Agra, India. For å få sett Taj Mahal uten alle gateselgerne og folkemengdene, håpet jeg på å nærme meg i en liten båt på elven Yamuna som renner i en vid bue langs baksiden av det majestetiske gravkammeret fra 1600-tallet. Guiden min, journalisten og miljøvernaktivisten Brij Khandelwal, var skeptisk. Vannstanden i elven var lav, sa han, så det var kanskje ikke nok vann til å få en båt til å flyte. Men han var med.

Så en morgen møttes vi i sentrum av Agra, en by med mer enn 1,4 millioner mennesker, like ved en forfallen sandstensbue kalt Delhi Gate. Vi dro mot elven – og måtte hoppe unna grønnsaksvogner og motoriserte rickshaws, barn og løshunder. Vi krysset Jawahar-broen som krysser Yamuna, og kom gjennom et grønnere område, og svingte inn en gate hvor menn og kvinner solgte sarier som var lappet på. Til slutt kom vi frem til et sted som lå like overfor Taj. Der håpet vi å finne en fisker som kunne ta oss over elven.

Ved siden av en helligdom til ære for Bhimrao Ramji Ambedkar, en helt blant Indias lavere kaster, svingte veien ned mot Yamuna-elven. Men vi så bare en tørr, støvete elvebredd, avstengt av et gjerde og en metallport. Vi visste at elven rant bak der et sted, selv om vannstanden kanskje ikke var så høy, kanskje 45 meter fra oss. Men soldater som bemannet en vaktpost like ved, sa det var forbudt å gå nærmere.

Indiske myndigheter var bekymret for muslimske terrorister i opposisjon til myndighetene som hadde truet med å sprenge Taj i luften – ironisk, tatt i betraktning at det er et av verdens flotteste eksempler på islamsk inspirert arkitektur.

Indiske myndigheter var bekymret for muslimske terrorister i opposisjon til myndighetene som hadde truet med å sprenge Taj i luften – ironisk, tatt i betraktning at det er et av verdens flotteste eksempler på islamsk inspirert arkitektur.

Vi sto foran en kveil med rusten piggtråd, mens vi hørte at det ble messet ved helligdommen like ved, og forsøkte å skimte Taj Mahals storhet gjennom disen.

Universell arkitektur. Indisk presse har vært full av rapporter om myndighetenes siste mislykkede forsøk på å kontrollere forurensingen rundt Taj Mahal, og at den vakre, hvite marmorbygningen forfaller. Taj er et mulig offer for Indias raske befolkningsvekst og økonomiske vekst – og mangel på miljøvernreguleringer. Noen lokale miljøvernere advarer – som et ekko av R. Naths bekymringer, en indisk historiker som har skrevet svært mye om Taj Mahal – om at bygningen står i fare for å synke eller å falle sammen mot elven. De klager også over at Archeological Survey of India (ASI) har utført slurvete reparasjonsarbeider, og anmoder om nye undersøkelser av strukturens fundament.

Kritikken er et mål på hvor viktig Taj Mahal er for India og resten av verden, som symbol på historisk og kulturell storhet, og som et arkitektonisk underverk. Det ble bygget av murstein dekket med marmor og sandstein, med omhyggelig utarbeidede innfelte edelstener og halvedelstener.

Det ble bygget av murstein dekket med marmor og sandstein, med omhyggelig utarbeidede innfelte edelstener og halvedelstener.

Arkitektene og konstruktørene, med sin ufeilbarlige sans for form og symmetri, tilførte det 170 000 kvadratmeter store komplekset en utenomjordisk eleganse.

«Det kombinerer det rasjonelle ved designen med en appell til sansene», sier Ebba Koch, forfatter av «The Complete Taj Mahal», et grundig studium av monumentet, som kom ut i 2006. «Det ble skapt ved å forene så mange ulike arkitektoniske tradisjoner – sentralasiatisk, indisk, hindu, islamsk, persisk og europeisk – at det har universell appell og kan tale til hele verden.»

En del av Taj Mahals skjønnhet stammer fra historien steinene rommer. Selv om det er et gravkammer for de døde, er det også et monument over kjærligheten, bygget av mogulkeiser Shah Jahan som et siste hvilested for hans yndlingskone Arjumand Banu, bedre kjent som Mumtaz Mahal (palassets utvalgte).

En hoffpoet nedtegnet keiserens fortvilelse da hun døde i 1631, i en alder av 38 år, etter å ha født parets 14. barn: «Ungdommens farge blåste bort fra hans kinn. Hans ansikts blomst sluttet å blomstre.» For å hedre sin kone ville Shah Jahan bygge et gravmonument så storslagent at det ville bli husket gjennom tidene.

Forurensningen tærer. Men nå forfaller Taj. Sett på nært hold har marmoren guloransje flekker mange steder. Noen steinblokker har små hull hvor steinen er tæret bort, og enkelte steder har hele steinbiter falt av fasaden. Sandsteinen på terrassene og stiene er spesielt forvitret. Og der det er utført reparasjonsarbeider, ser det ofte slurvete ut. Arbeidere har fylt igjen hull med en sementlignende masse i en annen farge enn steinen.

I årevis har aktivister og advokater ført en rettslig kamp for å redde Taj Mahal fra å forfalle. De vant en stor seier i 1996 da Indias høyesterett beordret de svært forurensende støperiene rundt Agra til å stenge, bli flyttet eller pålagt til å gå over til naturgass. Mange lokale innbyggere hisset seg imidlertid opp og protesterte mot avgjørelsen som de mente skadet Agras økonomi, men ikke gjorde noe for å redde Taj. Og forurensningsproblemene vedvarer: Trafikken i området øker, og nivået av svevestøv i luften er langt høyere enn lovlige standarder.

Den største trusselen for monumentet er imidlertid elven Yamuna som har langt lavere vannstand enn tidligere, men som likevel fører med seg urenset kloakk fra byene lengre opp elven.

Den største trusselen for monumentet er imidlertid elven Yamuna som har langt lavere vannstand enn tidligere, men som likevel fører med seg urenset kloakk fra byene lengre opp elven.

Og avløpskummer i Agra tilfører mer kloakk og annet avfall i og langs elven. Miljøvernaktivister har påpekt at slikt avfall avgir mer metangass som bidrar til at Tajs marmor gulner. De er også bekymret for at Yamunas lave vannstand kan skade monumentets fundament.

Hva ville Shah Jahan ha sagt? Han designet monumentet for at det skulle vare evig, men den første rapporten om skader og lekkasjer kom allerede i 1652. Keiseren var klar over tings forgjengelighet. Da hans kjære Mumtaz Mahal døde, skrev en hoffhistoriker: «Akk! Denne flyktige verden er ustabil, og rosen av dens trøst vokser i en eng av torner. I en verdens søppelkasse blåser ingen vinder som ikke hvirvler opp lidelsens støv.»

Shah Jahan levde imidlertid ikke i en verden av moderne forurensere.

Desto bedre er det hvis Taj Mahals symbolske makt kan brukes til å kjempe for en renere elv, renere luft og bedre leveforhold for befolkningen i Agra.