Stemmerettsjubileum. I juni 1913 vedtok Stortinget grunnlovsendringen som sørget for at kvinner fikk stemmerett i Norge. I internasjonal sammenheng var Norge tidlig ute. Aller først var New Zealand, i 1893. I Europa lå Finland i front, med allmenn stemmerett fra 1906. Danmark fulgte etter i 1915, Sverige i 1921 og Storbritannia i 1928. 


Under stortingsbehandlingen i 1913 var det ingen partier som motsatte seg grunnlovsendringen, og vedtaket gikk gjennom uten debatt. Det kan forlede en til å tro at reformen kom rekende på en fjøl, båret frem av en internasjonal bevegelse for likestilling og kvinnefrigjøring som egentlig ble bifalt av alle. 


Slik var det ikke. Vedtaket for 100 år siden kom etter en beinhard politisk kamp helt siden kravet for kvinners stemmerett for alvor ble reist for første gang på 1880-tallet. Forkjemperne møtte en bastant mur av motstand, tuftet på religiøse overbevisninger, ideer om at kvinner ikke hadde noen plass i det offentlige liv og forestillinger om at kvinnens natur og samfunnsoppgave gjorde stemmerett upassende. 


«Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hva bliver hun da? Hun bliver et vanskapt Neutrum», fremholdt en dyster Johan Christian Heuch da Stortinget for første gang diskuterte kvinners stemmerett i 1890. Biskopen fra Kristiansand var langt fra den eneste som stirret ned i en dyp avgrunn av samfunnsoppløsning ved tanken på at kvinner skulle få stemmerett. 


Det ble referert hyppig både til Paulus, syndefallet og utviklingslæren. De mindre religiøst anlagte fryktet hjemmets oppløsning hvis kvinnen forsvant ut døren for å gi seg politikken i vold: «… når man vil drage Kvinden ind i det politiske Liv som aktiv Deltager, er man efter Flertallets Mening ifærd med at overskride Grændsen for den rette Fordeling mellem Mand og Kvinde af Samfundslivet; derved vilde Kvinden utvivlsomt drages bort fra det Kald og den Gjerning, hvortil hun naturligen er henvist».



Vendepunkt i 1905. Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905 ble et vendepunkt. I mangel av stemmerett organiserte flere kvinnesaksforeninger en landsomfattende underskriftsaksjon til støtte for løsrivelse fra Sverige. 


Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905 ble et vendepunkt. I mangel av stemmerett organiserte flere kvinnesaksforeninger en landsomfattende underskriftsaksjon til støtte for løsrivelse fra Sverige. 


Nær 280 000 kvinner skrev under, omtrent like mange menn sa ja til oppløsning av unionen i folkeavstemningen – det vil si: De sa seg enig i at oppløsningen allerede hadde funnet sted. Underskriftsaksjonen gjorde det mye tyngre å holde fast ved standpunktet om at kvinner ikke var modne for politiske rettigheter. 


«Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seieren skulle komme så stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om», uttalte stemmerettspionéren Gina Krog etter avstemningen i 1913. Da hadde hun kjempet for stemmeretten i nesten 30 år. 


Nettopp de lange linjene i historien, med fremgang og tilbakeslag for rettigheter som i dag tas som en selvfølge, må løftes frem i ulike jubileumsmarkeringer i året som kommer. Kamp var nødvendig, også for over 100 år siden. 


Den kollektive hukommelse er kort. «Feminisme og kvinnekamp er ikke noe som kom på 1970-tallet», lyder påminnelsen fra professor Jorunn Økland ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Ved Universitetet i Oslo har hun fått en nøkkelrolle i stemmerettsjubileet, og står i spissen for en seminarrekke som blant annet retter søkelyset mot en annen kvinnesakspionér, Camilla Collett. 200-årsjubileet for hennes fødsel faller sammen med stemmerettsjubileet. 


Lærdommene. Hva gjør et stemmerettsjubileum vellykket? Hva skal til? 


Én lærdom fra ulike kulturjubileer de siste årene er i hvert fall at det ikke er noen klar sammenheng mellom ressurser og resultater. Det mest påkostede jubileet, Hundreårsmarkeringen i 2005, var preget av mange arrangementer og stor markeringsvilje. Pengene rant i strie strømmer. 


Samtidig var det noe nølende over jubileet, man visste ikke helt hva man ville. I ettertid er noe av det man husker best at en av landets mest erfarne bobestyrere, Jens Christian Thune, allerede før festen var over fikk oppdraget med å finne ut hvor jubileumspengene egentlig hadde tatt veien. 


Ibsen i 2006 og Wergeland i 2008 lyktes, det første fordi man feiret en spill levende og verdenskjent dramatiker med en sterk resepsjonshistorie å bryne seg mot, det andre fordi det viste seg mulig å vitalisere engasjementet for et halvglemt diktergeni.

Frigjøringsprosjekt. Stemmerettsjubileets utfordring er å gjøre historien nærværende – ingen umulig oppgave siden jubileet har et håndfast tema. Kampen for kvinners rettigheter omtales ikke uten grunn som 1900-tallets største globale frigjøringsprosjekt. Men det som er historisk skapt, kan også svekkes og i prinsippet gå helt tapt igjen. 


Det som er historisk skapt, kan også svekkes og i prinsippet gå helt tapt igjen. 


Og kampen er ikke over, den pågår for fullt i vår egen tid. I Kuwait fikk kvinner stemmerett i 2005. I Brunei og Saudi-Arabia er kvinner fortsatt uten stemmerett. 


Utviklingen i Egypt og Tunisia etter regimefallene under den arabiske våren, illustrerer tydelig hvordan frigjøring, demokratiske omveltninger og rettighetsseire kan avløses av tilbakeslag, usikkerhet og ny undertrykking. Det er et lærestykke i hvordan historiske forløp ikke går i rette linjer, eller i én bestemt retning, og vel verdt å bli løftet frem under et stemmerettsjubileum. 


Trenger politisering.
I nasjonal kontekst må temaet brettes ut i bredden. Kvinners stemmerett var en seier for demokratiutvikling og demokratiutvidelse. Det peker mot likestillingskamp mer generelt, i familiepolitikk, i arbeidslivet, i utdanning. 


Senter for tverrfaglig kjønnsforskning markerer jubileet med et større debattmøte i juni om den likestilte velferdsstaten, med professor og likestillingsutreder Hege Skjeie som en av innlederne. Hun har pekt på at spesielt utdanningssektoren har store utfordringer på likestillingsfronten. Noen yrkesfaglige utdanningsprogram er nesten 100 prosent kjønnssegregerte. 


Feltet trenger politisering, og det kan regjeringen bidra til. Den første stortingsmelding på 20 år om likestilling mellom kjønnene skal legges frem i jubileumsåret 2013.

Publisert første gang i Aftenposten 30. desember 2012.