Fjernet av imperialismen. 6. desember 1912 fant den tyske arkeologen og professoren Ludwig Borchardt bysten av den egyptiske dronningen Nefertiti (ca. 1370 f. Kr. - ca. 1330 f. Kr.) under utgravingen av verkstedet til billedhuggeren Thutmosis i Tell el-Amarna. Han skrev begeistret i dagboken sin at «beskrivelser nytter ikke, må ses!».

Utgravingen foregikk på datidens vanlige betingelser: Funnet skulle fremvises og deles med egyptiske myndigheter. Hvordan denne verdifulle skulpturen havnet i Tyskland, er uklart: Noen påstår at Borchardt smuglet Nefertiti ut, noen at han bare lot være å vise henne ordentlig til myndighetene, andre påstår at inspektøren som var ansvarlig for delingen av funnet, ikke gjorde jobben sin.

Sikkert er det at Egypt den gang ble styrt av engelskmennene, og at oldsaksmyndighetene var i franske hender. Så når lederen for nå-tidens høyeste antikvariske myndighet i Egypt, Zahi Hawass, sier at Nefertiti ble fjernet av imperialismen, har han selvsagt rett. «Vel, imperialismens dager er over», sier han, og mener at Egypt i alle fall må få låne den vakre bysten til åpningen av det store nye museet ved pyramidene i nær fremtid.

Somlet med vilje. Det er også sikkert at Nefertiti ikke ble vist frem ordentlig før i 1924, fordi Borchardt fryktet egyptiske reaksjoner. Og med rette, Egypt krevde umiddelbart tilbakelevering da de skjønte hvilken skatt som hadde sluppet fra dem. Likevel mener dagens tyske autoriteter at datidens spilleregler ble fulgt, og at Nefertiti dermed er lovlig i Berlin.

«Vi kan ikke stryke ut fortiden og begynne om igjen. Det virker ganske enkelt ikke. Hvor skulle vi starte», spør Olivia Zorn, egyptolog og vitenskapelig medarbeider ved det egyptiske museet i Berlin. Museet vil hverken gi Nefertiti tilbake eller låne henne ut. Begrunnelsen er at hun er i for dårlig stand. Tilstanden er ikke kritisk, men transport frarådes.

Gipsen kan løsne. Nefertiti har en kjerne av kalkstein med to gipslag utenpå. Det er gipslagene som er problemet, gips endrer seg og trekker til seg fuktighet. Mellom lagene har det dannet seg små hulrom mell--om gips og stein, det er en del av en naturlig prosess. Men det gjør også at gipsen lettere løsner fra steinen.

Det er jo forskjell på hva som kreves hvis hun skal frem og tilbake på utlån, og på å gi henne tilbake til Egypt?

«Det har du rett i. Men Egypt krever henne ikke tilbakelevert, men vil låne henne til en konkret utstilling. De er enige i at hun ble tilegnet legalt», sier Zorn.

Mediekampanje. Debatten om Nefertiti har vært ekstra intensiv i Tyskland, fordi en kulturorganisasjon i Hamburg, CulturCooperation, har drevet en omwfattende kampanje for å levere henne tilbake, kalt «Nefertiti reiser». CulturCooperation arbeider spesielt med internasjonal kulturpolitikk, og er finansiert av EU-midler.

Ødelegger kampanjen for museet?

«Den ødelegger for debatten om kulturskatter som befinner seg utenfor sine hjemland. Diskusjonen er viktig, og den må føres. Men man burde ikke føre den om et verk som bare virker som et symbol. Det finnes helt andre objekter som burde vært returnert. Det er for eksempel langt mer interessant å diskutere når deler av gravfunn ligger på British Museum, eller når hele blokker er skåret ut av et byggverk og fraktet av gårde», mener Zorn.

I tillegg til å påpeke at Nefertiti helt legalt er tysk og dessuten ikke tåler transport, har Zorn en rekke andre argumenter for hvorfor Nefertiti ikke bør leveres tilbake, blant annet at hun ikke er en del av et sammenhengende funn, men en enkeltgjenstand. Dessuten finnes det mange andre representasjoner av Nefertiti, selv om dette er den fineste og den eneste i farger.

I Egypt ville hun også bare bli en av mange skatter, mens i Berlin er hun selve dronningen. Zorn er nemlig også opptatt av å gjendrive poenget med kulturell identifikasjon, som tilhengerne av tilbakelevering bruker.

«Egypterne, som jo er muslimer, identifiserer seg ikke med en kvinne fra førmuslimsk tid, som i tillegg tilhørte en slags førkristen tro. I Europa tenker vi på vår historie som en kontinuerlig utvikling siden antikken, mens i Egypt er det et brudd da araberne og islam kom på 600-tallet. De ser ikke dette som sin egen fortid», sier Zorn.

Speiler europeisk skjønnhetsideal. Hun påpeker at Nefertiti har en stor kulturell betydning for berlinere, tyskere og europeere. Det skyldes at Nefertiti og hennes mann Akenaton grunnla en ny religion, monoteistisk og med klare førkristne trekk. Dette gjør at europeere identifiserer seg med denne korte epoken i egyptisk historie. I tillegg oppfyller Nefertitis vidunderlige utseende det europeiske skjønnhetsidealet, mener Zorn.

«Hun står for kulturens redning, slutten på annen verdenskrig, og en ny begynnelse. Hun ble et symbol for at Tyskland overlevde annen verdenskrig. Det er også en type kulturidentifikasjon, selv om dette objektet ikke stammer fra vårt hjemland. Men Nefertiti ble en bærer av håp, og man må se alt samlet. Ikke bare berlinere, men også europeere, har et sterkt forhold til henne, og ser henne også som et symbol for Egypt», påpeker Zorn.

Politikk. CulturCooperation er ikke fornøyd med museets argumenter, og viser til at mange eksperter mener at Nefertiti kan reise, fordi det i dag finnes høyt spesialiserte teknologiske løsninger. De påpeker også at bysten er fraktet innenfor Berlin flere ganger de siste årene, og at museet også oppgir politiske grunner for å nekte lån.

Nå skal uansett en felles tysk-egyptisk komité se på bysten, og avgjøre om hun trygt kan reise og stilles ut i Egypt i løpet av et par års tid.