Terrormål. Jihadistisk terrorisme har innhentet Skandinavia. Vi var på topp som terrormål i Europa i 2010, ifølge en oversikt fra terrorekspert Petter Nesser ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vurderer i sin ferske trusselvurdering at det er trusselen fra islamistiske miljøer som er den mest bekymringsfulle for Norge. I januar ble statsministeren, utenriksministeren og kronprinsen truet i en jihadistvideo lagt ut på nettstedet YouTube.

Jihadisme. Terrorekspertene på FFI forklarer at jihadisme er en sunnimuslimsk militant ideologi som Al-Qaida og en rekke andre islamistiske opprørsgrupper forfekter. Den betrakter den islamske verden som okkupert av vestlige korsfarere i samarbeid med lokale herskere. Jihadistiske bevegelser oppfordrer til væpnede aksjoner i Guds navn (jihad fi sabil Allah), både i og utenfor selve konfliktsonen. Målet er å forsvare muslimske territorier, etablere islamsk styresett lokalt og på sikt reetablere det islamske kalifatet.

Men jihad (arabisk) betyr «utvise det ytterste forsøk». Selv om det ofte oversettes med «hellig krig», har det flere betydninger. Mange muslimer tolker det som en indre kamp med seg selv. Mens militante muslimer mener det forsvarer terroraksjoner og drap i Guds navn. Muslimer og ikke-muslimer blir ofre. Ifølge islamekspert Kari Vogts bok «Islams hus», er jihad først og fremst forstått som væpnet kamp mot frafalne muslimske statsledere og deres regimer, og kamp mot de vantro som fremmer materialisme, kapitalisme, kommunisme og sionisme.

Militante muslimer mener jihad forsvarer terroraksjoner og drap i Guds navn.

Salafiyya. Dagens jihadister lar seg inspirere av en del gamle lærdes tolkninger av sharia – islamsk lovgivning. Som Sayyid Qutb (1906–1966). Han forfektet at jihad dreier seg om en «frigjøringskamp» – helt til hele menneskeheten følger sharia. Hatet mot vestlig kapitalisme og materialisme er også en spore, samt salafiyya, en bevegelse som oppsto i Saudi-Arabia. Militante jihadister forfekter at dette er den ene, rene islam.

I Storbritannia og Danmark definerer nå fundamentalistiske muslimer en del bydeler som shariasoner. Alt springer ut fra den islamske loven sharia som ble åpenbart for profeten Muhammad. Sharia betyr «veien som fører til frelse», og regulerer alt i en muslims liv. Innen sharia er det fire lovskoler: Hanafi (de fleste pakistanere, tyrkere, bosniere), Shafi (somaliere) og maliki (nord- og vestafrikanere), og hanbali som er offisiell lovskole i Saudi-Arabia.

På 1700-tallet oppsto wahabismen på den arabiske halvøy, oppkalt etter Muhammad Ibn Abd al-Wahhab (død i 1792). Ifølge islamekspert Jan Hjärpe ble den en militant bevegelse som etter hvert munnet ut i dannelsen av den nåværende saudiarabiske staten. Opposisjonelle wahabister mener at den saudiske kongefamilien har forlatt det sanne og rene islam med et liv i luksus, og med sitt nære forhold til USA.

Fra denne ideologien er det oppstått ekstreme grupper, og ledere som Osama bin Laden. Noen av disse militante gruppene kalles jihadister eller salafiyya-jihadister. Salafiyya påberoper seg autoriteter bare fra første generasjon av muslimer (as-salaf, forfedre, forgjengere). Denne flere hundre år gamle ideologien er ledetråd for noen av dagens muslimer, også i vestlige land.

Demokrati mot islam. Men en organisasjon som Hizb ut-Tahrir, som blant annet gjør seg bemerket i Danmark, mener demokratiet er i strid med islam. I et intervju med Bergens Tidende (BT) i desember 2010 uttalte talsmann for Hizb ut-Tahrir i Skandinavia, Chadi Freigeh, at demokratiet betyr at mennesker er lovgivere.

«Ifølge islam er det bare Gud som kan være lovgiver. En stat som ikke er grunnlagt på sharia er ikke en islamsk stat», uttalte Freigeh.

Danske myndigheter har flere ganger vurdert om de skal forby organisasjonen, uten å gjøre det.

Mange, både muslimer og andre, er bekymret for at unge, sårbare muslimer uten følelse av tilhørighet i det vestlige samfunnet de lever i, blir drevet inn i ekstreme miljøer og militante grupper.

Når det gjelder ekstrem islamisme, mener forsker og terrorekspert Brynjar Lia ved FFI at vi har ligget etter utviklingen i Europa som har hatt muslimske diasporamiljøer lenger enn hos oss. Muslimsk ekstremisme i Vest-Europa har tradisjonelt vært en form for radikal eksilpolitikk som vendte seg mot situasjonen i hjemlandet, og ikke i Europa.

Dette endret seg på 1990-tallet, særlig etter 11. september.

I 2004 ble Madrid rammet av blodig jihadistisk terrorisme, og London i 2007. Etter Jyllands-Postens publisering av 12 karikaturer av den islamske profeten Muhammed i september 2005 er også Skandinavia, særlig Danmark og Sverige, blitt utsatt.

Får heltestatus. Magnus Ranstorp, en av Nordens fremste terroreksperter og forsker ved Det svenske forsvarsakademi, konstaterer at etter 2005 har majoriteten av alle tilfellene i Skandinavia hatt koblinger til eksterne konfliktsoner, og tråder til Somalia, Afghanistan og Al-Qaida i Pakistan.

Skandinavia, spesielt Sverige, har hatt en del saker med bånd til Somalia og konflikten der. Nesten alle angrep i Skandinavia har hatt tilknytning til Jyllands-Posten, den danske tegneren Knut Westergaard eller den svenske kunstneren Lars Vilks.

«Dette er primært lette mål å slå til mot, og de er symbolsk viktige. De som lykkes med å slå til mot Vilks eller Jyllands-Posten, blir helter», sier Ranstorp.

Også Brynjar Lia mener at status som «jihadist» kan gi noen autoritet. Så vidt han kjenner til, oppfordrer ingen moskeer i Norge til vold.

«Men det finnes mer ekstreme holdninger blant de unge i medlemsmassen enn det ledelsen i moskeene står for. Vi har fått annengenerasjons militante islamister også i Norge. Anslagsvis er det kanskje litt over 100 muslimske ekstremister i Norge.»

«Vi har fått annengenerasjons militante islamister også i Norge. Anslagsvis er det kanskje litt over 100 muslimske ekstremister i Norge.»

Han forteller at de militante driver propagandavirksomhet til støtte for jihad og kamp i områder der Al-Qaida er aktive, men det er som oftest verbalt.

Noen få tar skrittet videre og reiser til konfliktområdene.

Publisert første gang i Aftenposten 23. januar 2012.