Bekymret. I boken «Om fjernsynet» (1996) advarte den franske sosiologien Pierre Bourdieu mot farene ved at fjernsynet var i ferd med å bli dominerende i det journalistiske feltet. Bourdieu viste hvordan informasjonsidealet tapte for stadig økende krav om kjapp og enkel formidling, uten bruk av bakgrunnsstoff eller kompliserende vurderinger, og var særlig bekymret for ringvirkningene av denne typen journalistikk på andre kulturelle felt.

Interessant nok er det én type kulturproduksjon som de siste årene har gått i en helt annen retning enn det Bourdieu skisserte i sin kritiske bok: Fjernsynsserier, og spesielt amerikanske produksjoner, som i alle år er blitt oversett av intelligentsiaen som meningsløs tidtrøyte. På åtti- og nittitallet var det også svært liten forskjell på dramaserier og såpeopera, som begge lånte grunnleggende trekk fra kiosklitteraturen.

Fortellingene fulgte faste maler; karakterer døde sjelden, men gjenoppstod med hukommelsestap eller nytt ansikt etter omfattende plastisk operasjoner. På bakgrunn av det magre utbyttet seeren satt igjen med, ble TV-titting forbundet med skam. Dette er dokumentert i flere studier, hvor TV-seere hatt uttalt at de føler skyld når de ser på TV og mener at de blir uglesett i sosiale sammenhenger når de begynner å diskutere siste episode av Greys Anatomy eller CSI.

Twin Peaks. Det har imidlertid vært unntak. Og det mest innlysende eksempelet på dette er Twin Peaks fra 1990, som representerte et brudd med den tradisjonelle dramaserien. I sin tid tjente serien som et eksempel på at også flinke folk kunne lage TV. Den kritikerroste filmregissøren David Lynch hadde tidligere uttalt at filmlerretet holder på øyet og åpner øret på en helt annen måte enn hva som er mulig gjennom TV-skjermen, og at til og med en middelmådig film holder fanger seeren bedre enn TV-mediet klarer. Med Twin Peaks demonstrerte han imidlertid at også TV kan trollbinde. Lynch fanget de store publikumsmassene gjennom å spinne et fabelaktig plot rundt den unge cheerleaderen Laura Palmers død.

Men, etter at morderens identitet ble avslørt klarte ikke serien å holde på seerne i samme grad, og endte opp som kultserie med en mindre, men hengiven, tilhengerskare.

Med Twin Peaks så man for første gang en TV-serie som ble behandlet med respekt og ærefrykt, som det var lov å diskutere, og som skapte et tilskuerfelleskap. Twin Peaks utvidet det audiovisuelle registeret i dramaseriene, ved for eksempel å blande komedie og tragedie og ved å bryte regelen om at hver episode skal være mer eller mindre enkeltstående. Når Twin Peaks inkorporerte tradisjonelle virkemidler, for eksempel fra såpeoperaen, ble disse samtidig vrengt om til noe som lå på grensen til det ugjenkjennelige. Slik fikk dramaserien en ukjent dybde, noe som også ble et karakteristisk trekk på det tematiske plan. Gjennom hovedpersonen Dale Cooper utforsket Twin Peaks de mørke sidene av den menneskelige psyke, og avsluttet siste episode med et fall av tragiske dimensjoner.

It’s not TV.  Ettersom TV er et kommersielt medium førte imidlertid den lave seeroppslutningen i sesong to til at Twin Peaks tok kvelden. Nedturen som fulgte var lang, og det gikk en god stund før det kom noe fullt så nyskapende på skjermen. Mot slutten av tiåret så man imidlertid en dreining innenfor TV-mediet. I 1997 lanserte HBO slagordet «It’s not TV, it’s HBO» og signaliserte dermed en fornying som resulterte i bølgen av gode TV-serier som fulgte.

Serier som Six Feet Under, The Sopranos, Carnivale og, ikke minst, The Wire, har foredlet Twin Peaks-effekten på tidlig nittitall, noe som har ført flinke folk på alle nivåer i produksjonsrekken vekk fra Hollywood og over til fjernsyn. Mens HBO startet prosessen har fenomenet også spredd seg til mer kommersielle aktører som ABC, som produserer dramaserien Lost, og NBC som lager den nyvinnende komiserien 30 Rock. Effekten av det hele er blitt en generell oppgradering av TV-mediets kulturelle status, som har resultert i at folk igjen ser på og diskuterer TV med en følelse av stolthet heller en skyld. 

Litteratur som referanse.  Noe av det som er interessant med disse seriene er at mens Twin Peaks i stor grad henvendte seg til et intertekstuelt univers som omfattet visuelle medier som TV og film, ser vi nå en dreining mot litteraturen som referanseverk og inspirasjonskilde. David Simon, hjernen bak The Wire, har omtalt serien som en «visuell roman», som betyr at man tar i bruk seriens potensial til lange fortellingsstrukturer og fokuserer på sesongen som helhet heller enn å la hver episode ha sin egen avslutning.

Videre er det et sterkt fokus på den psykologiske utviklingen av karakterene, noe vi også finner i serier som The Sopranos og Lost. Mens mer tradisjonelle serier som Desperate Housewives konsentrerer seg om handling og stort sett presenterer oss for skikkelser som er mer eller mindre statiske og flate, gir The Sopranos oss drømmesekvenser på tyve minutter som bare er inkludert for å gjøre hovedpersonen Tony Soprano til en mer mangefasettert og kompleks karakter.

Fortelling i flere retninger. I tillegg til rent fortellertekniske aspekter bruker også disse seriene litteraturen og filosofien aktivt for å skape et utvidet rom som gjør at fortellingen utvider seg i mange forskjellige retninger. Dette ser vi særlig i Lost, som blant annet inkluderer referanser til Lewis Carrols roman Through the Looking-Glass, Charles Dickens Our Mutual Friend, og de klassiske eposene Odysseen og Gilgamesh.

Samtidig som disse referansene er bygget inn i handlingen på en måte som gjør at man må gå inn med aktiv analyse for å finne ut hva som er hensikten med å ta dem med, tar serien også i bruk noen fortellerstrukturer fra klassiske verk som hjelper seeren å følge med på fortellingen uten å måtte forholde seg til de mer mytiske aspektene. Lost funderes på historier som Robinson Crusoe og Den hemmelighetsfulle øya, slik at man kan følge det grunnleggende plotet som går ut på å avdekke om de skibrudne noen gang kommer seg bort fra øya, samtidig som man også kan involvere seg i seriens utforskning rundt filosofiske spørsmål, som betydningen av den frie vilje eller forholdet mellom rom og tid.

Post-TV. Bølgen av kvalitetsserier som har fulgt i kjølevannet av HBO-effekten har gjort at mange nå snakker om et fenomen som de kaller «post-TV». Dette refererer til den kulturelle produksjonen av kvalitets-TV, som har ført til stor interesse på mange områder hvor TV tradisjonelt har vært mistenkeliggjort.

Innenfor akademia ser man plutselig titler som Reading Six Feet Under: TV to Die for og It’s not TV: Watching HBO in the Post-Television Era. På konferanser i mediefag analyseres The Wire side om side med diskusjoner av smalsporede filmer. Med andre ord har vi endelig muligheten til å sette oss ned foran TV-skjermen uten dårlig samvittighet.

En notatblokk er mer til nytte.