Folkesport. De siste årene har den globale yogabølgen også truffet Norge. En aktivitet som før var forbeholdt et lite alternativmiljø, nærmer seg en folkesport. De fleste treningssentre inkluderer nå yoga som en del av gruppetreningstilbudet, bedrifter som Statoil tilbyr yogatimer til sine ansatte, og i norske fengsler er yoga blitt en mulig aktivitet for de innsatte.

Populariteten kan kanskje forklares med at yoga tilsynelatende kan tilby mye av det dagens urbane mennesker ønsker seg. Skal man tro det man leser i yogabøker og kursbrosjyrer, er yoga en sikker vei til en sunn, veltrent kropp og et avstresset, harmonisk sinn. Det finnes imidlertid også mer objektive kilder til fordelene – og ulempene – ved den gamle indiske tradisjonen.

Yoga er et voksende forskningsfelt, og vitenskapen har allerede funnet ut en hel del om hvordan øvelsene virker på kropp og sinn, skriver The New York Times-journalisten William J. Broad i den nylig utkomne boken «The science of yoga. The risks and the rewards».

Flere av oppdagelsene er oppsiktsvekkende.

Yoga som trening. Noe som gjør spørsmålet om effekten av yoga mer komplekst, er at det finnes mange ulike varianter av yoga. I «The science of yoga» skriver Broad om hvordan oppfatningen av yoga som en eldgammel og uforandret praksis, ikke er helt i samsvar med virkeligheten. Opprinnelig er de fysiske øvelsene, eller asanas, bare én del av en metode for å oppnå åndelig utvikling. Den moderne, mer verdslige formen for yoga er likevel ikke en vestlig oppfinnelse.

Yoga slik vi kjenner den i dag, ble utviklet i India på begynnelsen av 1900-tallet, som en del av en nasjonalistisk bevegelse. Og da yoga begynte å få global utbredelse på midten av 1900-tallet, eksisterte det en rekke ulike skoler. Siden har det foregått en kontinuerlig utvikling, og det oppstår stadig nye varianter.

En tydelig tendens er imidlertid at mange av dagens mest populære retninger har mer energiske øvelser og et sterkt fokus på fysisk trening. Men hvor effektiv er egentlig yoga når det gjelder å forbedre kondisjonen eller å gå ned i vekt?

Kondisjonsaspektet er faktisk et av de områdene det er blitt forsket mest på, og ifølge «The science of yoga», har forskerne kommet til en ganske enstemmig konklusjon: Dette er ikke yogas sterke side.

I to studier, utført ved Duke University Medical Centre i 1989 og University of Wisconsin i 2005, fant forskerne at flere måneders trening med klassisk Hatha yoga ikke førte til noen forbedring av forsøkspersonenes maksimale oksygenopptak. Når det gjelder mer energiske former for yoga, som Ashtanga, peker flere rapporter mot at heller ikke dét er særlig effektivt som kondisjonstrening.

I 2007 fant forskere fra Long Island University at utøvernes gjennomsnittlige oksygenforbruk under en økt med Ashtanga yoga tilsvarte det man har under en rolig spasertur. Selv om intensiteten var betydelig høyere under deler av yogatimen, mente forskerne at selv utrente personer ikke ville oppleve noen stor effekt på kondisjonen. To år tidligere hadde også forskere ved Texas State University funnet at det var mer utfordrende for kondisjonen å gå raskt på tredemølle enn å gjøre den dynamiske serien
av øvelser kalt Solhilsenen.

Flere forskningsresultater tyder også på at yoga i utgangspunktet ikke er noen god slankekur. Sett i forhold til den lave intensiteten er det kanskje ikke så rart at forskerne i Wisconsin fant at man forbrenner så lite som 144 kalorier i løpet av 50 minutter med klassisk Hatha yoga.

Et mer oppsiktsvekkende funn er imidlertid at yoga – i motsetning til annen trening – har en tendens til å senke kroppens forbrenning. Og i mye større grad hos kvinner enn hos menn. En undersøkelse utført i Bangalore og publisert i International Journal of Yoga i 2006, fant at kvinner som trente regelmessig yoga over flere måneder, senket basalmetabolismen med 18 prosent.

Med fremveksten av stadig mer aerobiclignende yogatilbud, er spørsmålet kanskje likevel ikke om aktiviteten kan være kondisjonskrevende, men om den bør være det. Å gjøre yoga til en svært kondisjonskrevende aktivitet, vil sannsynligvis gå på bekostning av yogaens andre viktige effekter, mente forskerne ved University of Wisconsin.

Helsemessige effekter. At de fleste erfarne yogautøvere likevel ikke er overvektige, har kanskje en sammenheng med at yoga har vist seg å være en svært effektiv måte å redusere stress og oppnå mental ro og balanse på. Faktisk i så stor grad at det kan representere en alternativ behandling av lidelser som angst og depresjoner. Disse lidelsene er blitt knyttet til 

et lavt nivå i hjernen av såkalt gamma-amino-smørsyre (GABA), og forskere har oppdaget at yoga kan øke dette nivået betydelig. En undersøkelse utført av forskere fra blant annet Boston University School of Medicine i 2007 viste at forsøkspersonenes GABA-nivå steg med gjennomsnittlig 27 prosent i løpet av en yogatime. Utøvere med lang erfaring eller som praktiserte ofte, opplevde størst økning, men også for helt ferske utøvere var økningen større enn hos kontrollgruppen som drev med annen fysisk aktivitet.

Mye tyder også på at yoga både kan bedre den generelle helsetilstanden og fungere som en alternativ behandling for flere sykdommer. Mens flere studier har vist at øvelsene kan gi økt styrke, bedre søvnkvalitet, samt bedre balanse og bevegelighet, mener Broad at helsegevinsten av yoga i stor grad handler om at øvelsene har en beroligende effekt, både fysisk og mentalt.

Blant annet har undersøkelser ved både University of Pennsylvania og et offentlig sykehus i Stockholm, vist at yoga kan være effektivt for å redusere høyt blodtrykk. Det finnes også indikasjoner på at yoga kan dempe ulike betennelsestilstander, muligens fordi øvelsene stimulerer en del av nervesystemet som er viktig for å bekjempe betennelser.

I 2010 rapporterte forskere ved Oregon Health and Science University at yoga kunne dempe symptomene ved fibromyalgi. Året etter publiserte indiske forskere en undersøkelse som viste at yoga kunne senke betennelsesfaktoren og øke bevegeligheten hos pasienter med revmatisme.

Skader og kontroverser. At yoga nå får økt oppmerksomhet fra vitenskapelige miljøer, handler selvfølgelig også om at det er en bransje i sterk vekst. Man anslår at så mange som 250 millioner mennesker i verden praktiserer yoga. I USA, et av landene hvor yoga virkelig har tatt av, er tallet 20 millioner.

Yoga er med andre ord i ferd med å bli en lukrativ industri, ikke minst fordi det først og fremst er en aktivitet for den øvre middelklassen: Den typiske yogautøveren i Vesten er en kvinne med høy inntekt og utdannelse. At yoga blir et stadig mer kommersielt fenomen, ser imidlertid også ut til å kunne øke de potensielt negative effektene av aktiviteten. En internasjonal undersøkelse utført i 2009, avdekket at skader i rygg, skuldre og knær var utbredt blant yogautøvere, og at en viktig årsak til skadene sannsynligvis var mangelfull kompetanse hos instruktørene.

Innenfor flere av de nye retningene kan man bli autorisert som yogainstruktør på noen få uker, hevder Broad, samtidig som risikoen for skader ofte blir underkommunisert innenfor den mer kommersielle delen av yogabransjen.

I hvilken grad noen yogaøvelser i seg selv innebærer en risiko for alvorlige skader, har imidlertid vist seg å være et kontroversielt spørsmål innenfor yogamiljøet. Da Broad publiserte en artikkel med tittelen «How yoga can wreck your body» i The New York Times, oppsto det en opphetet debatt hvor forfatteren ble kritisert for å overdrive risikoen.

I artikkelen og boken viser Broad blant annet til medisinske rapporter om at øvelser som belaster nakken kan forårsake hjerneslag, og han advarer spesielt mot stillingen Hodestående, som i flere yogatradisjoner blir omtalt som den viktigste av alle yogaøvelser. Blant dem som har stilt seg kritiske til Broads fremstilling, er Timothy McCall, en av redaktørene av Yoga Journal, som også blir sitert i «The science of yoga». Fordelene ved stillinger som Hodestående er langt større enn farene, hevder McCall, så lenge man gjør øvelsene riktig og tar hensyn til kroppens signaler.

Vitenskapens yttergrenser. Selv om forskningen på yoga først har tatt seg opp i de senere årene, har feltet en lang historie. Det som blir regnet som den første vitenskapelige studien av yoga, fant sted i India på midten av 1800-tallet. Den forsøkte å gi en materialistisk forklaring på et fenomen som lenge hadde fremstått som magi: yogienes tilsynelatende overnaturlige evner til å senke hjerterytmen og forbrenningen.

Dagens yogaforskning beveger seg også inn på mer ukjente områder av menneskelig potensial, og tøyer vitenskapens yttergrenser. Kan yoga for eksempel øke kreativiteten? Det finnes i hvert fall noen indikasjoner på det, og det antydes at yoga kan redusere angst og spenninger som kan hemme kreativitet, nesten på samme måte som alkohol, men uten de negative bivirkningene.

Noen studier antyder også at yoga kan bidra til kreative prosesser ved å forløse undertrykte følelser, tanker og minner. Ved University of Pennsylvania Medical Center har forskere dessuten funnet indikasjoner på at yoga og meditasjon øker aktiviteten i den høyre hjernehalvdelen, som er forbundet med kreativ tenkning.

Og kanskje er det nettopp slik at det finnes mange viktige aspekter ved yoga som vitenskapen ennå ikke har klart å oppdage eller beskrive. Det er i hvert fall Broads konklusjon i «The science of yoga»:

«Etter min mening har dette feltet så stor dybde og gjenklang at oppdagelsesferden vil fortsette i århundrer, kanskje årtusener.»