Kritiske spørsmål. All uroen, ikke minst rundt Munch-museet, viser at det trengs enda mer offentlig debatt og folkelig forankring av de store prosjektene som kommer til å forandre Oslos ansikt de nærmeste årene.

Da må vi stille noen kritiske spørsmål: Hva slags hovedstad er vi i ferd med å skape? Får vi den førsteklasses arkitektur og de inspirerende bymiljøer vi trenger? Blir byen åpen og inkluderende for andre enn ressurssterke mennesker?

Oslo kan få flere enn 200 000 nye innbyggere de neste 20 år. Bare de neste fem årene trenger byen innpå 20 000 nye boliger.

Skjer det for mye på én gang? Trenger hovedstaden å sette ned tempoet i utbyggingen for å sikre gode nok resultater?

Feilbeslutninger skjer, og da blir resultatene stående i tiår etter tiår – for eksempel det intetsigende, lynraskt byggede Thon Hotel Opera på en av byens mest attraktive tomter ved Oslo S.

Sterke krefter ønsker høyt tempo: Utbyggere og næringsdrivende har interesse av det. Men byutvikling skal ikke være bare eiendomsutvikling. Et underlig faktum er at det meste av grunnen som blir bygget ut, ikke minst i Bjørvika, er offentlig eid – men kommunale HAV Eiendom oppfører seg som den mest profitthungrige private grunneier.

En lang, lang liste. La meg gi en rask oversikt over alle prosjektene som er i gang bare langs Oslos sjøside fra vest til øst:

• Kulturhistorisk museum med vikingskipene er vedtatt sam-lokalisert – men blir det på Bygdøy eller i Gamlebyen? Det unike museumsmiljøet på Bygdøy trenger dessuten å styrkes.
• Litt lenger mot sentrum skal det bygges hele 450 000 kvadratmeter med boliger, næringsbygg, parker og annet på Filipstad nedenfor Skillebekk.
• Det private Astrup-Fearnley Museet nærmer seg fullføring på Tjuvholmen, helt etter planen. En av verdens fremste arkitekter, Renzo Piano, har tegnet det. All utbygging på Tjuvholmen omfatter 150 000 kvadratmeter til en kostnad av åtte milliarder kroner.
• Aker Brygge skal gjennomføre omfattende renovering, og det skal bygges på den såkalte trekanttomten.
• På andre side av gaten skal Nasjonalmuseet bygges på 54 000 kvadratmeter. Byggestart er om et par år. Når får offentligheten se interiøret?
• Hva som skal skje med Tullinløkka, er uklart; både Historisk museum og Nasjonalgalleriet blir fraflyttet, og ingen plan er lagt for plassen mellom dem.
• Lenger østover: Høyblokken i regjeringskvartalet er neste bygning som er i spill. Den må totalrenoveres etter terroren 22. juli, og bør bli stående som det viktige verk i norsk modernisme den er.
• Ved Akershus festning skal det store rense-anlegget bli forelesningssaler på dagtid og kinoer på kveldstid. Det vil revitalisere Kvadraturen.
• Da er vi kommet til Oslo Sentralstasjon. Området skal fornyes kraftig og flere nybygg oppføres.
• I Bjørvika skal 30–40 000 mennesker bo og arbeide – en by i seg selv. Dette er det dyreste og største byutviklingsprosjekt i norgeshistorien. Ikke la det bli til et eiendomsutviklingsprosjekt. Utfordringen blir bylivet i området, særlig rundt Barcode-rekken.
• Operaen hjelper selvsagt på folkelivet, det samme vil 420 student-boliger og Munch-museet hvis det da til slutt blir plassert her. Like viktig blir Deichman, det nye hovedbiblioteket. Det blir et av Oslos viktigste offentlige rom, med gratis adgang og lav brukerterskel, midt i hoved-stadens rådyre strøk.
• Et steinkast lenger øst, på Sørenga, blir boligene i sjøkanten enda dyrere. Der har de første nå flyttet inn.
• Like i nærheten blir det muligens gondolbane til Ekebergåsen, der Oslo kommunes skulptur- og kulturminnepark er vedtatt etablert.
• Da er vi utenfor sentrum og kan nevne Groruddalen. Der er det planer om et nytt, stort senter på Økern. Groruddalen har 130 000 innbyggere og trenger i årene fremover mer av kultur- og servicetilbud, kollektivtransport og et mer variert boligtilbud. Mye av boligveksten i Oslo vil komme her – kanskje for 70 000 av de nye innbyggerne.

Det skal skje byutvikling enda flere steder. Den ovennevnte, raske oversikten over utviklingsplaner som vil prege byen, er uansett imponerende.

Kontakten med fjorden. Det finnes imidlertid problemer: Visjonene om Fjordbyen er nedtonet. Hvor mye nærkontakt med fjorden blir det egentlig for vanlige osloboere? Er den ofret til fordel for byens dyreste utsiktsleiligheter?

Oslo mangler sosial profil på sin boligbygging. Og hvilke ambisjoner finnes for å bygge virkelig gode aldersboliger og gamlehjem? Hvor er den bymyndighet som tenker langsiktig og tør å kreve av utbyggere at nye boligprosjekter skal ha høy kvalitet på utearealene?

Ett problem ved Oslos utvikling er at det kraftige fokuset på alle de nye bygningene vil skape et voldsomt behov for vedlikeholdsbudsjetter. Og vi vet fra før at manglende vedlikehold er et særdeles svakt punkt for det offentlige Norge. Her trengs det større ærekjærhet og budsjetter. Og gjenreis gjerne de gamle vaktmestrene!

Et problem nummer to er hva alle de gamle bygningene som vil bli tømt, skal brukes til. Hverken bypolitikere eller regjering har ennå kommet med ett eneste godt svar. Det gjelder det gamle Kunstakademiet, Nasjonalgalleriet, Kunst- og håndverksskolen, Historisk Museum, Nasjonalgalleriet, gamle Norges Bank, Deichman og enda flere bygninger.

Utsatte og sårbare. Et tredje underbelyst problem i Oslos utvikling er hvordan de mest utsatte og sårbare av byens innbyggere vil oppleve den. Rusmisbrukere kjeppjages fra kommersielle fellesarealer av vektere.

Jeg vil ha en mer inkluderende hovedstad, med områder som er fritt tilgjengelige og ikke strømlinjeformet og privatisert slik at bare de vellykkede kan være der. Det er slett ingen selvfølge at det blir slik.

Hvordan de tre nevnte problemene løses, kommer til å avgjøre hvordan hovedstaden ser ut om 20 år: Vil vi ha en by for alle? En by som inkluderer, ikke ekskluderer?

En hovedstad som slipper inn, ikke lukker ute?

Publisert første gang i Aftenposten 2. januar 2012.