På øverste hylle. Alfred Hitchcock er igjen filmaktuell. Denne gangen som rollefigur i Sacha Gervasis biografidrama «Hitchcock», som tar for seg hva som skjedde i kulissene før og under innspillingen av «Psycho» (1960), samt i HBO-filmen «The Girl», som skildrer det usunne forholdet mellom Hitchcock og Tippi Hedren.
Som regissør er han en legende – kanskje den største av dem alle. Han introduserte fortellergrep og assosieres med begreper som har fått plass på øverste hylle i filmlitteraturen.
Suspense, for eksempel. Målet var å gjøre det neglebitende for publikum.
For å få i gang suspense-maskineriet tydde han gjerne til en «MacGuffin». Kort og enkelt forklart er det en ting (for eksempel en koffert) som vekker folks nysgjerrighet, men som ikke
trenger å ha noe med intrigen å gjøre. En «MacGuffin» skal bare få opp dampen i filmen.
For mange er det imidlertid tematikken i filmene som er det mest interessante. Enkelte motiver går igjen:
Kikkertrang, dominerende mødre og den uskyldige mistenkte.
Hvor kom det fra? Da han var fem år sendte faren ham til den lokale politistasjonen med en beskjed. Den vakthavende betjenten leste lappen nøye. Så førte han pjokken inn i en celle og stengte døren. Etter det som må ha fortonet seg som en halv evighet for lille Alfred, åpnet betjenten døren igjen. «Dette er hva vi gjør med slemme smågutter», sa betjenten strengt. Poenget med hele seansen var at faren ville sørge for at sønnen ikke rotet seg borti dårlig selskap.
Hitchcock foreslo senere i livet at det burde stå nettopp «This is what we do to bad little boys» på gravsteinen hans. Valget falt dog til slutt på «I'm in on a plot».
Dessuten: Moren sto for et fast ritual sønnen måtte gjennom hver kveld. Før leggetid måtte han stille seg ved fotenden av sengen hennes og levere en detaljert redegjørelse over hva han hadde foretatt seg i løpet av dagen. Dette var erfaringer han kanaliserte inn i filmene, om vi skal tro regissøren på hans ord.
Skjønt, det er litt mistenkelig at en mann med såpass innsikt i Freuds teorier selv kom med denne forklaringen. De passer liksom litt for godt inn i en psykoanalytisk tolkning av filmene hans. Det hele kan ha vært en del av Hitchcocks bearbeiding av pressen: Et forsøk på å bygge myten om seg selv.
Regilegenden vant aldri noen Oscar for beste regi, selv om han var nominert fem ganger. Dette er blitt stående som selve kroneksemplet på hvor tilfeldig Oscar-utdelingen kan være. Da han, som et slags plaster på såret, fikk The Irving Thalberg Memorial Award i 1967, leverte han Oscar-historiens korteste takketale: «Thank you», sa han og forlot podiet.
Han vil bli husket for en lang rekke glitrende filmer. «Psycho» (1960) er allerede behørig omtalt på sidene foran. Her er noen av de andre som fortjener å sees.
«The Lady Vanishes» (1938)
(«En kvinne forsvinner»)
Plottet i Hitchcocks nest siste produksjon i Storbritannia før han satte kursen mot Hollywood er en variasjon over et av mesterens favoritt-temaer: Individet som ikke blir trodd.
Under en togreise i et politisk ustabilt land kalt Bandrika, blir Iris (Margaret Lockwood) kjent med Miss Froy (May Whitty). Iris slås bevisstløs, og da hun våkner, er Miss Froy sporløst forsvunnet. I tillegg påstår de andre passasjerene at de ikke kan huske at hun noensinne har vært om bord. Tvert imot, det må være Iris som har hallusinert, mener de.
«Rebecca» (1940)
Da den nye, unge hustruen til Maxim de Winter skal finne seg til rette på godset Manderley, oppdager hun spor etter mannens forrige kone – Rebecca – overalt. Rebecca omkom under mystiske omstendigheter, og nå begynner etterfølgeren hennes å mistenke at det var mannen som drepte henne.
Hitchcock spilte inn filmen slik at den ble redigert i kameraet, noe som gjorde det vrient for produsenten å klippe om filmen i etterkant. Han skal også ha manipulert Joan Fontaine ved å fortelle henne at alle på settet hatet henne. Det gjorde henne sky og nervøs – akkurat slik han ønsket at hun skulle spille rollen sin. Dette er den eneste av Hitchcocks filmer som vant en Oscar for beste film.
«Shadow of a Doubt» (1943)
(«I tvilens skygge»)
Onkel Charlie (Joseph Cotten) kommer på besøk til familien i Santa Rosa, California. Niesen Charlotte (Teresa Wright) er oppglødd over å ha ham der – inntil hun begynner å mistenke onkel for å være en seriemorder. Kan den hyggelige fasaden hans virkelig være så falsk, eller har hun bare en litt livlig fantasi?
Regissøren oppsummerte handlingen slik: «Kjærlighet og orden er intet vern mot ondskap!» «Shadow of a Doubt» var – iallfall i perioder – Hitchcocks egen favorittfilm. Kritikerne fremhever den gjerne som hans første udiskutable mesterverk.
«Notorious» (1946)
Alicia Huberman (Ingrid Bergman) er datter av en dømt nazispion. Hun oppsøkes av en amerikansk etterretningsagent, T.R. Devlin (Cary Grant), som rekrutterer henne til et oppdrag: Oppsøk fars nazistvenner i Rio de Janeiro, og finn ut hva slags planer de har!
I Hollywood var det på denne tiden forbudt med filmkyss som varte lengre enn tre sekunder. Men «Notorious» byr på en berømt kyssescene som varer to og et halvt minutt. Hitchcock omgikk tresekundersregelen ved å la Bergman og Grant kysse gjentatte ganger med korte pauser innimellom.
«Rope» (1948)
(«Repet»)
To unge menn (John Dall og Farley Granger) er fiksert på tanken om «det perfekte mord» og Nietzsches ideer om overmennesket. De tar livet av en tidligere klassekamerat, gjemmer liket i en kiste i leiligheten sin, og inviterer flere gjester på besøk, der maten settes frem på toppen av kisten.
Hitchcock ville se om han kunne lage en film som tilsynelatende ikke inneholdt noen klipp, og «Repet» ble laget med kun ti lange tagninger. Filmrullene varte imidlertid bare ti minutter. For å skape illusjonen av ett eneste sammenhengende opptak, måtte kameraet derfor passere et svart punkt cirka hvert tiende minutt.
«Strangers on a Train» (1951)
(«Farlig reisefølge»)
Guy Haines (Farley Granger) trenger å bli kvitt kona. Under en togreise treffer han Bruno Anthony (Robert Walker), som presenterer ham for en morbid idé: Om Bruno myrder kona til Guy, og Guy myrder Brunos rike far, så kan begge skaffe seg alibi for drapene. Guy forlater toget, men Bruno mener alvor.
Temaet dobbeltgjengere og/eller motpoler har en fremtredende plass i filmen. Det blir stadig antydet og henvist til dette i replikker, klipp og visuelle detaljer.
«Rear Window» (1954)
(«Vinduet mot bakgården»)
Fotografen L.B. Jefferies (James Stewart) sitter med brukket bein i leiligheten sin. Han kjeder seg, og begynner derfor å spionere på naboene i blokken ved siden av. Og ganske snart mener han å ha blitt vitne til et mord.
Voyerisme var et av Hitchcocks favorittemaer, og i «Vinduet mot bakgården» integreres det sømløst i selve handlingen: Her er det observasjoner og spionering i seg selv som driver dramaet. Filmen utforsker fascinasjonen ved det å kikke, og kommenterer dermed i samme slengen vår egen rolle som publikum.
«Dial M for Murder» (1954)
(«Ring politiet!»)
Tony (Ray Milland) er ulykkelig gift med Margot (Grace Kelly). Han henvender seg til barndomsvennen Swann (Anthony Dawson) og ber ham myrde kona. Forsøket ender imidlertid med at Margot tar livet av Swann. Men Tony har en plan B.
Filmen ble spilt inn som en 3D-produksjon, men ble likevel stort sett vist i vanlig format siden interessen for 3D hadde sunket betraktelig da filmen fikk première.
I 1998 hadde Michael Douglas, Gwyneth Paltrow og Viggo Mortensen hovedrollene i en omskrevet nyinnspilling med tittelen «Et perfekt mord».
«The Man Who Knew Too Much» (1934/56)
(«Mannen som visste for meget»)
Hitchcock laget to versjoner av samme manus – med 22 års mellomrom. Men det er til dels store forskjeller mellom de to versjonene. I den britiske 1934-versjonen heter hovedpersonene Bob og Jill Lawrence (Leslie Banks og Edna Best), og er på ferie i Sveits. Her blir de viklet inn i internasjonal spionasje og får vite om en attentatplan. I den amerikanske nyinnspillingen heter de Ben og Jo McKenna (James Stewart og Doris Day), og turen går i stedet til Marokko.
«La oss si at den første versjonen ble laget av en talentfull amatør, mens den andre ble laget av en profesjonell», sa Hitchcock da François Truffaut ba ham kommentere de to filmene.
«Vertigo» (1958)
Tidenes beste film, intet mindre – iallfall ifølge siste kåring i Sight and Sound, det britiske filminstituttets anerkjente magasin. Vi møter James Stewart i rollen som en førtidspensjonert politimann plaget av høydeskrekk. En bekjent ber ham passe på kona (Kim Novak), som har suicidale tendenser. Men han må maktesløst se på at hun kaster seg i døden. Så går det ett år. Og plutselig en dag ser han henne igjen – lys levende på gaten!
Mel Brooks drev gjøn med «Vertigo» i «High Anxiety» (1977). Hitchcock skal ha likt parodien, og sendt Brooks en kasse med eksklusiv vin.
«North By Northwest» (1959)
(«Med hjertet i halsen»)
Cary Grant, Eva Marie Saint og James Mason leder an i nok en uskyldig mistenkthistorie. Reklamemannen George Thornhill (Grant) blir forvekslet med en annen, og havner i søkelyset til noen utenlandske spioner.
«North By Northwest» er blitt omtalt som «den første James Bond-filmen», siden så mange av elementene i agentsjangeren er representert. Særlig berømt er scenen hvor Thornhill angripes av et fly ute i en kornåker.
«The Birds» (1963)
(«Fuglene»)
Det begynner med en flørt mellom rikmannsdatteren Melanie (Tippi Hedren) og advokaten Mitch (Rod Taylor). Men den romantiske helgen i Bodega Bay blir alt annet enn lystig da fuglene plutselig begynner å angripe.
Hedren har senere hevdet at Hitchcock forsøkte å presse henne til seksuelle ytelser – noe som gjorde deres neste – og siste – samarbeid, «Marnie» (1964), til en marerittinnspilling. Hitchcock skal også ha forsøkt å sabotere Hedrens videre karrière.
«Frenzy» (1972)
En seksualmorder, som kveler ofrene med slipset sitt, sprer frykt i London. Den uskyldige Richard Blaney (Jon Finch) blir mistenkt og må finne morderen for å renvaske seg selv.
Dette var Hitchcocks første innspilling i Storbritannia på 16 år, men skuespillerne reagerte på dialogene, som de oppfattet som lite autentiske. Hovedrolleinnehaver Jon Finch forsøkte stadig å endre replikkene. Og han fikk flere av forslagene sine igjennom.