinne måtte signere og følge i 1923.

Oslo anno 1923. Ti år etter at norske kvinner fikk stemmerett måtte ikke en stakkars lærerinne oppholde seg i isbutikken i sentrum. Ikke forlate byen uten tillatelse eller ha noe samkvem med menn. Dette er hjemmeavlet sharia, kun 90 år gammelt, kommenterte Dagsavisens Hege Ulstein.

Kontrakten er derfor en megetsigende souvenir fra en epoke da et kvinnehode gjerne måtte ta del i boklig lærdom, men intet mer. Hun kunne ikke bestemme hvor hun kunne oppholde seg, eller hvem hun kunne snakke med. Det heter seg at litt kunnskap er en farlig ting. Det er åpenbart at det i dette tilfellet ikke var kvinnene som tapte på kontrakten, det var jo bare den spede begynnelsen.

Min farmor. For kvinners del kunne litt kunnskap betydd forskjellen mellom alt og ingenting. I norsk sammenheng sies det at Likelønnskomiteen fra 1949, samt et ønske om å bruke den ressursen kvinnen utgjorde, har hatt mye å si. Da det begynte å lønne seg for kvinnen å jobbe, ville hun naturligvis gjerne det. Samtidig kunne døtrene ta utdanning. Og med små, men viktige skritt ble de en del av samfunnet. Det hjalp også på saken at det blåste en frihetens vind i det internasjonale samfunnet. De svarte og de underprivilegerte husmødrene i den vestlige verden hadde alt å vinne på å forene sine krefter.

Den dagen kvinner fikk muligheten til å ta høyere utdanning, kan jeg vel knapt forestille meg hvilke drømmer som gikk i oppfyllelse. Eller kanskje kan jeg det? Min farmor som var enke og mor til tre, fikk ikke gå på skole. Utdanning var ikke noe man kastet bort på jenter. Min mor ble begrenset av sine brødre, enda hun gjerne ville gå på skole mye lenger. Nettopp derfor fikk jeg streng beskjed om å ta høyere utdanning og fulgte rådet. Tre generasjoner og Lånekassens bidrag måtte til.

Slike perspektiv kan virke banale, men de er mye verdt som påminnelser om hvor kort en kamp kan vare før man ser håndfaste resultater.

Toro-feminisme. Kanskje fordi vi vet hvor mye det har kostet formødrene våre, er vi raske med å gripe etter høygaffelen idet noens handlinger minner om gammeldags kvinnepraksis.

I alle fall fikk bloggeren Susanne Kaluza så ørene flagret da hun ga ut en liten bok om å lage fine matpakker til barna.

Det finnes en haug med kokebøker der ute som man ikke trenger å kjøpe hvis man heller vil lage Toro-suppe.

Visste de som angrep Kaluza, at hun hadde guts til å si opp en fast jobb for å satse på bloggen sin, et enkeltmannsforetak som for øvrig går så det suser? Eller at det finnes en haug med kokebøker der ute som man ikke trenger å kjøpe hvis man heller vil lage Toro-suppe? Eller at fiolinisten Marte Krog, selv om hun ikke har en proff medierådgivers talegaver, drev en motekjede?

Ved å styre egne karrièrer, viser de egenskaper som enhver moderne feminist burde sette pris på. Jada, barn, omsorg og pleie er en del av pakken, men hvor mange av oss kjøper ikke et dameblad for å fortelle oss nøyaktig det samme. Tren, spis sunt, få deg skinnende hår og tilbring tid med ungene dine.

Free your mind. Det er nettopp friheten til å velge selv kvinner før oss drømte om.

Om vi ikke er enig i hvordan andre kvinner forvalter den friheten, burde vi spørre oss selv hva det egentlig er vi føler vi mangler anno 2013. Om vi kjemper for like rettigheter med like muligheter, kan du ta deg en cupcake på at feminismen ikke dør ut i morgen.

«Free your mind, and the rest will follow», sang kvartetten En Vogue på 90-tallet. Låten er fra tiden da hip-hop-feminismen inntok musikkindustrien, og flere enn én femme fatale sa ifra om fordommer mot svarte. De rappet om at de hadde egne penger, at de siklet på menn, at de også følte seg stygge, men ikke tok dritt fra noen, og at de i alle fall ikke orket å ta i gutter som behandlet dem dårlig.

Dette var definitivt feminisme, en gatesmart variant som handlet om selvrespekt og maktbalanse. I en musikksjanger så idiotisk misogyn, var disse kvinnene en motpol.

Det øyet ser. Det er likevel ikke sånn at alt som fremvises av kropp og kvinnelighet i dagens hiphop-videoer (les: Beyoncé) trenger å være en vandring gjennom en feminismens jammerdal. Nevnte artist, har nylig fått mye kjeft for å komme med likelønnstanker i livsstilsmagasinet GQ. Hun som har levd av kroppen sin og sunget antifeministisk!

Beyoncé har nylig fått mye kjeft for å komme med likelønnstanker. Hun som har levd av kroppen sin og sunget antifeministisk!

The Independent-skribenten Aisha Mirza setter det i perspektiv ved å påpeke at når hun ser de sexy bildene av Beyoncé, ser hun ikke rumpe og lår. Hun ser en formidabel sangerinne, artist og atlet som inspirerte henne gjennom tenårene. En kvinne som tilhørte de svarte, de hvite og asiatene. Hun ser den første kvinnen på 20 år som fikk være hovedartist på Glastonbury-festivalen.

Kanskje er det arven etter disse kvinnene som har fått arrangørene av stemmerettskampanjen til å arrangere en rapkonkurranse, RapValg 2013, der vinneren får 100 000 kroner. Da er det bare å håpe at enhver jente og gutt med en feminist i magen, kommer på banen uten blygsel, men med meningsfulle og hardtslående tekster. Og frykt ikke hva andre tenker.

For å sitere raptrioen Salt-n-Pepa: «Opinion's are like assholes and everybody's got one.»

Publisert første gang i Aftenposten 20. januar.