Forbilde og fatal smitte. I 1774 ga Johann Wolfgang von Goethe ut romanen «Den unge Werthers lidelser». Fortellingen om den ulykkelig forelskede Werther ble ivrig lest. Romanen er blitt omtalt som verdenshistoriens første bestselger.

Den trigget noe i samtiden. Den lot leseren få ta del i hovedpersonens psykologi og følelsesliv. Werthers individualisme ble på paradoksalt vis en gjenkjennelsesfaktor for mange unge menn. Goethe sa det kanskje best selv: «Det finnes en periode i enhver ung manns liv hvor han opplever at Werther er skrevet nettopp for ham.»

Leserne kopierte til og med klesstilen til romanhelten. Blå jakke i kombinasjon med gule bukser ble plutselig heteste mote for unge menn over store deler av kontinentet.

Men det var en mørkere side ved denne identifikasjonen.

I romanen skyter Werther seg selv fordi han ikke kan få sin elskede. Og i etterkant av romanens store suksess gikk det etter sigende en bølge av selvmord gjennom Europa. Ulykkelige og ustabile lesere identifiserte seg så sterkt med romanfiguren at de valgte samme «løsning» som ham. Mange skal ha blitt funnet med boken ved siden av seg.

Dette er i ettertid blitt kjent som Werther-effekten: Selvmord kan smitte.

Senere har mer enn 50 sosiologiske studier funnet en klar kobling mellom omtale av selvmord, særlig dersom det dreier seg om en kjent person, og økt selvmordsrate i befolkningen umiddelbart etter omtalen. Økningen er som regel konsentrert til de første tre dagene etter nyhetsdekningen, og effekten flater ut etter et par uker. Men dersom omtalen blir langvarig og repeterende, vil effekten også vare lenger.

Fuglefanger i krise. Det er imidlertid en annen litterær figur fra 1700-tallet som kan tjene som en positiv motvekt til den suicidale Werther. I Wolfgang Amadeus Mozarts «Tryllefløyten» møter vi Papageno, fuglefangeren.

Også han havner i en livskrise. Han blir overbevist om at hans kjære, Papagena, er borte for godt. Og han planlegger å ta sitt eget liv. Men så treffer han tre gutter som minner ham på bedre alternativer for å hanskes med sorgen. Dette får Papageno til å skyve fra seg selvmordstankene.

Og det finnes beviser for at det eksisterer en Papageno-effekt.

Den østerrikske legen Thomas Niederkrotenthaler har ledet en studie som konkluderer med at måten selvmord omtales på, kan ha en avgjørende virkning på individer som befinner seg i en livskrise.

Niederkrotenthalers team samlet og systematiserte all omtale
av selvmord og selvmordsforsøk i 11 store østerrikske medier fra første halvår 2005 og sammenlignet deretter med frekvensen i selvmord og selvmordsforsøk.

Én av konklusjonene deres var at Werther-effekten fremdeles er høyst reell. Jo flere personlige detaljer, jo farligere blir det. Dersom omtalen inneholder navn og intime detaljer om selvmordet, øker også faren for at det skal smitte. Det samme gjelder dersom omtalen vektlegger én bestemt årsak til selvmordet eller omtaler det på en sensasjonspreget måte. Alt dette kan utløse en fatal identifikasjons-følelse.

Studien viste ellers at nøytrale, knappe rapporteringer hverken hadde en negativ eller positiv effekt.

Men Niederkrotenthaler oppdaget i tillegg en annen tendens: En viss type medieomtale fører faktisk til en reduksjon i selvmordsfrekvensen.

Her bekreftet han resultatet fra en tidligere studie, også den østerriksk, fra 1998: Elmar Etzersdorfer hadde undersøkt om nye, forsiktigere retningslinjer i medieomtale av selvmord på T-banen
i Wien i tidsrommet 1980–1996, hadde hatt noen effekt.

Det hadde de. I årene 1980–84 begikk ni mennesker selvmord hvert år. I 1986, et år med sensasjonalistisk omtale, steg tallet til 13. De nye retningslinjene ble introdusert i 1987, og effekten viste seg raskt: I 1988 ble bare fire selvmord registrert. Året etter stoppet det på tre.

Vektlegge alternativene. Studien til Niederkrotenthaler brakte likevel ny innsikt til feltet. Det mest overraskende var kanskje at det ene punktet som hjelper mest, er å legge vekt på selvmordstankene.

Konklusjonen var at det fantes en sammenheng mellom medieomtale av personer som hadde slitt med selvmordstanker, men som hadde kommet seg gjennom denne fasen, og en generell nedgang i selvmord og selvmordsforsøk.

Omtale av mennesker som har kjempet seg gjennom motgang, ser altså ut til å hjelpe leserne med å takle deres egne problemer. Forskerne mener dette grepet får andre som går med selvmordstanker til å vurdere disse tankene, samt revurdere sine egne. Det er dette som kalles Papageno-effekten.

Niederkrotenthaler understreker at det kreves mer forskning på feltet. Men han mener samtidig at funnene som er gjort, er såpass klare at grunntrekkene i hypotesen lar seg forsvare.

Papageno-effekten bekrefter en av de viktigste innsiktene om selvmordsforsøk: De som har forsøkt å begå selvmord, kan i ettertid fortelle at de egentlig ikke ønsket å dø. Men livssituasjonen de befant seg i var så vanskelig at de var villig til «å gjøre alt» for å slippe unna den. Og dermed fortonet selvmord seg som en slags løsning.

I ettertid innser de at løsningen de egentlig søkte etter, var en endring – ikke en avslutning – på livet.

Love-effekten? I april i år publiserte Niederkrotenthaler en ny artikkel som tok for seg sammenhengen mellom selvmord blant kjendiser og en eventuell Werther/Papageno-effekt. 98 tilfeller ble analysert.

Den velkjente økningen i registrerte selvmord i kjølvannet av kjendisselvmord ble bekreftet. Men det var ett unntak.

Da Nirvana-vokalisten Kurt Cobain begikk selvmord i 1994, fikk det svært stor oppmerksomhet. Likevel utløste ikke hendelsen og medieomtalen noen selvmordsbølge. Tvert imot sank selvmordsfrekvensen i den generelle befolkningen. Riktignok bare med 0,18 prosent, men dette var uansett det eneste eksempelet på en nedgang forskerne fant i materialet.

Hvorfor var Cobain et unntak? Svaret blir ren gjetning, men Niederkrotenthaler har antydet at reaksjonen til enken, Courtney Love, kan ha spilt en avgjørende rolle. Umiddelbart etter selvmordet sto hun frem på TV og forklarte gråtende at Kurt hadde tatt et galt valg.

Dermed punkterte muligens Love en latent Werther-effekt.

Kilder: Thomas Niederkrotenthaler m.fl.: «Role of media reports in completed and prevented suicide: Werther v. Papageno effects.», British Journal of Psychiatry: bjp.rcpsych.org/content/197/3/234.full
Thomas Niederkrotenthaler m.fl.: «Changes in suicide rates following media reports on celebrity suicide: a meta-analysis.», Journal of Epidemiology & Community Health: jech.bmj.com/content/early/2012/04/20/jech-2011-200707.full
WHO: «Hvordan forebygge selvmord: En veileder for mediefolk.»: www.iasp.info/pdf/task_forces/WHO_selvmordsforebygging_081106.pdf
Elmar Etzersdorfer m.fl.: «Preventing suicide by influencing massmedia reporting: The Viennese experience 1980-1996.», Archives of Suicide Research
www.meduniwien.ac.at/
www.selvmord.no (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging)
www.iasp.info, Wikipedia