Beijing, Kina. Som barn lekte Xi i Zhongnanhai, Kommunistpartiets lukkede hovedkvarter ved Den forbudte by, hvor faren jobbet som visestatsminister. I det nye klasseløse Kina var familien Xi likere enn andre. Det var en verden med tjenere og ferie med partitoppenes familier i badebyen Beidaihe, men også med innslag av svik og intriger som kunne hørt hjemme i et stykke av Shakespeare.

Klassereise. Xi Jinping hadde ikke vært noe uten sin far, Xi Zhongxun – en geriljaleder som hjalp Mao til makten.

Men i 1962 ble han urettmessig anklaget for å ha konspirert mot Mao. Plutselig var familien utstøtt. Faren ble fengslet, og det tok 16 år før han fikk tilbake friheten. Moren, Qi Xin, ble sendt til tvangsarbeid i Henan-provinsen. Xi klarte seg under Kulturrevolusjonen (1966–76) da han som så mange andre ble sendt til landsbygda for å lære av bøndene som ledd i Maos Ut på landet-bevegelse. I en lutfattig landsby nord i Shaanxi-provinsen bodde han i en grotte som de andre bøndene og sov på en madrass full av lus.

Xi klarte seg under Kulturrevolusjonen (1966–76) da han som så mange andre ble sendt til landsbygda for å lære av bøndene som ledd i Maos Ut på landet-bevegelse.

I ettertid har han omtalt de syv årene i Shaanxi som en herdende tid, ifølge biografien «En biografi om Xi Jinping». Kulturrevolusjonen formet hans syn på politikk.

«Folk som ser makten på avstand tror den er noe mystisk og fascinerende. Men jeg har sett hva som finnes bak fasaden. Ikke bare makten, blomstene, æren og applausen, men også fangeleirene og verdens flyktighet», har Xi sagt. På slutten av 70-tallet kom faren tilbake til partitoppen mens Xi tjenestegjorde som sekretær for en general ved forsvarsledelsen i Den sentrale militærkommisjonen.

Denne erfaringen fra militæret har hjulpet ham siden. Det samme gjorde beslutningen om å ta jobb på den fattige landsbygda i Zhengding i Hebei-provinsen, hvor han fikk verdifull erfaring som ble satt pris på i partiet.

Ikke verre enn andre. I Zhengding fra 1982–85 innførte Xi økonomisk nytenkning og en endret kurs. Han gjennomførte dessuten sin del av den brutale ettbarnspolitikken og den landsomfattende kampanjen mot kriminalitet. I 1983 ble 31 000 kvinner sterilisert i Zhengding, og ved fire tilfeller ble kriminelle henrettet i offentlighet etter summariske rettssaker. Xi var ikke verre enn noen annen leder.

Han ser ut til å ha vært genuint entusiastisk for markedseksperimenter i Zhengding. Men også der fulgte han den gjeldende ideologiske vindretningen fra Zhongnanhai, noe som er blitt hans kjennemerke. Provinsene han har styrt, Fujian og Zhejiang, har opplevd en halsbrekkende vekst. Han støttet private foretak – sogar med en karakteristisk svakhet for sløsete prestisjeprosjekter – og ble populær blant utenlandske investorer i årene frem til 2007, da han ble løftet opp og inn i Politbyråets stående komité.

I de siste årene med makroøkonomisk styring som en del av sitt virkeområde, har statens innflytelse over økonomien økt i omfang, og det er få som tror på noen dristige demokratiske reformer. Xi Jinping tilhører den femte generasjonen med ledere som på den annonserte partikongressen 8. november skal ta over makten. De har opplevd Kulturrevolusjonen og massakren på Den himmelske freds plass. Leksen de har lært er at de må bevare stabilitet for enhver pris og holde en enhetlig fasade utad.

Som sjef for Beijing-OL var Xi ansvarlig for de ekstremt omfattende sikkerhetstiltakene som ga lekene deres perfekte, men gledesløse image. Han har flere ganger demonstrert sin tøffe linje som verdsettes høyt i partiet, blant annet som øverste ansvarlig for ledergruppen som måtte håndtere aksjonen mot protestene i Tibet i 2008 og mot uigurene i Xinjiang i 2009.

Man kan ikke bli leder i Kina uten støtte fra militæret. En av Xis kjente uttalelser er: «Alt må gjøres for å garantere militærets interesser.» Det har ført til spekulasjoner om at militærets innflytelse vil øke ytterligere de kommende årene, noe som kan innebære en mer aggressiv utenrikspolitikk.

Denne uroen ble forsterket da Xi kom med et utbrudd mot kritiske røster i Vesten: «En del mette utlendinger har ikke noe bedre fore enn å klage på Kina. Vi eksporterer ikke revolusjon, sult eller fattigdom og krangler ikke med dere, så ikke krangle med oss!» Men faktum er at dette er eneste gang Xi har blottstilt sine følelser. I hovedsak holder han seg til partilinjen og fremviser en faderlig jovial fremferd.

Noe oppgjør med partiets historiske traumer er ikke å forvente. Xi har gjort det klart at han ikke kommer til å gjennomføre noen av-maofisering av partiet.

Noe oppgjør med partiets historiske traumer er ikke å forvente. Xi har gjort det klart at han ikke kommer til å gjennomføre noen av-maofisering av partiet.

«Vi må motsette oss alle feilaktige tendenser til å forvri eller skitne til kommunistpartiets historie», har han sagt under et møte om partiets historie i 2010.

Xis karrière er blitt støttet av den fortsatt innflytelsesrike ekspresidenten Jiang Zemin og generasjonen som gjorde karrière på massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Xi virker overbevist om partiets rett til å styre landet og partiadelens plass på toppen. Det første han gjorde etter å ha tatt over som partitopp i Shanghai i 2007 var å besøke stedet der partiets første kongress ble holdt i 1921, og han har siden gjort det til en vane å valfarte til kommunistpartiets hellige steder.

Samtidig påstås det at Xi har hjulpet den liberale utgiveren Hu Shuli med å starte opp det reformvennlige magasinet Caixin.

Korrupsjon. I Kina er korrupsjonsutredninger våpen i maktkamper. Xi har klart seg gjennom flere og hatt personlig utbytte av andre, som da han ble en akseptabel erstatning for sin forgjenger i Shanghai, Chen Liangyu, som ble sparket av Hu Jintao i en ideologisk maktkamp i 2007, og senere dømt til 18 års fengsel for korrupsjon og maktmisbruk. Én grunn til at Xi har klart seg, er trolig at han har bygget relasjoner til alle fraksjoner i partiet. Selv om det ikke virker som han vekker noen stor entusiasme blant partikameratene – navnet hans var sist av 344 mulige da han kom inn i partiets Sentralkomité i 1997 – så unngår han å skaffe seg fiender.

Én grunn til at Xi har klart seg, er trolig at han har bygget relasjoner til alle fraksjoner i partiet. 

Selv har han ikke kunnet bli beskyldt for å ha beriket seg på familiens politiske innflytelse. Ifølge dokumenter lekket via Wikileaks, føler Xi genuin avsky over «kommersialiseringen og korrupsjonen» i Kina. Xis søsken er imidlertid gode for milliarder ifølge en granskning utført av nyhetsbyrået Bloomberg.

Under forrige partikongress i 2007 eksisterte det to kandidater til posisjonen som ny partileder: Li Keqiang og Xi Jinping. En del spekulerer over om Xi gikk seirende ut av striden delvis på grunn av støtten fra sin kone, den vakre sangeren Peng Liyuan. Hun har gjort karrière i militærets underholdningstropper og er rikskjent for sine nasjonalistiske slagere. Da sladderen gikk om Xis utroskap og kvinneaffærer, forsvarte hun sin make og snakket åpent om deres «lykkelige familieliv». Med sitt folkelige image og militære forankring var hun en sterk støtte for ektemannens ambisjoner. Peng Liyuan har dessuten ofret sin egen karrière for mannens skyld. Siden det ble klart at han var utvalgt som partileder, har hun med noen få unntak sluttet å opptre offentlig. Det er i tråd med partiets policy at ledernes familier skal holdes i bakgrunnen. Det finnes ingen kinesiske førstedamer.

Det er i tråd med partiets policy at ledernes familier skal holdes i bakgrunnen. Det finnes ingen kinesiske førstedamer.

Svak maktposisjon. Selv om Xi mot all formodning skulle vise seg som en reformleder, så kommer han trolig til å få en enda svakere maktposisjon enn sin forgjenger Hu Jintao.

Xi vil måtte dele makten med en gjeng rivaler i politbyrået og dets stående komité. De representerer sine klikker, familier og maktbaser. Det betyr at initiativ som truer noens interesse, trolig vil bli blokkert.

Men partiet har et stort behov for modige og vanskelige reformer. Familiene i partiadelen har stykket opp de store statlige industriene og fordelt dem mellom seg samtidig som de utgjør en parasitt på det private næringslivet. Korrupsjonen er større enn noensinne, og troen på fremtiden synker.

Militæret blir stadig mer korrupt, og relasjonene til nabolandene er i krise. Partiets eneste gjenværende ideologi er en stadig mer krigersk nasjonalisme. Samtidig er middelklassens krav på politisk innflytelse blitt stadig vanskeligere å bringe til taushet. Det Kina trenger nå, er ikke en konsensusbygger som har som sin primære oppgave å ikke støte noen.

Men det er nettopp det de kommer til å få.