«Kjenner du denne mannen? Han har mistet hukommelsen og trenger hjelp til å finne ut hvem han er. Kontakt nevrologisk...»

Slik lyder det på forsiden av den kritikerroste norske romanen Innsirkling, av Carl Frode Tiller. Romanfiguren David, en voksen mann, husker ikke lenger hvem han er. Tre av hans nærmeste venner og slektninger skriver til ham for å bidra til å rekonstruere liv og hukommelse. Fascinerende? Ja. Skummelt? Tja. Faren for å havne i samme situasjon som David, altså for oss andre, er nemlig - og heldigvis - ikke stor. Fullstendig svikt er sjelden - bortsett fra ved skader og sykdom.

Ikke vanlig. «Dette er ikke noe som bare skjer. Ofte snakker vi om en hjerneskade, et drypp eller lignende, kanskje en ulykke i forbindelse med dykking. Å miste hukommelsen er ikke vanlig blant unge og normalt friske mennesker», sier Edvard Moser, en av våre fremste hjerneforskere. Han er professor ved NTNU i Trondheim der han leder Centre for the Biology of Memory. Og han minner oss om at vi ikke bare har en hukommelse, her er det snakk om mange former.

«En av dem er evnen til å huske dagligdagse ting. For eksempel hva man spiste til frokost, hvor man har lagt brillene og så videre. En annen kan være evnen til å lære å sykle. Disse tingene lagrer vi overalt i hjernen», sier Moser.

Tåler mye. Han kan berolige oss med at vår hjerne tåler riktig mye.

«Hukommelsen er ekstremt robust – og slett ikke noe som forsvinner av seg selv. Hvis du mister all hukommelse, da kan du ikke eksistere», sier Edvard Moser.

«Men når vi til daglig snakker om hukommelse, mener vi vanligvis hendelser, altså vår evne til å huske disse. Ofte kan nye ting, altså det vi sist har opplevd, bli borte. Glemsel er vanlig. Ved hjerneskade, Alzheimer og demens kan vi miste evnen til å «legge inn» nye hendelsesminner», sier Edvard Moser og peker på en todeling: evnen til å legge inn – og evnen til å hente frem igjen. For å illustrere det sistnevnte nevner han mennesker som har vært utsatt for bilulykker: «Da kan hukommelsen forsvinne for det som foregikk forut for ulykken. Men gradvis kommer tingene tilbake, de skadede husker mer og mer», sier Edvard Moser.

Hva med såkalt blackout, altså at folk ikke husker hva de har gjort i påvirket tilstand?

«Våre minner blir lagret i nervecellene og er vanskelige å ødelegge. Men evnen til å hente dem frem igjen kan variere, dette er sårbart for alkohol og rusmidler. Hjernen kan også være såpass neddopet at man ikke får lagt minnene inn», sier Moser.

Blir aldri helt borte. Kan psykiske påkjenninger fjerne hukommelsen?

«Nei, egentlig ikke. Depresjon eller andre tilstander kan likevel bidra til at vi mer selektivt husker og glemmer. Vi husker nok noe annet som deprimert, enn som frisk. Men borte blir hukommelsen som helhet ikke, det skyldes i så fall fysiske skader», sier Edvard Moser.

Men også etter skader kan man få hjelp til å forbedre hukommelsen?

«Det finnes ulike fysiske rehabiliteringsprogrammer, f.eks. for trafikkskadede. Og man kan få hjelp til å assosiere, til å rekonstruere hendelser. Minnet består av mange assosiasjoner, og vi husker best når assosiasjonene er tallrike, altså når det er mange innfallsvinkler til en hendelse eller situasjon. Da er det også lettere å hente den frem igjen», sier Edvard Moser.

Viljestyrt?

Kan vi – med viljen – glemme det vi ikke ønsker å huske? Kan vi trene oss opp til å undertrykke ubehagelige minner?

En forskergruppe ved University of Colorado i USA antydet i fjor denne muligheten etter å ha vist testpersoner uhyggelige bilder. Forskerne fant at testpersonene kunne øve en viss kontroll over sine emosjonelle minner.

Ved aktivt å prøve å ikke huske bildene, kunne de stenge av enkelte deler av hjernen og stoppe opphentingsprosessen, mente forskerne. Samtidig som de understreket at dette funnet - og temaet fortrengte minner - er ekstremt kontroversielt.

Mistet minnet ett døgn.

«Jeg støvsugde og følte meg plutselig så rar i hodet. Da ringte jeg kona; først én gang, så en til, så en tredje gang – da forsto hun at noe var galt. Hun brakte meg umiddelbart til legen. Der var jeg i strålende humør, jeg bare fjollet. Men alt jeg hadde foretatt meg den siste måneden var helt borte. Jeg hadde reist og opplevd mye, så hukommelsestapet var underlig», forteller en 52-årig mann.

«Jeg ble umiddelbart lagt inn til observasjon, for mistanken går jo i retning blodpropp, drypp, slag o.l. Ikke noe galt ble funnet. Etter ett døgn på sykehuset var alt «på plass» igjen», sier 52-åringen.