Den viktige påminnelsen.
Mulighetene. Profetier om Jordens undergang har, i all sin dysterhet, én enkel og kjærkommen funksjon: Å minne oss alle om å være mer til stede i øyeblikket.
Dette grunnleggende budskapet er som en magnet for kulturen, som er stappfull av katastrofetematikk, og det er skjæringspunktet mellom slutten og mulighetene som ser ut til å utgjøre det magnetiske ved dommedagsscenariet for forfattere og filmskapere.
Utgangspunktet er katastrofen, mens fortellingen dreier rundt hva mennesket gjør ut av den. Fokuserer man på verdens ende – eller makter man å være til stede i øyeblikket og se mulighetene?
Værfast. Den amerikanske B-filmklassikeren «Groundhog Day» er en egnet, om enn banal, påminnelse om ikke å dvele ved hverdagens repetitive trivialiteter, slik den er manifestert i historien om Sisyfos – han som i gresk mytologi ble straffet ved å dytte en stein opp en bakke bare for å oppleve at den rullet ned igjen hver gang han nærmet seg toppen.
TV-værmannen Phil (Bill Murray) drar på sin årlige dekning av Groundhog day – Murmeldyrdagen – i en iskald, avsidesliggende småby, der det store værvarselet om vinterens varighet står på dagsordenen. Banalitetene sitter løst i alle ledd, og alt den selvsentrerte og overfladiske Phil kan tenke på, er å gjøre jobben ferdig og komme seg tilbake til sivilisasjonen fortest mulig.
Men en snøstorm gjør TV-teamet værfast, og når Phil våkner neste dag, er det til den eksakt samme Murmeldyrdagen som dagen før, med alle de samme trivielle gjøremålene. Han gjenopplever deretter denne samme dagen og dens innhold igjen og igjen, og uansett hva han gjør for å påvirke dens forløp, har det ingen virkning. Phil kjenner desperat på det de fleste av oss gjør under rutinenes åk: En tung erkjennelse av livets repetitive meningsløshet.
Resten av livet. Værmannen Phil tvinges til å slutte å forholde seg til morgendagen – fordi den aldri kommer, og livet hans blir meningsløst fordi han ikke lever i øyeblikket. Gradvis blir han tvunget til å gå dypere inn i sine opplevelser og sine møter på denne dagen som aldri vil forsvinne. Hans nye værvarsel lyder: «Det kommer til å være kaldt, det kommer til å være grått, og det kommer til å vare resten av livet ditt.» Selv når han prøver å ta livet av seg, fortsetter den samme dagen. Livet overser hans behov for variasjon.
Livet er i seg selv syklisk, i det lille og i det store. Få av oss ville byttet det inn mot en lineær tilværelse. At livet oppleves sirkulært – i Phils tilfelle til det ekstreme – gir oss en ny sjanse til å forbedre oss og bli mer fokusert, slik Phil etter hvert forsøker (og med gradvis større hell) i «Groundhog Day». Det å gripe øyeblikket er viktigere enn kjedsomheten ved det repetitive. Og når Phil innser det, får han endelig oppleve en ny dag.
«Man må tro at Sisyfos er lykkelig», skrev Albert Camus. Han mente at først når vi innser at håpet er en illusjon og vi forstår at vi må leve i nuet, vil vi få innsikt i at øyeblikket byr på rike livsmuligheter og at livsgleden finnes der – i øyeblikket.
Melankolsk. Kanskje derfor er det naturlig at en vant tilværelse sløver oss og at vi lar oss fascinere av endetid. Det er i kriser vi finner sammen, og det er i kriser vår godhet virkelig kommer til sin rett.
Lars von Trier utforsker i sin film «Melancholia» – der en meteor truer Jorden – hvordan deprimerte mennesker med et grunnleggende skeptisk utgangspunkt til livet, viser seg å være bedre egnet til å takle en stor krise. Kanskje har det å gi opp håpet – slik Camus skrev om – gjort dem bedre i stand til å ta tak i situasjonen og innse at nuet i en krise er like verdifullt som ethvert annet.
I forkant av den mye omtalte «mayadatoen» 21. desember 2012, finner man nettet fullt av overlevelsesguider – slik det var før «Y2K»-hysteriet ved overgangen til 2000-tallet. Også den gang var enkelte overbevist om at verden skulle gå under. De mest pessimistiske blant forskere mener det kun er et spørsmål om når, og ikke hvis, en meteor vil treffe Jorden. Kanskje må konklusjonen likevel være, slik en av overlevelsesguidene uttrykker det:
Vær forberedt, men glem ikke å leve.
Tine Skarland, redaktør
