Skinnet bedrar. Å fly inn over Uganda er som å fly inn over Edens hage. Landet er utrolig grønt og frodig og var opprinnelig helt dekket av regnskog. Winston Churchill kalte landet kort og godt for Afrikas perle. Men til tross for potensialet som ligger i Ugandas naturressurser, 50 år etter frigjøringen fra britene, og 33 år etter at tyrannen Idi Amin ble fordrevet, sliter landet med svak økonomi og galopperende befolkningsvekst. 

I hovedstaden Kampala ligger bistandskontorene på rekke og rad: Redd Barna, Water Aid, Frelsesarmeen og mange, mange flere. Etter kolonitiden var det først og fremst bistandsgivere eller misjonærer som reiste til Uganda. Men i de senere årene har politisk stabilitet åpnet for en voksende turistindustri, som kulminerte med Lonely Planets begeistrede kåring av Uganda som verdens fremste reisemål i 2012.

President Yoweri Museveni har regjert landet med stramme tøyler siden 1986. Selv om hans styre har styrket demokratiet og redusert hiv/aids-epidemien, strever landet med institusjonalisert korrupsjon. For fem år siden kom 50 prosent av Ugandas statsbudsjett fra bistand. I dag er mange internasjonale givere i ferd med å trekke seg fordi regjeringen ikke får bukt med korrupsjonen – ikke det beste utgangspunktet for levedyktig turistpolitikk.

I juli i år, halvveis inn i Lonely Planet-året, ble Uganda igjen rammet av det farlige ebolaviruset. Ebola er en av verdens mest dødelige sykdommer, og viruset er bare blitt identifisert i landene med regnskog i det sentrale Afrika. President Museveni var i sommer raskt ute med å be ugandere om å holde seg innendørs og unngå fysisk kontakt. Da utbruddet så ble erklært over av WHO i september, var 17 mennesker døde av febersykdommen. Et relativt begrenset utbrudd denne gang, men dette var Ugandas fjerde ebolautbrudd på 12 år. Så lenge det ikke finnes en vaksine mot ebola, blir det nok heller ikke det siste. 

Sightseeing utenom det vanlige. Kampala er en landlig bølgedal uten et fast utsiktspunkt. Marabou-storkene som svever over sentrum, har den beste oversikten. På nært hold gir kjempefuglene et mer forhistorisk inntrykk enn de gjør på sjokoladeesken fra Freia. Akkurat som menneskene trekker de til byen. 90 prosent av den ugandiske befolkningen bor på landet, men hundretusener reiser daglig inn til Kampala. De kommer hit på mopedtaxiene boda-boda, i overfylte minibusser eller vandrende langs toglinjen for å jobbe i hovedstaden. Byen er lite tilrettelagt for kravene fra internasjonale turister.

Ugandas unge turistdepartement markedsfører først og fremst Afrikas dyreliv. Hovedstaden har få konvensjonelle museer å tilby. Buganda-kongens gravsted sto på vernelisten til UNESCO, men de enorme stråhyttene ble ødelagt i en trolig påsatt brann i 2010.

Ugandas unge turistdepartement markedsfører først og fremst Afrikas dyreliv. Hovedstaden har få konvensjonelle museer å tilby. 

Nå står kun National Museum igjen på byens liste over offisielle severdigheter, et etnografisk museum fra kolonitiden som trues med nedleggelse. Men heller ikke alt i Ugandas historie egner seg på museum.

Ved Mengo Palace venter uoffisielle guider for å gi en innføring i Buganda-folkets historie og kultur. Det 800 år gamle kongedømmet omfatter en femtedel av dagens befolkning. De forteller også om grusomhetene under Idi Amin, en av de mest voldelige diktatorer verden har sett. Hans brutale militærregime tok livet av en halv million mennesker mellom 1971 og 1979. I Mengo Palace ligger den underjordiske tunnelen diktatoren brukte som torturkammer da han okkuperte slottet. Guidenes fortellinger minner oss på den vold og uro som fortsatt truer i denne delen av Afrika.  

Buganda-folket kommer fra det velutviklede Sør-Uganda. De nøt en gang godt av samspillet med de britiske koloniherrene. Tilknytningen kommer tydelig frem i Buganda-parlamentet, en bygning som innvendig er en kopi av det britiske overhuset. Kongedømmet er en selvstendig enhet uten særlig politisk makt, men mange ugandere viser sterk stammetilhørighet. President Museveni har bestandig hatt et anstrengt forhold til kongefamilien og deres symbolske makt. De fleste konflikter som har ridd – og fortsatt rir – Uganda, skyldes motsetninger mellom folkeslag, forskjeller i kultur og språk og dype maktallianser.

Ugandas eksklusive turistmagnet. Turisme i denne delen av Afrika dreier seg først og fremst om gorillaer. I det ugandiske fjellområdet som grenser til Rwanda og Kongo, bor nemlig verdens eneste fjellgorillaer. Bwindi nasjonalpark ligger ti timers kjøretur fra Kampala. De siste tre timene kjemper bilen seg over store kratre laget av Afrikas røde sand. Infrastruktur vil forbli en utfordring for turistnæringen i lang tid i dette vakre landskapet.

De sky fjellgorillaene ble først gjort berømte gjennom Dian Fossey og hennes bok «Gorillas in the Mist». I dag har de tre grenselandene kollektivt ansvar for bevaring av den truede dyrearten. Uganda er for tiden det tryggeste landet å oppsøke dyrene i. Men heller ikke her har det vært uproblematisk. 

I 1999 ble åtte turister kidnappet og drept av Hutuopprørere i Bwindi, en protest mot vestlig støtte til regjeringen i Rwanda. I årene etter massakren måtte mye markedsføring til for å gjenopprette tilliten til gorillaturismen. I dag er væpnede vakter med på alle gorillasporinger.

For tiden er det den pågående konflikten i Øst-Kongo som naturlig nok gjør folk urolige. Like over grensen fra Bwindi er hundre tusen mennesker for tiden på flukt fra massakre og vold.

Skogens urbefolkning, Batwa-pygmeene, forlot Bwindi av helt andre grunner. For at Bwindi skulle få status som nasjonalpark tidlig på 90-tallet, ble det forbudt for mennesker å bo der. I dag bor Batwa-folket i landsbyer i ytterkant av nasjonalparken. Forfedrene deres hadde bodd i regnskogen i tusener av år, og urfolket sliter med å finne seg til rette i sin nye tilværelse. Det er paradoksalt at det enkle livet de levde i skogen, representerer nettopp det idealet økoturismen står for.

Oljefunn i nasjonalpark. Murchison Falls er porten til Nord-Uganda. Nasjonalparken var i mange år farlig for turister på grunn av herjingen til LRA, Herrens Motstandshær. Den messianske forsvinningskunstneren, Joseph Kony (51), har i over 25 år slaktet lokalbefolkningen i Nord-Uganda. Kony har i tillegg bortført over 30 000 barn som blir tvunget til å være soldater og sexslaver i hans voldelige hær. Kony ønsker å styrte president Museveni og innføre teokrati, et styre basert på en blanding av De ti bud og lokal stammekultur. Den internasjonale straffedomstolen har tiltalt Kony for forbrytelser mot menneskeheten, slaveri, drap, plyndring og voldtekter.

Etter årets globale internettkampanje «Kony 2012», er det gjort flere iherdige forsøk på å finne Joseph Kony. Rapporter i høst melder at Kony nå befinner seg enten i Kongo, i Sør-Sudan eller den Sentralafrikanske Republikk, men få vet hvor eller når han dukker opp igjen. 

Etter årevis med herjinger fra LRA, er i det minste Murchison Falls blitt såpass trygg at man kan invitere turistene inn igjen. Murchison Falls tilbyr både savannesafari med sjiraffer, elefanter og løver, og båttur på Albert Nilen, hvor man får se flodhester og krokodiller. Men i 2006 ble det oppdaget betydelige oljereserver i nasjonalparken. Oljefunnet kan bli en dårlig nyhet for turistindustrien og for miljøet. Mange tviler på landets evne til å forvalte oljeressursene på en forsvarlig måte.

Siden oljen ble oppdaget har det gått heftige diskusjoner om hvordan man skal sørge for at de fremtidige oljeinntektene går til det ugandiske folket. Mange internasjonale investorer har kjempet om rettigheter til å bore og foreslått ulike avtaler med den ugandiske regjeringen. Museveni er blitt kritisert for å ha vist liten åpenhet rundt investeringsavtalene. Det svirrer rykter om at flere politikere har latt seg bestikke av utenlandske bedrifter i oljesektoren.

Et annet problem er at deler av det store oljefunnet befinner seg midt i Albert-sjøen, på undervannsgrensen til Kongo. I august 2007 ble den britiske oljeingeniøren Carl Fedt drept i en skuddveksling mellom kongolesiske og ugandiske soldater på Albert-sjøen. En måned senere ble seks sivile kongolesere skutt og drept på en ferge, trolig av ugandiske soldater. Begge episodene knyttes til økt aktivitet og interesse for dette grenseområdet og dets enorme verdier under vann. Og dette er før oljeproduksjonen i det hele tatt har begynt.

I februar i år bestemte Museveni-regjeringen seg for å skrive under på en avtale om oljeproduksjon med Tullow Oil. Det britisk eide firmaet skal dele oppgaven med et kinesisk og et fransk firma. Første runde om hvem som skal drive utvinning i Albertineriften er over. Men det finnes flere oljefelter under utvikling. WWF avslørte i april at nye seismiske undersøkelser var planlagt i nasjonalparken fra september 2012.

I beste fall kan oljereservene løfte Uganda ut av bistandsavhengighet. I verste fall åpner det for grensekonflikt med Kongo, ytterligere korrupsjon og miljøkrise i nasjonalparken.

Reiseguiden Lonely Planet har rett i at Uganda byr på helt fantastiske opplevelser. Men det er fortsatt veldig mye som truer landets fremtid som et stabilt turistmål.