Flerkulturelt. 31. august i 2007 markerte 50-årsjubileet for Malaysias Merdeka: Uavhengighet etter over 400 år som koloni. Malaysias fredelige, ikke-voldelige kamp har ikke fått like stor oppmerksomhet som Gandhis i India, men hva Malaysia har oppnådd er imponerende - og har mye å lære verden, både om økonomi og om hvordan man etablerer et pulserende multietnisk, flerkulturelt samfunn som består av flere folkegrupper.

Antallet i seg selv sier en del. Ved uavhengigheten var Malaysia et av de fattigste landene i verden. Selv om det er vanskelig å få fatt i pålitelige tall, var landets bruttonasjonalprodukt (BNP) – målt i kjøpekraft – på linje med Haitis, Honduras‘ og Egypts, og rundt 5 prosent under Ghanas.

Vekst. I dag er Malaysias inntekter 7,8 ganger større enn Ghanas, fem ganger høyere enn Honduras‘ og 2,5 ganger høyere enn Egypts. I mesterskapet i global vekst stiller Malaysia i fremste rekke sammen med Kina, Taiwan, Sør-Korea og Thailand.

I tillegg er gevinsten av veksten blitt fordelt. Den verste fattigdommen skal være utryddet innen 2010, og andelen fattige i befolkningen anslås å falle til 2,8 prosent. Malaysia har lykkes med å få til en markert reduksjon i inntektsforskjellene som har vært et skille mellom etniske grupper, ikke ved trekke dem på toppen ned, men ved å dra dem på bunnen opp.

En del av forklaringen på landets suksess med å redusere fattigdommen gjenspeiles i en sterk vekst i nye arbeidsplasser. Mens arbeidsløsheten er et problem de fleste steder i verden, har Malaysia importert arbeidskraft. I de 50 årene siden uavhengigheten er det skapt 7,24 millioner arbeidsplasser, en økning på 261 prosent, hvilket skulle tilsvare at det ble skapt 105 millioner nye jobber i USA.

Naturressurser. Det var mange grunner til ikke å forvente at Malaysia skulle bli en suksess. Samtidig med at Malaysia fikk sin uavhengighet, skrev nobelprisvinneren Gunnar Myrdal en betydningsfull bok – «Asiatisk drama» – hvor han spådde en trist utvikling for regionen.

Malaysia er rik på naturressurser. Men med få unntak er slike land hjemsøkt av den såkalte «naturressursenes forbannelse»: Land med overflod av ressurser gjør det ikke bare så bra som ventet, men faktisk dårligere enn land uten slike fordeler. Mens rik tilgang på naturressurser burde gjøre det enklere å skape et samfunn med mer likhet, er land med rike tilganger på slike ressurser - i gjennomsnittet
– markert med større ulikheter.

Sosial strid. Dessuten gjorde Malaysias flerkulturelle samfunn  med flere folkegrupper – landet sårbart for sosial strid, noe som har skjedd i mange andre ressursrike land når en gruppe har forsøkt å legge beslag på de rike naturforekomstene. I mange tilfeller har minoritetene vanskelig for å høste fruktene av denne rikdommen - tankene faller lett på Bolivia, et av mange rike land med en fattig befolkning.

Ved uavhengigheten var Malaysia også utsatt for et kommunistisk opprør. «Hjertet og sinnene» til folket på landsbygda måtte vinnes, og det innebar å bidra med økonomiske goder og samtidig minimalisere skadene for uskyldige ofre – en viktig lekse for Bush-administrasjonen i Irak dersom den bare kunne høre på noen utenfor den indre krets.

Kolonistyret. Malaysia hadde også et tredje forhold mot seg: Uansett all tale om «den hvite manns byrde», gjorde de europeiske kolonimaktene lite for å heve levestandarden i landene de styrte. Den dramatiske nedgangen i Indias andel av det globale BNP under Storbritannias styre er det mest synlige eksempelet. Britene vedtok handelslover som var utformet for landets tekstilprodusenter på bekostning av produsentene i koloniene.

Kolonimaktenes splitt-og-hersk-taktikk gjorde det mulig for en liten befolkning i Europa å herske over et stort antall mennesker utenfor Europa, ved å utplyndre naturressursene, mens de investerte lite i den menneskelige og sosiale kapitalen som er nødvendig for et økonomisk vellykket og demokratisk selvstyrt samfunn. Det har tatt mange av de tidligere koloniene tiår å løse seg fra denne arven.

Alternativ kurs. Så hvordan vurderer da en økonom Malaysias suksess? Økonomisk har Malaysia lært av sine naboer. Mange av de tidligere koloniene forkastet sin koloniale arv, og vendte seg til Russland og kommunismen. Malaysia valgte klokelig nok en alternativ kurs, og så i stedet mot de svært suksessrike landene i Øst-Asia. Landet investerte i utdannelse og teknologi, drev frem en høy sparerate og gjennomførte et kraftig og effektivt program for kvotering, og førte en sunn makroøkonomisk politikk.

Mange av de tidligere koloniene forkastet sin koloniale arv, og vendte seg til Russland og kommunismen. Malaysia valgte klokelig nok en alternativ kurs, og så i stedet mot
de svært suksessrike landene i Øst-Asia.

Malaysia innså også at suksess krever en aktiv rolle fra staten. Landet unngikk ideologi, og fulgte eller avviste råd fra utenforstående på en pragmatisk måte. Mest talende var det under finanskrisen i 1997, da landet ikke godtok IMFs (Det internasjonale pengefondets) politikk – og resultatet var at de hadde den korteste og minst dype nedgangen av landene som ble rammet. Da oppturen kom, var ikke landet lenger tynget av gjeld og konkursslåtte selskaper, slik tilfelle var i mange av nabolandene.

Lærdommen. Denne suksessen var selvfølgelig ikke bare økonomisk: Hadde Malaysia fulgt politikken som IMF anbefalte, ville det revet i stykker den sosiale veven som var blitt skapt gjennom de fire foregående tiårene.

Malaysias suksess bør derfor studeres både av dem som ser etter økonomisk fremgang og av dem som søker å forstå hvordan vår verden kan leve sammen, ikke bare med toleranse, men også med respekt, og dele vår felles menneskelighet og arbeide sammen for å nå felles mål.

Copyright: Project Syndicate, 2007. www. project-syndicate.org.