Rekonstruksjon. Flere forhistoriske kjemper ble avdekket i England i første halvdel av 1800-tallet. De var en sensasjon i tiden og vakte stor oppsikt. Nå skulle rekonstruksjoner i full størrelse pryde parken ved det store Krystallpalasset i London.

Det var skulptøren Benjamin Waterhouse Hawkins som fikk i oppdrag å bygge de store modellene og som var vertskap for den spesielle banketten. Begivenheten var en helt spesiell merkedag i utforskningen av dinosaurene, og spesielt Iguanodon, som skulle bli den mest kjente dinosauren i Europa.

Arbeidet med rekonstruksjonene foregikk under faglig veiledning av professor Richard Owen, en berømt autoritet på de forhistoriske kjempene. Det var også Owen som i 1842 innførte betegnelsen «dinosaur» («fryktelige øgler») som gruppebetegnelse for de landlevende kjempeøglene. Han ble senere den første direktøren ved Naturhistorisk museum i London.

Festlig i dinosaurens buk. Det var inne i den halve støpeformen forsamlingen på 21 prominente gjester i tillegg til verten benket seg til festmiddag nyttårsaften 1853. Under den langvarige banketten, fra kl. 17 frem til midnatt, ble det skålt og holdt festtaler. Henimot midnatt runget allsangen fra dinosaurens buk:

For Monsters wise our Saurians are
And wisely shall they reign
To speed sound knowledge near and far
They’ve come to life again

Mannen som gjennom en årrekke hadde viet sitt liv til å samle fossiler av dinosauren Iguanodon var ikke til stede på banketten. Landsbylegen Gideon Mantell døde i november 1852, bare et drøyt år før den store feiringen.

Tenner som en iguanøgle. Skal man tro historien, var det Mantells kone Mary Ann som tidlig i 1820-årene fant de første rester av dinosauren Iguanodon. Mens hun ventet på sin mann, som var på pasientbesøk, ruslet hun langs veien. I en haug med pukkstein fra et steinbrudd i nærheten fant hun noen fossile tenner, som ingen hadde sett maken til før. Tennene ble vurdert og diskutert av tidens fremste eksperter, og etter hvert ble det klart at de stammet fra en kjempemessig, forhistorisk øgle. 

Mantell lette etter lignende tenner i museumssamlinger. Det viste seg at de minnet mye om tennene til nålevende iguanøgler, bare mye større. Etter en langvarig diskusjon kunne Mantell endelig i 1825 offentliggjøre sitt funn og gi den forhistoriske øglen et vitenskapelig navn. Etter råd fra en av sine forskervenner, valgte han navnet Iguanodon, «med tenner som en iguanøgle».

Piggen på tommelen. Det mest kjente bygningstrekket hos Iguanodon er den kraftige piggen på tommelen. Lenge var det usikkert hvor på dinosauren denne piggen hørte hjemme. Mantell var overbevist om at den hadde sittet på snuten, som hos et neshorn. Slik ble også de første rekonstruksjonene utformet.

Professor Owen stilte seg tvilende til dette og mange andre av Mantells fortolkninger. Han ble etter hvert overbevist om at piggen ikke var noe horn, men tilhørte føttene. I en monografi fra 1854, samme år som den store modellen ble avduket, konkluderte han med at piggen trolig hørte til bakføttene. Dermed avdekket han en feil ved modellen han selv hadde vært faglig rådgiver for. 

Bitre rivaler. Kontakten mellom Gideon Mantell og Richard Owen ble etter hvert svært konfliktfylt, de to ble erkerivaler i utforskningen av dinosaurene. Den ambisiøse professoren var faglig suveren, en av tidens fremste anatomer. Han kjente hver knokkel i hvirveldyrenes skjelett. Men han var beryktet for å misbruke sin store innflytelse for å motarbeide andre, spesielt de som kunne true eller skade hans eget renommé. Ved flere anledninger latterliggjorde han Mantells fortolkninger som amatørmessige og feilaktige. Han gikk sterkt imot at Mantell skulle få den største æresbevisningen, The Royal Medal, slik han selv hadde fått.

Mens Owen arbeidet med museumssamlingene, var Mantell ute og samlet fossiler. Fossiljakten ble en besettelse, fremfor alt å avdekke dinosauren Iguanodons sanne utseende. Mantell bygde opp sitt eget museum, holdt foredrag og skrev bøker om fossilene og livet i en forhistorisk verden. Men så ble han rammet av en alvorlig ulykke. Under en kjøretur mistet kusken kontrollen på hestene. Mantell ble kastet av vognen og fikk en alvorlig ryggskade, som plaget ham enormt resten av livet. Obduksjonen avdekket en sterkt misdannet del av ryggsøylen.

Da Mantell til slutt endte sitt liv med en overdose av opium, som han brukte for å dempe ryggsmertene, skrev Owen en anonym nekrolog der han fratok Mantell mesteparten av æren for hans livsverk.

Mantells deformerte ryggsøyle endte opp som ett av objektene i Owens museumssamling.