«Kina er kommunistisk bare i navnet.»

Feil.

Hvis Lenin hadde blitt reinkarnert i det 21. århundrets Beijing og greid å ta øynene vekk fra byens glitrende skyskrapere og iøynefallende forbruk, ville han umiddelbart dratt kjensel på det styrende kinesiske kommunistpartiet: En tro kopi av systemet han skapte nesten et århundre tilbake for seierherrene fra bolsjevikrevolusjonen. Det er bare å ta en titt på partistrukturen, så ser man hvor kommunistisk – og leninistisk – Kinas politiske system fremdeles er.

Joda, Kina har forlengst kvittet seg med kjernen i det kommunistiske økonomiske systemet, og erstattet streng sentralplanlegging med kommersielle statsbedrifter som eksisterer side om side med en blomstrende privat sektor. Men tross all liberalisering av økonomien, har kinesiske ledere vært nøye med å beholde kontroll over politikkens kommandoposisjoner gjennom partiets grep på de «tre p-ene»: personell, propaganda og PLA (People's Liberation Army – Folkets frigjøringshær).

Tross all liberalisering av økonomien, har kinesiske ledere vært nøye med å beholde kontroll over politikkens kommandoposisjoner.

PLA er partiets militærstyrker, ikke landets. Til forskjell fra Vesten, hvor det ofte oppstår tvist om mulig politisering av militæret, er kommunistpartiet i Kina kontinuerlig på vakt mot det motsatte fenomenet, nemlig avpolitisering av militæret. Frykten er lett å forstå: Det ville medført tap av partikontroll over generalene og deres soldater. I 1989 nektet en fremstående general å kommandere sine soldater til å marsjere inn i Beijing og fjerne studentene fra Tiananmen-plassen. Denne hendelsen er nå etset inn i den herskende klassens kollektive hukommelse. Hærens aksjon mot demonstrasjonene sørget tross alt for at partiet beholdt grepet om makten i 1989, og partilederne har siden jobbet hardt for å beholde generalene på sin side, i tilfelle de skulle behøves til å knekke nye protestaksjoner.

Akkurat slik det var i Sovjetunionen, kontrollerer partiet mediene gjennom sitt propagandadepartement. Herfra utstedes det daglig direktiver til mediene, både formelt via brev, e-poster og tekstmeldinger, og uformelt over telefon. Direktivene fastsetter, ofte i detalj, hvordan nyheter som partiet anser for å være sensitive, skal håndteres eller om de skal kunngjøres i det hele tatt – slik som tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo.

Det kanskje viktigste er at partiet dikterer alle utnevnelser av ledende personell i departementer, bedrifter, universiteter og medier, gjennom et ullent og lite kjent organ som kalles organisasjonsdepartementet. Gjennom dette departementet overvåker partiet bortimot hver eneste betydelige stilling på alle områder i hele landet. Kineserne husker åpenbart Stalins befaling om at kadrene avgjør alt.

Og hvis man sammenligner det kinesiske kommunistpartiet med en definisjonsmessig sjekkliste utarbeidet av sovjeteksperten Robert Service, så er likhetene bemerkelsesverdige. Som under kommunismens glansperiode andre steder, har partiet i Kina utslettet eller utmattet de politiske rivalene, eliminert domstolenes og medienes selvstendighet, begrenset religionsutøvelsen og sivilsamfunnet, svertet rivaliserende versjoner av nasjonsbegrepet, sentralisert politisk makt, etablert omfattende nettverk av sikkerhetspoliti, og sendt annerledestenkende i arbeidsleir.

Det er med god grunn at det kinesiske systemet ofte beskrives som «markedsleninisme».

«Partiet kontrollerer alle sider av tilværelsen i Kina.»

Ikke nå lenger. 

Kina var utvilsomt en totalitær stat under Mao Zedongs regime fra 1949 og frem til han døde i 1976. I disse dårlige gamle dager måtte vanlige arbeidere spørre sin overordnende om lov, ikke bare til å gifte seg, men også til å flytte sammen med ektefellen. Selv det nøyaktige tidspunkt for å stifte familie krevde et bekreftende nikk fra oven.

Siden den gang har det kinesiske kommunistpartiet innsett at slik kraftig innblanding i folks privatliv er en hemsko i oppbyggingen av en moderne økonomi. I løpet av reformperioden som ble sparket i gang av Deng Xiaoping på slutten av 1970-tallet, har partiet gradvis trukket seg ut av folks private sfære, unntatt for de mest gjenstridige dissidentene. I takt med svekkelsen gjennom 1980- og 1990-årene av det gamle vugge-til-grav-systemet av statlige arbeidsplasser, helsetjenester og andre sosialtjenester, har det også vært nedbygging av det intrikate systemet av kontrolltiltak basert på distriktskomiteer, som blant annet ble brukt til å spionere på ordinære borgere.

Partiet har profittert enormt på denne overgangen, skjønt mange av dagens unge har lite kunnskap om hva partiet driver med, og de regner det som irrelevant for sitt liv. Det passer partiledelsen perfekt. Vanlige folk oppfordres uansett ikke til å interessere seg for partiets indre virksomhet.

Mektige partiorganer som organisasjons- og propagandadepartementet har ingen skilter utenfor sine kontorer. Telefonnummeret deres er ikke oppført i telefonkatalogen. Departementenes lave profil har vært strategisk lur. De har holdt sine daglige gjøremål skjult for allmennhetens innsyn, og har samtidig latt partiet ta all ære for landets raske økonomiske vekst.

Den store overenskomsten i Kina fungerer slik: Partiet gir folk stor grad av frihet til å forbedre sitt liv, så lenge de holder seg unna politikken.

«Internett kommer til å velte partiet.»

Niks.

Bill Clinton kom for et tiår siden med den mye omtalte bemerkningen om at de kinesiske ledernes innsats for å kontrollere internett var dømt til å mislykkes, omtrent som å «spikre fast gelé til veggen». Det viser seg at den tidligere presidenten fikk rett, men ikke på den måten han hadde tenkt. I stedet for å bli en overføringsmekanisme for vestlige demokratiske verdier, har internett i Kina snarere blitt det motsatte. «Den kinesiske brannmur» gjør en god jobb med å holde vestlige ideer unna, eller i det minste filtrere dem. Men bak brannmuren har hypernasjonalistiske nettbrukere mye friere armslag.

Det kinesiske kommunistpartiet har alltid drapert seg i nasjonalismens slør for å sikre folkets oppslutning, og blåst opp den mektige skildringen av Kinas historiske ydmykelse av Vesten. Selv helt ordinære prospekter for utenlandske investeringer blir av og til sammenlignet med «åttenasjonsalliansen» som invaderte og okkuperte Beijing i 1900. Men når slike synspunkter bobler opp på internett, greier regjeringen ofte på en dyktig måte å kanalisere dem til fordel for egne formål, slik som da Beijing brukte et utbrudd av antijapanske følelser på nettet til å presse Tokyo, etter at en kinesisk fiskebåtkaptein ble arrestert i japansk farvann. Slik mobbetaktikk bedrer muligens ikke Kinas anseelse i utlandet, men det har styrket partioppslutningen på hjemmebane, og statlige medier er ivrige til å fremstille det som selvhevdelse overfor fremmede makter.

Gjennom sitt propagandadepartement bruker partiet en rekke ofte kreative taktikker for å sikre at deres egen stemme dominerer weben. Ikke bare har hver lokalavdeling et eget spesialopplært internettpoliti til å holde lokket på forstyrrelser fra grasrota, departementet har også tilsyn med et system for tildeling av små kontantutbetalinger til nettbrukere som poster regjeringsvennlige kommentarer på internettfora. Dessuten vet de dominerende nasjonale nettportalene at hvis de skal tjene penger, så må undergravende innhold holdes unna. Hvis de konsekvent gir blaffen i reglene, kan de simpelthen bli nedlagt.

«Andre land ønsker å følge den kinesiske modellen.»

Lykke til.

Selvsagt er mange utviklingsland misunnelig på Kinas vekst. Hvilket fattig land ville vel ikke ønsket seg tre tiår med 10 prosent årlig vekst? Og hvilken despot ville vel ikke ønsket seg 10 prosent vekst og garanti for at vedkommende vil beholde makten lenge? Når det gjelder styring av utvikling, har Kina utvilsomt viktige lekser å lære andre land, fra finjustering av reformer gjennom uttesting i ulike deler av landet, til styring av urbaniseringen slik at storbyene ikke flommer over av slum og fattigstrøk.

Dessuten har Kina fått til dette mens de bevisst har ignorert råd fra Vesten. De har benyttet seg av markedet uten å la seg forføre av alle dets besnærende trekk. I årevis reiste utenlandske bankfolk til Beijing for å spre evangeliet om finansiell frigjøring, og de har bedt kinesiske myndigheter om å la valutaen flyte fritt og la statsregnskapet være åpent. Hvem kan vel klandre Kinas ledere for å avsløre den åpenbare egeninteressen i slike råd og deretter avvise dem? Kinas suksess har gitt opphav til en nymotens oppfatning om en «Beijing konsensus», som skygger unna pålegg om frie markeder og demokrati, kjennetegnene ved den eldre «Washington konsensus». I stedet skal Beijing konsensus angivelig stå for pragmatisk samfunnsøkonomi og skreddersydd autoritær politikk.

Men en nærmere titt på den kinesiske modellen viser tydelig at den ikke lar seg gjenskape så lett. De fleste utviklingsland mangler Kinas byråkratiske dybde og tradisjon, og de har heller ikke evnen til å mobilisere ressurser og kontrollpersonell på samme måte som Kinas partistruktur tillater. Vil Den demokratiske republikken Kongo noensinne klare å opprette og drive et organisasjonsdepartement? Kinas autoritære styresett fungerer fordi det har støtte fra partiets ressurser.

«Partiet kan ikke styre i all evighet.»

Jo, det kan det. 

Eller i hvert fall i overskuelig fremtid. I motsetning til i Taiwan og Sør Korea, har Kinas middelklasse ikke fremmet noen klare krav om demokrati etter vestlig modell. Det finnes noen opplagte årsaker til dette. Alle Kinas tre nære naboer, deriblant Japan, ble demokratier på forskjellige tidspunkter og under ulike omstendigheter. Men alle var i praksis amerikanske protektorater, og Washington spilte en avgjørende rolle gjennom å fremtvinge demokratiske endringer eller institusjonalisere dem. Sør-Koreas beslutning om å kunngjøre valg i forkant av Seoul-OL i 1988, ble for eksempel fattet etter direkte press fra USA. Japan og Sør-Korea er også mindre og mer homogene samfunn, og har ikke Kinas store kontinentale rekkevidde og mangfold av gjenstridige nasjonaliteter og etniske grupper. Og som kjent hadde de ikke noen kommunistrevolusjon med grunnleggende prinsipp om å drive utenlandske imperialister ut av landet.

Kinas urbane middelklasse ønsker seg kanskje mer politisk frihet, men den har ikke våget å reise seg i samlet flokk mot staten, fordi den har så mye å tape på det. Gjennom de tre siste tiårene har partiet vedtatt et bredt spekter av økonomiske reformer, samtidig som det har slått hardt ned på dissens. Friheten til å forbruke – det være seg i form av biler, fast eiendom eller velassorterte supermarkeder – er mye mer attraktiv enn vage forestillinger om demokrati, særlig når enkeltpersoner som presser på for politiske reformer kan miste sitt livsgrunnlag og faktisk sin frihet. Prisen for å opponere mot partiet er uoverkommelig høy. Derfor har uroen i de senere årene stort sett funnet sted på landsbygda – her bor Kinas fattigste, de som har minst igjen for landets økonomiske mirakel. «Arbeidere i alle land, foren dere! Dere har ingenting å tape bortsett fra boliglånet», svinger ikke helt som revolusjonær parole.

Alt dette er årsaken til at enkelte analytikere ser splittelser innen partiet som et mer sannsynlig redskap for politisk endring. Som andre store politiske organisasjoner er det kinesiske kommunistpartiet splittet langs flere linjer. Disse fraksjonene spenner fra lokale småkongedømmer (eksemplifisert på den nasjonale scenen av «Shanghai-gjengen», ledet av tidligere president Jiang Zemin) til interne partinettverk (som seniorkadrene tilknyttet den kommunistiske ungdomsforeningen via Jiangs etterfølger Hu Jintao). Det pågår også åpne politiske tvister om alt fra hva som er passelig tempo på den politiske liberaliseringen til omfanget av den private sektorens rolle i økonomien.

Men vektlegging av disse forskjellene kan tåkelegge den større sammenhengen. Siden 1989, da partiet ble splittet på toppen og nesten alt gikk i oppløsning, har hovedregelen vært at det ikke skal være noen offentlig splittelser i Politbyrået. I dag er både samarbeid i toppsjiktet og ødeleggende fraksjonsstrid like vanlig. Xi Jinping (bildet), som tilsynelatende er kronprins, ligger an til å ta over under neste partikongress i 2012.

Forutsatt at hans sannsynlige nestkommanderende, Li Keqiang, følger på med en sedvanlig femårsperiode, virker det som Kinas toppledelse er fastlagt frem til 2022. For kineserne fremstår USA i økende grad som en bananrepublikk til sammenligning. Ideen om at Kina én dag ville bli et demokrati, har alltid vært en vestlig oppfatning med utspring i våre teorier om hvordan politiske systemer utvikler seg. Men så langt tyder alt på at disse teoriene er feil.

Ideen om at Kina én dag ville bli et demokrati, har alltid vært en vestlig oppfatning med utspring i våre teorier om hvordan politiske systemer utvikler seg. Men så langt tyder alt på at disse teoriene er feil.

Partiet mener det det sier: Det ønsker ikke at Kina skal bli et vestlig demokrati – og landet later til å ha redskapene som trengs for å sikre at det ikke blir det.

Publisert første gang i Foreign Policy, i utgaven datert januar/februar 2011.