Astana, Kasakhstan. «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode!» Sigbjørn Obstfelder dro aldri til Kasakhstan, men ordene hans er lette å gripe til for den som for første gang besøker Astana. I landets splitter nye hovedstad er nemlig det meste utrolig, for ikke å si uvirkelig. Når solen får det til å skinne i byens mange skyskraperne, den ene mer spektakulært utformet enn den andre, kan det hele minne om en scene fra «Star Wars». Det mangler bare et romskip som lander på takene til en av dem.

Men det var ikke gitt at det skulle gå slik. I 1830 bygde russerne et fort her på de forblåste kasakhstanske steppene. Gradvis vokste det frem en russisk, og deretter sovjetisk provinsby, kalt Tselinograd. I 1991 raknet som kjent Sovjetunionen, og Kasakhstan ble et selvstendig land. Seks år senere erklærte president Nursultan Nazarbajev at det nye landet trengte en ny hovedstad. Han flyttet den fra Almaty til Tselinograd, som ble omdøpt til Astana. Hvorfor? Hva hadde skjedd?

En som mer enn gjerne svarer på spørsmål om Astanas tilblivelseshistorie, er Amanzjol Tsjikanajev, arkitekturprofessor og leder av hovedstadens byplanleggingskontor:

«Det var en svært overraskende og til dels upopulær beslutning. Vi var jo en ung nasjon, på kanten av økonomisk ruin i de første kaotiske årene etter Sovjetunionens sammenbrudd. Men presidenten vår er en luring, han fikk trumfet gjennom beslutningen i parlamentet på bursdagen sin, da han hadde dets sympati», humrer Tsjikanajev.

Sentral-Asias Brasilia. Vi befinner oss i byplanleggingskontorets aller helligste. Tsjikanajevs pekefinger leter seg frem til en lysbryter, og foran oss åpenbarer det seg en kanskje 15 meter lang modell som opptar store deler av rommet og fremstiller den raskt voksende byen. Tsjikanajev tar frem en pekestokk, gestikulerer og forklarer. Han har vært med fra begynnelsen av og har bokstavelig talt den fulle oversikt: «De hvite miniatyrbygningene representerer den allerede realiserte bygningsmassen, mens de lyseblå er under planlegging», sier han. De lyseblå er i flertall.

Men hva var grunnen til at hovedstaden måtte flyttes?

«Den tidligere hovedstaden, Alma-Ata, var rett og slett blitt for trang. Den er omgitt av fjell, så vekstpotensialet er begrenset. Dessuten er det jordskjelvfare
i området. Valget falt på Tselinograd, som ligger noenlunde midt i landet, og lenger nord. Dermed ble vi tettere forbundet med Russland», sier arkitektur-professoren.

Enda en grunn til å flytte hovedstaden, var selvsagt at den nye nasjonen Kasakhstan trengte nye symboler. I dag er Astana landets kanskje fremste symbol på fremskritt.

I dag er Astana landets kanskje fremste symbol på fremskritt. 

Betydelige inntekter fra olje- og gassindustrien har gjort det mulig å forandre den tidligere provinsbyen i rekordtempo. «Sentral-Asia har fått sitt Brasilia», sier Tsjikanajev.

Brasilia hadde stjernearkitekten Oscar Niemeyer. Hvordan gikk dere frem for å gi byen det arkitektoniske preget dere ønsket?

«Først utlyste vi en nasjonal konkurranse, men presidenten vraket alle forslagene. Så vi hentet inn japaneren Kisho Kurokawa. Jeg husker godt første gang han kom hit. Jeg hentet ham på flyplassen, og vi kjørte ned sølete gater. Det var knapt strøm her på den tiden, og byen hadde bare tre restauranter. Han var nok ikke veldig imponert», forteller Tsjikanajev.

Men den japanske arkitekten lot seg ikke skremme, og gikk i gang med å planlegge en by etter økologiske prinsipper. Elven som deler byen i to, ble bevart som en «grønn korridor» og en storstilt planting av trær på steppene som omgir byen, ble igangsatt. I 2007 døde Kurokawa, men Astana fortsetter å utvikle seg etter hans planer.

«Ser du den lange linjen her», sier Tsjikanajev og gjør et sveip med pekestokken over bymodellen. «Vi kaller den Tusenårsesplanaden. Den er tenkt som både en aveny gjennom hele byen, og som en tidsakse. Museene, fortiden, legger vi til den ene enden. Fremtiden, teknologi og nybygg kommer i den andre. Til 2030 skal alt være ferdig», lover byplanleggingskontorets leder.

Store visjoner. Ingen skal beskylde kasakhstanerne og deres president for å mangle vyer. Det er han, Nazarbajev, som ved siden av å være ubestridt enehersker siden 1991, er byens andre sjefarkitekt. Vel ute av byplanleggingskontoret, der man formelig kan se miniatyrbyggene reise seg i full størrelse, kan hans nærvær føles nesten overalt.

Astanas hovedattraksjon er Baiterek-tårnet, rett overfor Presidentpalasset. Tårnet er utformet i tråd med legenden om fuglen Samruk, som la et gullegg i toppen av et tre. Egget rommet alle drømmer og lengsler folk kunne ha. I Astana er treet, altså tårnet, 97 meter høyt – det samme tallet som årstallet da byen ble erklært hovedstad. En heis fører opp til en høymoderne utgave av gullegget, der besøkende kan legge sin egen hånd i et avtrykk av Nazarbajevs – støpt i en gullklump. Gjør man det, spilles automatisk nasjonalsangen, som presidenten selv har skrevet teksten til. Også den første skissen til Baiterek-tårnet skal ha kommet fra presidentens hånd.

Utenfor tårnet har en mor og datter akkurat kommet ned på bakken, også i overført betydning. På det journalistiske urspørsmålet «hva følte du?» svarer moren: «Stolthet».

Et par kasakhstanske steinkast unna ligger den 62 meter høye «Pyramiden for fred og forsoning». Her samler Nazarbajev hvert tredje år lederne for verdensreligionene til dialog, i pakt med hans ambisjon om at Astana skal være et møtepunkt mellom Europa og Asia.

Her samler Nazarbajev hvert tredje år lederne for verdensreligionene til dialog, i pakt med hans ambisjon om at Astana skal være et møtepunkt mellom Europa og Asia. 

At Tselinograd ble omdøpt til Astana – også det visstnok på presidentens initiativ – er nok heller ikke tilfeldig. På kasakhstansk betyr Astana rett og slett «hovedstad», på persisk «terskel». Takket være eksplosiv økonomisk vekst gjennom hele den postsovjetiske perioden, og at landet – mangelfullt demokrati til tross – oppfattes som en relativt fredelig og stabil partner i en urolig region, har Kasakhstan lykkes med å tiltrekke seg investorer fra både øst og vest. Noe som igjen har ført til nye oppsiktsvekkende praktbygg.

Et av dem er Khan Shatyr, som kan oversettes med «Khanens telt», et digert kjøpesenter formet som nettopp et telt. Her kan pengesterke innbyggere velge mellom shopping i merkevarebutikker, restaurantbesøk eller en visitt i en liten fornøyelsespark. Det absolutte høydepunktet er imidlertid et innendørs strandområde, med sand fra Maldivene. Her er temperaturen året rundt flere og tyve grader, noe som kan komme godt med i verdens nest kaldeste hovedstad.

Midten av Eurasia. Også humor preger Astanas arkitektur. Fra luften ser finansdepartementet ut som et dollartegn. Den nye velodromen – hjemmebanen til det berømte sykkellaget Astana – er formet som en sykkelhjelm. Samferdselsdepartementet kalles bare «Lighteren», på grunn av en viss ytre likhet. Ironisk og tragisk nok har bygget to ganger vært utsatt for brann.

Men det var nok glemt i desember i fjor. Da feiret nemlig Kasakhstan seg selv og 20 års uavhengighet. Under en seremoni på et stadion opptrådte dansere utkledt som bygningsarbeidere, til musikk av klingende stålbjelker og bilder av den unge hovedstaden. Plutselig åpenbarte Nazarbajev seg på ti storskjermer.  Med sprakende stemme lød det:

«Vi har akkurat funnet ut at Astana ligger nøyaktig i midten av Eurasia. Astana er Eurasias nye hjerte.»