• På menneskejakt Harry Hughes (t.h.) i USAs største nynazistgruppering, National Socialist Movement Arizona Division mater hunden før en han og naboen Thora Jaeger skal ut på en egeninitiert patruljering av det avsidesliggende området Vekol Valle...

De jakter USAs illegale innvandrere.

De jakter USAs illegale innvandrere.

Hvert år dør hundrevis av meksikanske flyktninger i ørkenen utenfor Phoenix, Arizona. I smuglerkorridoren mellom USA og Mexico møtes karteller, grensevakter, høyreekstremister – og en sheriff besatt av jakten på ulovlige innvandrere. Samtidig famler Obama og USAs politikere mot en ny immigrasjonslov som må balansere hensynet til latinamerikanske velgere, og forhindre tap av billig arbeidskraft for amerikanske bedrifter og husholdninger.

Fra utgave:

Amerikas tøffeste sheriff. Sheriff Joe Arpaio har ikke spist lunsj enda og er irritabel. Han sitter bak en enorm pult av mahogni og spiser popcorn fra en liten papirpose. Den runde magen hans presser hissig mot revolveren i beltet hans idet han kaster korn etter korn inn i munnen mens han roper på sekretæren sin som konstant løper inn og ut av rommet. De mørke veggene i kontoret hans i 12. etasje i en av Phoenix’ høyeste bygninger er dekket av John Wayne-effekter og presseutklipp fra sheriffens lange karrière. Omslagene på hans to bøker, «Joe’s Law: America’s Toughest Sheriff Takes on Illegal Immigration, Drugs and Everything Else That Threatens America» og «America’s Toughest Sheriff: How We Can Win the War Against Crime», henger på veggen bak pulten hans – sammen med et bilde av sheriffen og George W. Bush.

«Hvorfor i helvete vil en nordmann snakke med meg?» bjeffer han og skuler, mens han jager ut to betjenter som han til da hadde hatt et møte med.

Uken før var en grensevakt blitt drept i en skuddveksling med meksikanske narkosmuglere i ørkenen utenfor Phoenix, og sheriff Joe ville ha større våpen til mennene sine.

«Ikke svar», avfeier han mens de to betjentene forlater kontoret.

«Jeg vet hvorfor du vil snakke med meg. Jeg vet hvorfor alle vil snakke med meg.»

Han fisker opp en plakat med bilde av ansiktet sitt på – som jeg aldri hadde bedt om – og signerer den før han sender den over bordet til meg.

«Du vil snakke med meg fordi jeg er den eneste som gidder å gjøre noe med det som egentlig er galt her i landet.»

Ifølge amerikanske myndigheter kommer drøyt halvparten av de ulovlige innvandrerne inn i landet gjennom Arizona. Flesteparten av dem kommer gjennom sheriff Arpaios bakgård, et karrig, øde strekk av ørken, 32 mil langt og ti mil bredt, kalt Sonora-korridoren, som strekker seg fra Mexico, like vest for grensebyen Nogales, og nord til Phoenix.

Korridoren er et lovløst stykke land som patruljeres av en håndfull grensevakter, men kontrolleres av Los Zetas, Mexicos mest brutale narkokartell.

Dette fordi Sonora-korridoren – som strekker seg over 600 kilometer der mesteparten er ulendt, brutal ørken – er tilnærmet umulig å vokte, som resten av USAs grense mot Mexico.

Militsleder. Harry Hughes er lederen for en liten milits bestående av privatpersoner som har bestemt seg for å tette hullene langs USAs grense til Mexico. Militsen består i dag kun av ham selv og naboen Thora Jaeger, en kraftig kvinne på 41 år med én synlig tann, men på en god dag kan han ha så mange som ti våpenbrødre med seg ut i ørkenen, hvor de leter etter spor av smuglere og illegale.

Hughes er også løytnant i The National Socialist Movement, USAs største nynazistparti, som ser på innvandring fra Mexico som den største trusselen mot amerikansk velstand og kultur. Han hevder at han ikke på noen måte blander sammen jobben som uoffisiell grensevakt og sin rolle i en naziorganisasjon. Men flere av militsmedlemmene er tilknyttet NSM og den tidligere lederen for militsen, JT Ready, la aldri skjul på sin tilknytning til høyreekstreme elementer.

Hughes overtok ledervervet etter at Ready i april 2012 skjøt og drepte fire mennesker, inkludert kjæresten, kjærestens datter og barnebarn, før han skjøt seg selv. Det gikk rykter i NSM om at Ready og Hughes hadde snublet over en narkosmugler i ørkenen, og at Ready skjøt og drepte smugleren og tok pengene hans. Flere av Hughes kolleger har spekulert over om Ready i virkeligheten ble drept i en hevnaksjon fra narkokartellet. Hughes sover med et ladd gevær i sengen.

Mister livet underveis. Det er en unormalt varm høstdag i ørkenen, og Hughes tørker svetten av pannen med den kamuflasjefargede bøttehatten han har på hodet, før han løfter AR-15 automatriflen av skulderen og legger den varsomt ned på bakken. Hughes bøyer seg ned på alle fire, gjør tegn til at vi skal vente og forsvinner under et kratt av lave Palo Verde-trær. Et par minutter senere kryper han ut med to plastkanner, en jakke og restene av en striesekk som han slenger på bakken.

«Vi bommet på dem. Men ikke med mer enn et døgn», sier han.

«Høyst to. Flyktninger og marihuana-smuglere. De bærer narkotikaen i striesekker.» Han løfter på en blå vannkanne.

«Det er seks dagers marsj herfra til Mexico, og de fleste som omkommer, gjør det på grunn av vannmangel. De som eide denne, var heldige», forklarer han og peker mot motorveien snaue hundre meter unna, på andre siden av grusavkjørselen hvor han har parkert lastebilen sin.

«De ble hentet her og kjørt inn til Phoenix og så videre inn i landet. Mange av dem kommer ikke så langt. De dør av tørst der ute. Noen av likene finner jeg. De fleste blir aldri funnet og aldri savnet.»

Han børster støvet av kamuflasjebuksen sin, plukker opp geværet og sjekker ammunisjonen nok en gang, først i geværet så ekstramagasinene han bærer i vesten. Han skygger for ettermiddagssolen som steker det karrige landskapet, og myser mot en åskam et par kilometer unna. I det fjerne ligger Sandbank-fjellene og markerer grensen mot vest for strekket av ørken som danner smuglerkorridoren.

«Narkokartellet har speidere på alle høyder rundt her. De vet at vi er her. Tipper du er glad for å ha den der», ler han og peker på AK-47 automatgeværet som henger over skulderen min.

«Den kan være grei å ha når du patruljerer Los Zetas-kartellets smuglerrute sammen med Arizonas mest kjente nynazist.»

I frykt for represalier fra kartellet hadde Hughes insistert på at jeg tok med et gevær fra huset hans. Jeg hadde motvillig tatt imot det rustne våpenet i bytte mot at jeg fikk lov til å gå med det uladd. Senere slappet Hughes mer av og mente at det var nok at han hadde et ekstra gevær i bilen om vi skulle møte på noen problemer.

Flere døde og høyere utgifter. I løpet av de siste årene er konservative og anti-immigrasjonsaktivister blitt stadig mer høylytte i sine advarsler om at grensen til Mexico – og den åpne døren den representerer for illegal arbeidskraft og kriminalitet – er den største trusselen mot amerikansk økonomi og levesett. I respons til disse advarslene – for mange er Mexico og meksikanske arbeidere en lettvint syndebukk for et vanskelig økonomisk klima – innførte amerikanske myndigheter i 2006 loven Secure Fence Act. Den beordret blant annet byggingen av nesten 1500 ytterligere kilometer med grensegjerder, samt økt patruljering, og lyktes i å få ned strømmen av flyktninger på akkurat de stedene hvor gjerdet og patruljene ble forbedret, men økte drastisk mengden flyktninger som krysset grensen i farligere og mer utilgjengelige områder, som for eks-empel Sonora-korridoren.

Alt i alt har økt patruljering, ifølge den høyreorienterte tankesmien Cato Institute, ført til en tredobling av dødsfall blant flyktninger, samt langt færre arrestasjoner og høyere utgifter pr. arrestasjon.

Det har også indirekte gitt grobunn for ekstreme militser og borgervernsgrupper, som oppfatter den mer konsentrerte innvandringen som en generell økning, og som ser på det som sitt ansvar å beskytte grensen der hvor myndighetene i deres øyne svikter.

Resultatet er en kamp på flere fronter mellom karteller, grensevakter, lokalt politi og militser. Midt i alt dette dør hundrevis av fattige meksikanske flyktninger hvert år i ørkenen utenfor Phoenix.

Forsømmer annen kriminalitet. Joe Arpaio har vært sheriff i Phoenix siden 1993 og er like elsket av sine tilhengere som han er hatet av sine kritikere. Hans korstog mot ulovlig innvandring har gjort ham til en favoritt blant konservative, og hans velsignelse er ettertraktet blant republikanske politikere. Samtidig er han og hans betjenter flere ganger blitt anklaget for rasisme og korrupsjon. For et par år siden ble det oppdaget at det under Arpaios tid som sheriff var blitt oversett hundrevis av lovbrudd, alt fra overgrep, voldtekt og drap, mens Arpaios menn nesten utelukkende konsentrerte seg om innvandring.

East Valley Tribune, en lokalavis i Phoenix, avslørte i en serie artikler som vant Pulitzer-prisen i 2009 hvordan sheriff Arpaios menn systematisk hadde oversett alvorlige anmeldelser mens de gjennomførte flere raid enn noen gang tidligere i nabolag med høy konsentrasjon av innvandrere, ofte uten skjellig grunn utover hudfargen til dem som bodde der.

«Ulovlig innvandring er absolutt den største trusselen mot USA i dag», forklarer Arpaio irritert på kontoret sitt.

«Kanskje vi ikke undersøkte hver eneste sak vi fikk inn, men kanskje vi hadde viktigere ting å gjøre.»

East Valley Tribunes etterforskning oppdaget i overkant av 400 anmeldelser som var blitt ignorert av Arpaios menn.

Arpaio selv hevder at angrepene mot ham er politisk motivert fordi han gjør en bedre jobb enn myndighetene, og fordi han undersøker ting som de ikke vil ha frem i lyset.

«Jeg har et team på seks detektiver som utelukkende jobber med å bevise at Obama ikke er amerikansk», forklarer han.

«Og det er derfor de vil ha meg bort. Om du bare hadde sett bevisene vi har samlet mot Obama, ville du forstått.»

Arpaio kunne imidlertid ikke vise bevismaterialet sitt da hans etterforskning rundt konspirasjonen omkring Obamas fødselsattest fortsatt pågår.

Fengselsteltleir. Et lite stykke vest for flyplassen i Phoenix, snaut fem minutters kjøring fra bykjernen, ligger Arpaios hjertebarn, Tent City.

I 1993 var fengslene i Phoenix overfylte, og byen trengte desperat et sted å huse sin raskt voksende fangebefolkning. På den tiden var Joe Arpaio nyvalgt sheriff og mente at å bygge et nytt fengsel ville være altfor dyrt.

Han lot seg inspirere av teltbaser han hadde sett amerikanske tropper bo i under den første gulfkrigen, og beordret byggingen av en teltby. Teltbyen skulle huse nesten 2500 fanger i telt som var til overs etter Korea-krigen på 50-tallet.

Bak høye nettinggjerder lever til enhver tid rundt 2000 fanger, mange av dem illegale innvandrere som venter på å bli deportert, utendørs i den brennhete solen.

I lobbyen sitter familiemedlemmer og venter på å få besøke innsatte. En plakat på veggen forteller at fengselet er åpent for offentligheten annenhver fredag. Sheriff Joe som Arpaio kalles, er en tilhenger av det han kaller offentlig innsyn – det hans kritikere kaller en moderne gapestokk – og er stolt av fengselet sitt.

En høy, slank kvinne på rundt 50 år presenterer seg selv som sersjant Ledford og sier at hun skal vise oss rundt i sheriff Joes rike.

Foruten å dusje, gå på toalettet og spise, lever sheriff Joes fanger – han liker å se på dem som sine fanger – utendørs. Hvert telt huser rundt 15 innsatte som sover i metallsenger under teltduker laget av tykt lerret. Til tross for at teltet ikke har vegger, for å tillate en viss luftstrøm på glovarme Arizona-dager, kommer temperaturen inne i teltene ofte opp i mer enn 50 grader, noe sheriff Joe liker å skryte av.

«Vi mater dem for 35 cent pr. dag (ca. 2 kroner, red.anm.), pr. person», informerer sersjant Ledford.

«Vi klarte å kutte mye av matutgiftene da vi sluttet å bry oss om datostemplinger.»

Ydmykes. I et hjørne av fengselet henger Raoul to rosa boksershortser og et rosa håndkle til tørk ved sengen sin. Fangene i sheriff Joes fengsel er tvunget til å gå med stripete fangedrakter, lik dem man ofte ser i tegneserier, og rosa undertøy. Sheriff Joe sier det er for å forhindre tyveri, men Raoul selv mener det er for å ydmyke. Ydmykelse er en viktig del av straffen i Tent City, og fangene blir daglig paradert gjennom byen i fotlenker, på vei til manuelt arbeid.

Raoul, som ikke vil oppgi etternavnet sitt, ble dømt for identitetstyveri og har sittet inne i nesten 200 dager. Han er fri om en liten måned, men kan se frem til å bli sendt tilbake til Mexico.

«Jeg har bodd i USA i seks år», forteller 28-åringen.

«Jeg jobbet som forsikringsselger under falskt navn og med falskt fødselsnummer. De sier jeg stjal identiteten til noen, men jeg bare diktet et nummer. Det var ingen som hadde nummeret jeg brukte.»

Raoul kom til USA gjennom Sonora-korridoren, og sammen med medlemmer av familien sin, gikk han i seks dager gjennom den stekende ørkenen før han nådde frem til en onkel utenfor Phoenix.

«Vi gikk tom for vann etter fire dager. Jeg var sikker på at vi kom til å dø der ute.»

Raoul var en av de heldige som klarte å komme seg over grensen på egen hånd, uten hjelp fra menn-eskesmuglere. De som blir smuglet over grensen, ender som regel opp med en gjeld til kartellene som hjelper dem, som de ikke klarer å betale tilbake. Dermed tvinges de inn i prostitusjon eller narkotikasmugling. For svært mange ender drømmen om et liv i USA opp i et liv som slave.

Raoul ble arrestert etter å ha blitt stoppet i en fartskontroll utenfor Phoenix. Han kjørte i 39 miles i timen i en 35-sone, noe som vanligvis er langt under terskelen man stopper folk for. Takket være Arizonas nye innvandringslov SB-1070 kan politiet nå kreve immigrasjonspapirer av alle som arresteres eller anholdes. Loven er blitt kritisert for å oppfordre politi til å anholde mennesker med utenlandsk utseende – hva nå dét måtte bety i USA.

«Om de sender meg tilbake, kommer jeg bare til å krysse ørkenen igjen», sier Raoul.

«Det er ingen måte for meg å komme lovlig til USA på, men i Mexico har jeg ingenting.»

Lite problem gjøres stort. Det er vanskelig å fastslå hvor mange illegale innvandrere som hvert år krysser grensen fra Mexico til USA. Siden 2000 har det vært en jevn nedgang i antall innvandrere som kommer til USA fra Mexico på lovlig vis, og man antar at denne trenden også har funnet sted blant ulovlige innvandrere. Ifølge en undersøkelse gjort av The Pew Hispanic Center, falt tallet på ulovlige innvandrere fra 7 millioner i 2007 til 6,1 millioner i 2011.

En undersøkelse gjort i Texas fant at delstaten alt i alt tjente penger på illegale innvandrere, til tross for påstander om at de stjeler jobber, ikke betaler skatt og nyter velferdsgoder.

Likevel er ulovlig innvandring et ekstremt viktig tema i amerikansk politikk. Til tross for å være et relativt lite problem – ulovlig innvandring har forsvinnende liten innvirkning på den amerikanske økonomien, og i den grad den har en påvirkning, er den ofte positiv – opptar grensen mellom Mexico og USA en uforholdsmessig stor plass i mange amerikaneres psyke.

Høyreekstreme militsgrupper. Det er daggry i Sonora-korridoren, og Harry Hughes og spaningspartneren Thora steker bacon på et lite stormkjøkken montert på lasteplanet av Hughes pick-uptruck. Hughes og Jaeger har overnattet i ørkenen fordi «de illegale beveger seg om natten og hviler om dagen».

«Det er umulig å overdrive faren disse illegale innvandrerne utgjør for oss amerikanere. Hver eneste dag blir en hvit amerikaner drept av en som er i landet vårt ulovlig», hevder Hughes, og trekker frem sitt eget tallmateriale: «13 amerikanere mister livet i trafikken på grunn av ulovlige innvandrere, og åtte barn blir mishandlet. Det er 25 amerikanere som dør hver eneste dag på grunn av ulovlig innvandring.»

Hughes tall er svært populære blant USAs anti-innvandringsaktivister og blir ofte sitert. Tallene stammer fra den republikanske Iowa-kongressmannen Steve King, som i 2006 hevdet å ha ekstrapolert tallene fra en rapport om fengselsbestanden i USA. Til tross for at det gjentatte ganger er blitt påpekt at Kings matematikk i beste fall er mangelfull, er statistikken flittig brukt som skrekkeksempel for dem som vil ha strengere innvandringspolitikk.

«Flere amerikanere blir drept av innvandrere enn i Afghanistan», fortsetter Hughes.

«Vi i NSM er de eneste som gjør noe. Vi og sheriff Joe.»

Ifølge Hughes har gruppen hans mottatt et diplom av sheriff Arpaio for arbeidet de har gjort. Arpaio benekter det, men flere kjente høyreekstremister er blitt observert under Arpaios arrangementer.

Til tross for at Hughes er en profilert nynazist, bedyrer han at arbeidet som han og NSM gjør i ørkenen, ikke er rasistisk motivert. Ifølge Hughes bedriver han og de andre nazistene i gruppen hans humanitært arbeid, og at dersom de kommer over flyktninger i ørkenen, noe som visstnok skjer ofte, gjør de ikke annet enn å tilkalle myndighetene og tilby vann og førstehjelp.

Han hevder at automatvåpen og pistoler bare er med for selvforsvar. Men da Hughes og noen av NSM-kollegene hans bladde gjennom et fotoalbum av bilder som Hughes hadde tatt på grensen, glapp fasaden:

«Et vakkert syn», sa Hughes da han bladde i albumet, og kom til et bilde av en meksikansk kvinne som hadde omkommet i ørkenen. Hughes' NSM-kamerater lo av det som en vits.

Bildet var grotesk: Kvinnen hadde ligget ute lenge, og solen hadde gjort huden hennes til lær og ansiktet ugjenkjennelig.

Det minnet svært lite om humanitært arbeid.

Skyldig til det motsatte er bevist. Sheriff Arpaio vant gjenvalget i fjor høst med god margin. Han hevder at han kunne blitt guvernør av Arizona, men at han ikke er interessert. Til tross for sine kontroversielle metoder gjør Arpaio en innsats der mange innvandringsmotstandere mener det trengs mest: Å overbevise rike, hvite Arizona-beboere om at menneskene som gjør oppvasken i restaurantene deres, vasker bilene deres og klipper plenene deres, utgjør en trussel, og at han er den eneste som står mellom dem og en tsunami av mordere, voldtektsmenn, narkolangere og velferdsigler.

Lokale politikere og dommere som har våget å gå imot Arpaio, er blitt møtt med sedelighetsanklager og etterforskning. Nå er det ikke lenger noen som tør kritisere sheriffen.

Arpaios alternativ til fengsel, Tent City, har vist seg å være langt dyrere enn ordinær fengselsdrift, med foreløpig over 50 millioner dollar i søksmål fra innsatte og familier av innsatte som har omkommet i Arpaios brutale fengsel.

Arpaio selv er midt i et søksmål fra de føderale myndighetene som lenge har ønsket ham bort. En av anklagene i søksmålet er Arpaios ansattes gjentatte rasistiske behandling av fanger. Arpaio selv er overbevist om at han sitter på løsningen til det som i hans øyne er en eksistensiell trussel for USA.

«Det er ikke så veldig vanskelig å rydde opp på grensen om man bare har vilje til det», forklarer han.

«Gå inn væpnet til tennene, arrester alle du ser, konfisker narkotikaen og ha noen skuddvekslinger. Verre er det ikke.»

Til det har han satt sammen og væpnet en gruppe på nærmere 3000 sivile frivillige. Disse bruker helger og fritid på å patruljere grensen. Alle som mistenkes for å være illegale innvandrere fraktes inn til Tent City. Mange av dem blir sittende i dagevis til tross for at de oppholder seg lovlig i USA.

For Arpaio er det bedre å arrestere én for mye enn én for lite.