Forsømt etisk opplæring. General Carter Ham, sjefen for USAs Africa Command (AFRICOM), kom med en usedvanlig oppriktig innrømmelse i slutten av januar. Han snakket om hvordan den amerikanske militæropplæringen har mislykkes med å innprente respekt for menneskerettighetene i den maliske hæren, som nå anklages for å ha massakrert arabere og tuareger mens den kjempet seg nordover inn på opprørernes territorium.

«Vi brukte nok ikke tilstrekkelig tid på verdier, etikk og militær moraloppfatning», erkjente Ham, og sa at mesteparten av den amerikanske opplæringen av maliere fokuserte på taktikk, strategi og «tekniske forhold».

Siden 1985 har USA betalt yrkesmilitær opplæring på amerikanske skoler for 156 maliske militæroffiserer og underoffiserer. Gjennom de siste tre årene har verdien av dette kommet opp i et par millioner kroner årlig, og det er mulig at amerikanske etterretningsorganisasjoner også har kanalisert inn støtte.

Dessverre er Mali neppe et isolert tilfelle av amerikanske militære bistandsprogrammer drevet med farlig lite tilsyn og uten overbevisende begrunnelse.

Det finnes mange eksempler på vellykkede programmer, men også massevis av profilerte tilfeller der det har gått veldig galt opp gjennom årene: opplæringen av de indonesiske styrkene som begikk grusomheter i Øst-Timor, milliarder av dollar som ble pumpet inn i det egyptiske militæret, bråtevis av tvilsomme soldater med opplæring fra School of the Americas (kamptreningsskole i USA for latinamerikanske soldater) som gikk berserk i Mellom-Amerika på 1980-tallet.

Alle får. Når man ser på mønsteret i USAs militære bistand, er ikke spørsmålet hvem som får amerikansk militærhjelp, men hvem som ikke får det.

I 2012 ga USA bilateral sikkerhetsbistand til 134 land – noe som betyr at ethvert land på jorden hadde omtrent 75 prosent sjanse for å få amerikansk militærhjelp. Så fort man har luket ut steder som Nord-Korea og Vatikanet, kan de fleste land være bortimot sikre på å motta militærhjelp, uansett hvor stort eller lite landet er, uansett hvor demokratisk eller despotisk regimet er, og uansett om BNP er skyhøyt eller minimalt.

I en tid der det ikke går en dag uten rådvillhet i Washington om virkningen av en mulig isolasjon, har det nesten ikke vært noen diskusjon om hvordan amerikansk militærbistand bedre kan konsentreres om klare mål og ledes til land hvor den kan skape varig forskjell. Og det er ikke småbeløp det handler om, når alt blir summert. Administrasjonen har bedt om drøyt 50 milliarder kroner til finansiering av sikkerhetsbistand i 2013.

Mye av denne militærbistanden – som går gjennom programmer som Foreign Military Financing; International Military Education and Training; Nonproliferation, Antiterrorism, Demining, and Related Programs; International Narcotics Control and Law Enforcement; Peacekeeping Operations; the Pakistan Counterinsurgency Capability Fund – er ment å bli overvåket av USAs utenriksdepartement, mens forsvarsdepartementet skal gjøre de tunge løftene med faktisk å levere bistand og opplæring.

Best på papiret. På papiret er begrunnelsen for slik bistand ukomplisert og får vanligvis ukritisk støtte i Kongressen. Amerikansk militærbistand går til å trene opp sikkerhetsstyrker, finansiere kjøp av militærutstyr, styrke politiets evne til å takle ulovlig narkotikahandel, og utforme samarbeid om ikkespredning av våpen. Men Pentagon har alltid insistert hårdnakket på at en så bred spredning av militærbistanden handler om å bygge relasjoner til andre militære – en kostnadseffektiv måte å knytte kontakter med folk i forsvarsdepartementene som vil ta telefonen når det trengs.

Mens noen sier at amerikanske dollar holdt oppe en autokratisk militær i Egypt, hevder andre at det var relasjoner på høyt nivå mellom Pentagon og Kairo som hindret de militære fra å åpne ild mot demokratiforkjempere under den arabiske våren.

Men amerikansk militærhjelp ser mye bedre ut på papiret enn i praksis, i stor grad fordi den ofte leveres på autopilot uten diskusjon om hvorvidt hjelpen er begrunnet. Utenriksdepartementet driver stort sett med sandpåstrøing, og utenrikstjenesten mangler i dag personell med nok ekspertise til å gå inn i en hard debatt med Pentagon om hvem som fortjener hjelp og hvorfor.

Som Gordon Adams ved fredsinstituttet Stimson Center har hevdet, må utenriksdepartementets «interne kapasitet til å planlegge, budsjettere og administrere disse programmene styrkes kraftig.» Dette, kombinert med Kongressens generelle tendens til å behandle anmodninger om bevilgninger til militære formål omtrent som pavelige dekreter, har ført til at USAs sikkerhetsbistandsprogrammer er underlagt svært lite tilsyn.

Stilles få krav. Like urovekkende er det at militær og økonomisk bistand blir behandlet som ganske forskjellige skapninger. Når det gjelder økonomisk bistand, har USA i økende grad insistert på at mottagerne i det minste viser marginal forpliktelse til demokrati og åpne markeder. Slik er det ikke på den militære siden, der bekymringer om korrupsjon, rettssikkerhet og menneskerettigheter behandles som noe vi er for høflige til å spørre om.

Vi hadde vel tilbudt militærtrening til alle, om det ikke hadde vært for de beskjedne restriksjonene som er pålagt av senatdemokrater som Leahy Law. Disse restriksjonene forbyr amerikansk militærbistand til skurker og krigsforbrytere som ustraffet bryter menneskerettigheter. Jo da, det å ha militære relasjoner gjennom amerikansk militær trening og bistand er ofte nyttig og kan bygge viktige relasjoner og varig tillit. Men det er like riktig at listen over USA-opplærte offiserer som har ledet statskupp mot sittende regjeringer, er veldig lang, i land som spenner fra Honduras til Haiti til Gambia.

I motsetning til hva general Ham antydet, vil et par måneders studier av taktikk og logistikk i Kansas eller Georgia sjelden legge noen demper på en maktsyk oberst når han er fast bestemt på å velte den valgte regjeringen som truet med å kutte i budsjettet hans.

Tryllestøv. Det er ingen fornuft i å gi sikkerhetsassistanse til land med autokratiske ledere eller nasjoner med liten strategisk betydning. Amerikansk militær bistand og opplæring bør konsentreres om langt færre land, og ikke drysses omkring på kloden som tryllestøv i håp om at det skal oppstå gode relasjoner. Landene bør velges ut til å motta slik militær bistand og opplæring ut fra forpliktelse til reformer – innen både militæret og de bredere strukturene for demokratisk styresett, frie markeder og respekt for menneskerettighetene. Slik bistand burde være en belønning til land som har vist gode resultater, ikke en vertskapsgave som gis i døren.

General Ham virket oppriktig overrasket over at amerikanskopplærte offiserer bedrev nedrige gjerninger. Ham har tydeligvis ikke noe særlig greie på historie.

En amerikanskopplært kaptein ledet et kupp mot regjeringen i Mali så sent som mars i fjor.

Publisert første gang i Foreign Policy 28. januar 2013.