På tampen av en epoke. Dikteren Hugo von Hoffmannsthal konstaterte rundt år 1900 at «fantasien med vellyst har suget seg fast i forfallstidens Roma». Observasjonen var begrunnet i samtidslitteraturen og i den allmenne fornemmelsen av å leve på tampen av en epoke, i en tid definert av de sosiale og kulturelle omveltningene i kjølvannet av den «andre industrielle revolusjon».

Årene før første verdenskrig – «urkatastrofen» i det 20. århundret – var preget av en opprustning stormaktene imellom som hadde sprengt alle historiske sammenligninger, og av en rekke innen- og utenrikspolitiske kriser, ansporet av nasjonale storhetsfantasier og politisk arroganse.

Fødselsøyeblikket for Oswald Spenglers 1200 sider lange historiskfilosofiske undergangsepos «Vesterlandets undergang» kom med en tysk, politisk trusselsmanøver i Marokko, der kanonbåten «Panther» skulle hevde keiserrikets kolonialpolitiske interesser overfor Frankrike, men der alt endte i en diplomatisk fiasko og internasjonal isolasjon for Tyskland.

For Spengler tok hendelsen plass i en forutsigbar geopolitisk logikk og bar umiskjennelig bud om første verdenskrig. Verkets første bind sto ferdig allerede i 1914, men ble utgitt først i 1918, rett før krigens slutt.

Han tok sammenligningen mellom samtiden og Romerrikets undergang ut av litteraturen og satte den inn i historiefilosofien. Målsetningen var, «med kunstnerens øye og intuitive kraft», å avdekke historiens organiske livsløp, for dermed å kunne forutsi den vestlige kultursfærens videre utvikling frem mot og forbi år 2000.

Fra kultur til sivilisasjon. I motsetning til den lineære historieskrivingen, som leser «menneskehetens» historie som en fremskrittets historie, er Spenglers utlegning syklisk. Den grunnleggende tesen er at alle høykulturer i historiens løp har gått gjennom en naturlig livssyklus på samme måte som levende vesener gjør det, og at Vestens kultur nå er inne i sin alderdom. Samtlige høykulturer er likestilte, de har alle en tidligfase, en blomstring, en forfallsperiode og en endelig oppløsning.

Med denne «kopernikanske vending» i historiebetraktningen avviser Spengler prinsipielt den til da rådende eurosentrismen og er den første til å rette et globalt perspektiv på historieskriving, og derigjennom se verden som multipolar.

Alle høykulturer, fra den babylonske, egyptiske, indiske, kinesiske og meksikanske, via den gresk-romerske og arabiske til den vest-europeisk-amerikanske, går først igjennom en fruktbar kulturfase, der dens innerste vesen fremfor alt kommer til uttrykk i kunsten. Den vestlige kulturen våknet i så måte opp rett før år tusen, begynte å blomstre med fremveksten av den gotiske stilen innen arkitekturen, og nådde sitt høydepunkt med musikken og malerkunsten på 1600- og 1700-tallet.

Men allerede med romantikken tidlig på 1800-tallet ble forfallet innvarslet, og kunsten har frem til begynnelsen av 1900-tallet ifølge Spengler gradvis forfalt til en sjelløs teknikk og en omsettelig handelsvare.

Sivilisasjonskrig. Denne fortolkningen av kunsthistorien leder så Spengler over i en større undergangsvisjon. Kulturfasen, som er innadvendt, kreativ og organisk, religiøs og autentisk, blir avløst av sivilisasjonsfasen som er utadvendt og rotløs, kunstig og dekadent, rasjonell, irreligiøs og materialistisk. Når kulturstadiet går over til sivilisasjonsstadiet, skjer det gjennom en fase av omfattende sivilisasjons- og tilintetgjørelseskriger.

«I alle kulturer har krigens teknikk nølende fulgt håndverkets teknikk», skriver Spengler, inntil sivilisasjonsfasen, da «den plutselig tar føringen og hensynsløst stiller alle mekaniske muligheter i sin tjeneste, og gjennom de militære behov også åpner helt nye områder». En svært treffende spådom for det 20. århundret.

I den vestlige kultursfæren startet sivilisasjonsfasen – forfallsepoken – allerede med Napoleon og var kjennetegnet ved at vitenskap, teknologi og økonomi tok over som de primære uttrykk for den vestlige kulturens sjel. I denne fasen vil Vesten spre sin sivilisasjon globalt, men etter etableringen av et imperium mundi vil man erfare et moralsk og sosialt forfall, økonomisk krise og etter hvert sviktende konkurranseevne i den internasjonale storpolitikken. Pasifisme, individualisme, familiesammenbrudd, barnløshet og hedonisme vil prege Vesten, slik det preget Roma før rikets fall, spår Spengler.

Som alle andre høykulturer opp gjennom historien har Vesten sin egen form for vitenskap, religion, kunst og etikk, men til tross for at disse gjennom en militær, politisk, økonomisk og i siste instans kulturell imperialisme vil oppnå globalt herredømme, vil de likevel ikke sette varige avtrykk. Den vesteuropeisk-amerikanske kulturen vil utånde uten i noen særlig grad å prege den nye hegemoniske kulturen som vil komme og etter hvert vokse frem i tråd med sin egen indre forutbestemmelse.

Økonomisk kollaps. Mange mener i dag å se klare profetiske trekk ved Spenglers tragiske kulturforståelse. Han forutså på mange måter globaliseringen av verdens-økonomien og spådde samtidig at børsspekulasjon og stadig mer abstrakte finansinstrumenter ville føre til Vestens økonomiske kollaps. For mens kulturmennesket driver handel ved hjelp av penger, tenker sivilisasjonsmennesket i penger.

Riktignok er imperialismen, som er et kjennetegn på sivilisasjonsfasen i alle kulturer, ikke grunnleggende motivert av økonomiske interesser, men er et uttrykk for sivilisasjonens psykologiske imperativ om
å nå sin mest fullendte og maktfulle form. Men denne imperialismen vil også, i tråd med Spenglers komparative historieforståelse, forårsake sin egen undergang, delvis i form av dekadanse i imperiets storbyer og delvis gjennom motstanden den genererer blant folkene imperiet har kolonisert.

Vestens kulturelle imperialister vil derfor snart stå igjen som et folk som har skapt en strålende sivilisasjon, men som nå er fordømt til verdenspolitisk svakhet.

Visjoner for vår tid. «En viktig lærdom man kan trekke av Spenglers verk», skriver statsviteren John Farrenkopf i sin bok om den tyske historiefilosofen fra 2001, «er at vår tids Pax Americana, selv om den kan sees på som en historisk nødvendighet (…), uansett bare er et overgangsfenomen, en foranderlig maktkonsentrasjon som krever en eksemplarisk statsmannskunst for å utsette sin egen uunngåelige undergang.»

Andre vil hevde at Spengler foregrep mye av den kritikken som i dag rettes mot Vestens menneskerettsbaserte universalisme og maktpolitiske intervensjonisme fra andre kulturelle ståsted.

«Romeren og grekeren tenkte alltid livsbetingelsene i sin egen polis inn i fremmede forhold», skriver Spengler mot slutten av det 20. århundrets kanskje viktigste historiefilosofiske verk, og: «Den moderne europeer betrakter gjennom sine begreper om grunnlov, parlament og demokrati overalt fremmede folks livsmåter, selv om anvendelsen av slike forestillinger på andre kulturer er latterlig og meningsløs».

Like meningsløs, ville han si, som ideen om en menneskehetens historie, på tvers av og utover de til enhver tid fremherskende kulturer.