Beijing, Kina. Det er en av disse triste dagene i Beijing der smogen ligger så lavt at himmelen ligner en nedfallen teltduk. Men det er slik Liu Bolin vil ha det. Byens forferdelige luftkvalitet er perfekt for utendørsfotografering, og kunstneren som står bom stille ved en bussholdeplass, tildekket med maling, har jobbet altfor hardt til å la solen ødelegge fotoet.

39 år gamle Liu er en hengslete fyr med uryddig hår og tunge øyenlokk, og ser ut som han nettopp har veltet seg ut av sengen. Men faktisk har han vært våken i timevis og forberedt det neste tilskuddet til billedserien «Hiding in the City», som har gjort ham til en av de mest kjente kinesiske samtidskunstnerne – hvilket er ironisk, siden serien har gitt ham kallenavnet «den usynlig mannen».

Inspirert av egen tragedie. I 2005 var Liu en anonym kunstner fra Shandong-provinsen med lite å vise til bortsett fra skulpturutdannelse fra Kinas fremste kunstakademi. Han ble hjelpeløs tilskuer da politifolk rev ned kunstnerlandsbyen der han bodde og jobbet. Traumet var det som måtte til for å gi inspirasjon til hans beste idé: Et foto av Liu foran det ødelagte atelieret, med klærne og ansiktet malt slik at han går i ett med de ødelagte veggene og mursteinsrestene.

Han beskriver dette første bildet og de mange påfølgende som en stille samtale om konflikten mellom individ og samfunn, som i Kina drives av kraften i økonomisk utvikling.

Han beskriver bildene som en stille samtale om konflikten mellom individ og samfunn, som i Kina drives av kraften i økonomisk utvikling. 

«Vi er alle låst fast i vår egen skjebne», sier han mens assistentene dynker buksene med gråmaling for å matche asfalten bak ham.

Liu er nå blitt fotografert kamuflert inn i hundrevis av scener over hele kloden – de røde portene i Den forbudte by, supermarkedshyller, OL-reklametavler, lagunene i Venezia, Ground Zero, oksen på Wall Street.

Ofte er det umulig å oppdage ham ved første øyekast, men Liu er gjerne ørlite grann ute av posisjon. «Når jeg flytter litt på meg, kan folk se meg og tenke over kunsten», sier han. «Jeg vil ikke gå fullstendig i ett med omgivelsene.»

«Når jeg flytter litt på meg, kan folk se meg og tenke over kunsten. Jeg vil ikke gå fullstendig i ett med omgivelsene.»

Lius verker kombinerer maleri, installasjon, skulptur og fotografi i et repeterende visuelt mønster som er så allsidig at hvert bilde gir assosiasjoner til en annen betydning – undertrykkelse, makt, lidelse, luksus. Det er en gimmick, men den er å finne på museumsvegger og i private samlinger. Kanskje enda viktigere er det at han er å finne overalt på internett.

Kunstverdens mest ettersøkte kineser. Et googlesøk på Liu gir treff på tusenvis av nettsteder som viser hans verker. Ifølge Artnet.com, som overvåker websøk på kunstnernavn, er Liu nå nummer 29, og var nylig helt på topp i fem måneder. Han er den eneste kinesiske kunstneren på topp 120-listen med unntak av Ai Weiwei på 54. plass, hvis høye profil nok i større grad skyldes politisk aktivisme enn kreativt uttrykk.

Dette er en avgjørende forskjell. Ai er kanskje et kjent navn, men kanskje er det ikke så mange som klarer å identifisere ham gjennom kunsten. Liu er derimot umiddelbart gjenkjennelig med sin helt spesielle stil. Eli Klein, en gallerieier fra New York som representerer Liu, beskriver sin klient slik: «Liu Bolin er den kinesiske samtidskunstneren som er mest berømt på grunn av sine kunstverk.»

For å forstå hvordan en kinesisk kunstner kunne gå fra å være blakk til å selge bilder for titusenvis av dollar i løpet av fem år, må man gå til nettet for å få svar. Liu ble kunstnerisk moden mens sosiale medier begynte å dominere populærkulturen. Hans verker, med ikoniske visuelle gjentagelser og undergravende ironi, passer perfekt til de virale egenskapene ved Web 2.0 – kunsten blir spredt omtrent som virus.

Om dette gjør ham til en intellektuell, er åpent for debatt. Philip Tinari, direktør for Ullens Center for Contemporary Art i Beijing, sammenligner interessen for Liu med interessen for «en YouTube-video med 3 millioner visninger». Verkene «har en veldig tydelig ’aha-faktor’ som gjør dem interessante for folk. Det er som en fengende popmelodi.»

Verden forandret seg for Liu i 2007 da bildene hans kom med i en utstilling på Kleins galleri i Soho, New York. Da Lius bilder tiltrakk seg store mengder av både seriøse samlere og nysgjerrige folk, skjønte Klein umiddelbart at han hadde funnet gull.

«Det var så opplagt ut fra publikums reaksjon at Liu har uendelige muligheter i Vesten med sine verker», sier Klein. Etter dette er Lius kunst blitt et fenomen som er vist frem i gruppe- og separatutstillinger i museer over hele USA, Europa og Asia. Samlere kappes om å sikre seg godbitene. Alle Lius verker lages i begrenset opplag, og mange av dem er utsolgt. Knappheten har drevet verdien til værs, og prisen på et bilde av Liu skjult i en mur av kinesiske drager, kan gå for opptil halvannen million kroner.

Nå som etterspørselen etter Lius fotografiske kunstverker blomstrer og tilbudet er begrenset, går samlerne tungt inn i annenhåndsmarkedet. Men også der er ventelistene lange. For to år siden solgte Klein et av Lius mest berømte bilder, der kunstneren går i ett med et bladstativ på Manhattan, for drøyt hundre tusen kroner. Nylig solgte han det igjen på annenhåndsmarkedet for over en kvart million.

Hardt arbeid. Produksjonen av hvert enkelt bilde føles lysår unna det elegante kunstmiljøet der det til slutt ender opp. Ta for eksempel bussholdeplassen i Beijing, hvor Liu er i ferd med å forsvinne inn i en livfull propagandaplakat dekorert med solsikker. Ved siden av solsikkene er plakaten prydet med fire kinesiske ord: Patriotisme, nyskaping, inkludering, dyd. Disse tegnene er hengt opp overalt i byen, som en del av myndighetenes kampanje for å inspirere innbyggerne til å elske sitt land og forbedre sin karakter. Men det ser ikke ut til at mange av dem tar formaningen til seg. På plakaten har noen skriblet informasjon om noe som kanskje er en mer autentisk moderne kinesisk oppfinnelse – falske dokumenter. Trenger du et vitnemål eller førerkort? Ring nummeret nedenfor.

Det å forsvinne inn i Kinas sosialpolitiske landskap, er i likhet med mange av Lius andre verker undergravende på en snedig måte. Ved å vise seg frem i en kontrast til to av Kinas store næringer – propaganda og forfalskning – tvinger han betrakteren til å tenke over hva som er det ekte Beijing. Liu er smart nok til ikke å gjøre kontrasten eksplisitt, men sarkasmen er merkbar.

I de mange timene det tar å forberede bildet står Liu stille som en statue og går inn i en slags meditativ transe mens assistentene forvandler ham til et lerret. Noen forbipasserende og folk som venter på bussen stopper opp og glaner, mens andre ikke engang kaster et blikk på dem.

På et eller annet tidspunkt vil Liu kanskje finne ut at han har fått nok av å gjemme seg i åpnet lende. Det luftige atelieret hans i Beijing er dominert av en treskulptur laget av mobilladere, og en skulptur av skyer – begge bevis for at han er kapabel til mer enn det som har gjort ham berømt. Hans allsidighet som kunstner definerer den harmoniske balansen mellom dyktighet og visjon som er så attraktiv for samlere, sier Megan Connolly, direktør for kunstrådgivningsfirmaet Chart Contemporary i Beijing.

«I Kina er det ingen som bare er maler», sier hun, «for her er alt mulig.»

Publisert første gang i Newsweek, i utgaven datert 15. oktober 2012.