Historisk kjennelse. Paulo Nzili ble banket opp og kastrert; Jane Muthoni Mara ble slått, sultefôret og grovt seksuelt mishandlet; Wambuga Wa Nyingi ble torturert, holdt forvart uten lov og dom i syv år og overlevde så vidt en fangemassakre i den beryktede Hola-leiren i  1959. Saken som tre aldrende kenyanere har lagt frem for britisk høyesterett, ryster det politiske etablissementet. Riktignok har det lenge vært mistanke om at det ble begått grove brudd på menneskerettighetene i den britiske kronkolonien Kenya under unntakstilstanden som rådet fra 1952 til 1960. Men inntil den såkalte Mau Mau-saken begynte å gå sine innledende runder i det britiske rettssystemet, har de øverste myndigheter i det tidligere imperiet stadig klart å unndra seg ansvaret.

Omfanget av dekkoperasjonen begynner nå å bli klart. Av dokumenter som etter første høring i saken i fjor plutselig ble «oppdaget» av britiske tjenestemenn i et hemmeligholdt arkiv ved Hanslope på den engelske landsbygda, fremgår det at myndighetene i London ga ordre om å brenne alle inkriminerende papirer forbundet med undertrykkelsen av opprøret på 1950-tallet. Alt tyder på at det ble gjort en svært grundig jobb. Men blant de drøyt 300 mappene som likevel ble bevart og fraktet til London rett før Kenyas uavhengighet i 1963, er det mer enn nok materiale til å underbygge det bildet som to historikere møysommelig har rekonstruert.

I 2005 publiserte Caroline Elkins og David Anderson hver sin bok om britenes hemmeligholdte krigføring i Kenya. Sammen med en tredje historiker er de nå hovedvitner i Mau Mau-saken og har gravd frem dokumenter som de mener klart viser at den britiske regjeringen på 1950-tallet var medansvarlig for systematisk mishandling og tortur av lokalbefolkningen i Kenya.

«Hanslope-avsløringen har vært helt avgjørende», sier David Anderson ved Universitetet i Oxford. «Den har tatt oss fra beskyldninger til bevis.»

Under den andre høringen i juli måtte den britiske regjeringen endelig innrømme at overgrep faktisk fant sted, men mente det hadde gått for lang tid for at en rettferdig rettergang var mulig. I oktober sa dommeren seg uenig, og åpnet dermed for en omfattende erstatningssak. Uansett utfallet mener Anderson den moralske kampen allerede er vunnet. «Saken har tvunget frem den første innrømmelsen fra myndighetene om at tortur faktisk har funnet sted i et område under britisk jurisdiksjon», sier han. «Det har vi ikke engang formelt innrømmet i Nord-Irland.»

Mau Mau-opprøret. Britenes behandling av lokalbefolkningen i Kenya var brutal fra starten av. Etter at hvite settlere begynte å strømme til kolonien på begynnelsen av 1900-tallet, var det de etniske kikuyuene som ble hardest rammet av den nye jordfordelingspolitikken. Store deler av deres landområder ble gitt til hvite farmere, mens de selv ble stuet sammen i stadig mer overbefolkede reservater.

Store deler av deres landområder ble gitt til hvite farmere, mens de selv ble stuet sammen i stadig mer overbefolkede reservater.

I de første tiårene fikk riktignok mange kikuyuer tilgang på jord gjennom et føydalt system, der man mot å jobbe for den europeiske landeieren deler av året, fikk dyrke en åkerflekk til eget bruk. Men med den gradvise mekaniseringen av jordbruket ble også disse etter hvert presset bort fra de fruktbare settler-områdene.

Den voksende misnøyen førte på 1940-tallet til en radikalisering der kikuyuer begynte å avlegge en tradisjonell ed hvor man sverget absolutt troskap til målet om vinne tilbake «frihet og jord» fra de britiske okkupantene. Den såkalte Mau Mau-eden spredte seg raskt og ble snart et effektivt bindemiddel som forente store deler av kikuyu-befolkningen.

Den såkalte Mau Mau-eden spredte seg raskt og ble snart et effektivt bindemiddel som forente store deler av kikuyu-befolkningen.

Metodene til denne protonasjonalistiske bevegelsen var svært brutale. Etter en drapskampanje der flere hvite settler-familier og lokale kikuyu-ledere som samarbeidet med britene ble brutalt myrdet, ofte med machete, ble det innført full unntakstilstand i kolonien. Forsterkninger fra den britiske hæren ble kalt inn for å bekjempe de militante Mau Mau-krigerne som med primitive våpen angrep fra skjulesteder dypt inne i den afrikanske skogen. Etter noen innledende triumfer, hadde kikuyu-opprørerne ingen sjanse mot de britiske soldatene og de brutale settler-militsene, og den rent militære delen av operasjonen gikk derfor mot slutten allerede i 1954. Men den sivile krigføringen mot edsavleggerne, i regi av den lokale guvernøren og myndighetene i London, skulle fortsette i hele seks år til.

Ifølge kolonimyndighetenes anslag hadde nærmere 90 prosent av Kenyas 1,5 millioner kikuyuer avlagt én eller flere Mau Mau-eder. En spesialist i såkalt «etnopsykiatri» ble innkalt og fant ut at Mau Mau-kulten var et uttrykk for psykologisk patologi heller enn politisk ideologi, og at de «mildere» tilfellene kunne «kureres». Den magiske eden, og dermed motstanden mot den britiske kolonimakten, skulle brytes ved å tvinge frem en tilståelse av edsavleggerne. For å få til denne «rehabiliteringen» av kikuyuene ble det etablert et system bestående av over hundre leirer som Mau Mau-tilhengerne skulle siles gjennom. Alt etter om man ble definert som «grå» eller «svart» – lettere eller sterkere involvert i Mau Mau-kulten – ble man sendt til forskjellige leirer for omskolering. Minst 120 000 mennesker skal for kortere eller lengre tid ha blitt holdt innesperret under det som oftest var svært brutale og uhygieniske forhold.

Ifølge den amerikanske historikeren Caroline Elkins som med boken «Britain’s Gulag» var den første som kartla de britiske leirene i Kenya, fortjener systemet å bli sammenlignet med de russiske fangeleirene under Stalin. Bruken av ordet «gulag» skapte sterke reaksjoner blant mange britiske historikere, men David Anderson mener sammenligningen nå har vist seg å være berettiget. «Leirene i Kenya var ikke på langt nær av samme omfang som de russiske gulagene, men det var et system for undertrykkelse og tankekontroll», presiserer han. «Jo mer vi lærer om disse leirene, jo mer innser vi at volden mot fangene var en daglig praksis og ingen tilfeldighet, så man trenger en sterkere term enn leir eller fengsel.»

Hola-massakren. I tillegg til leirsystemet satte britene i 1954 i gang en operasjon der store deler av den resterende kikuyu-befolkningen ble tvunget inn i spesialbygde landsbyer. Målet var særlig å kontrollere de kvinnelige Mau Mau-tilhengerne og dermed kutte forsyningslinjene til opprørerne. Ved utgangen av 1955 var drøyt en million mennesker presset inn i over åtte hundre landsbyer som i praksis var godt bevoktede arbeidsleirer. Ifølge mange av Elkins’ intervjuobjekter var tvangsarbeid, tortur og voldtekt en del av hverdagen. Med rundt to tredjedeler av kikuyu-befolkningen innesperret, overgikk britenes interneringsiver selv franskmennenes politikk i Algerie, der rundt halvparten av den algeriske befolkningen ble holdt i tilsvarende landsbyer.

Med rundt to tredjedeler av kikuyu-befolkningen innesperret, overgikk britenes interneringsiver selv franskmennenes politikk i Algerie, der rundt halvparten av den algeriske befolkningen ble holdt i tilsvarende landsbyer.

Men det var likevel i leirene mot slutten av unntakstilstanden de verste overgrepene fant sted. I 1957 bestemte guvernøren i Kenya og kolonisekretæren i London at de siste 30 000 hardnakkede Mau Mau-tilhengerne måtte knekkes. For første gang ble det offisiell politikk å utøve vold for å bryte ned den harde kjernen av motstand. Strategien besto i å dele de gjenværende fangene opp i små grupper og systematisk utsette dem for fysisk vold til de lydig fulgte ordre og tilsto edsavleggelsen. Strategien viste seg å være svært effektiv, men skapte også betingelsene for det som skulle bli den mest omtalte hendelsen under hele unntakstilstanden.

4. mars 1959 kom meldingen om at ti personer hadde dødd i det som senere skulle bli kalt Hola-massakren. Det ble først påstått at fangene døde etter å ha drukket infisert vann, men det ble snart klart at de var blitt slått i hjel av leirvakter som fulgte de nye retningslinjene. Hendelsen førte til en stor debatt om det britiske imperiets fremtid i parlamentet, men både koloniadministrasjonen i Kenya og den konservative regjeringen i London klarte å vri seg unna ansvaret for hendelsen. Den offisielle rapporten konkluderte med at ingen kunne sies å ha gjort noe ulovlig.

Nå, over 50 år etter, mener historikerne å kunne legge frem dokumenter som viser at man på høyeste hold i det koloniale systemet var ansvarlig for det som foregikk. «Hola var implementasjonen av en politikk som ble bestemt av guvernøren, Kenyas riksadvokat og statssekretæren for koloniene som satt i London», konkluderer David Anderson. «De autoriserte det som ble gjort i leiren, så det er i siste instans hos dem skylden ligger.» De godt dokumenterte påstandene i saken stiller også den britiske hæren i et dårlig lys. Selv om hvite settlere og kikuyu-lojalister i det lokale heimevernet antas å ha stått bak mange av de verste overgrepene i Kenya, var hæren ifølge Huw Bennett, det tredje hovedvitnet i saken, dypt involvert på alle plan. I sum er det derfor langt på vei hele det koloniale systemet i Kenya på 1950-tallet som nå kan bringes for retten.

I sum er det derfor langt på vei hele det koloniale systemet i Kenya på 1950-tallet som nå kan bringes for retten.

Historisk revurdering. Saken kan også potensielt få langt større ringvirkninger. Hanslope-arkivene som nå gradvis blir offentliggjort, rommer i tillegg til Kenya-dokumentene over 200 hyllemeter med mapper hentet ut fra 36 andre britiske kolonier rett før selvstendighet på 1940-, 50- og 60-tallet. Myndighetene i Kenya var langt fra alene om å innføre unntakslover som ga dem bortimot frie tøyler i kampen mot opprørere og fremvoksende uavhengighetsbevegelser mot slutten av kolonitiden. Det samme skjedde blant annet under britisk styre i det som i dag er Israel, Malaysia, Indonesia, Malawi, Jemen og Kypros.

I siste instans kan det derfor vise seg å være britenes historiske selvbilde som nå må justeres. «Mange vokste opp med ideen om at det britiske imperiet var i det godes tjeneste, og at det britiske herredømmet var solid forankret i ideen om at alle er like for loven», sier historikeren David French.

«Fryktelige ting skjedde i Algerie og Vietnam, men britene fant angivelig en måte å avvikle koloniene på som etterlot et godt ettermæle i form av Det britiske samvelde. For mange i den eldre generasjonen er det en disassosiasjon mellom bildet av en ordnet, fredfull avkolonisering og den ofte langt mer brutale virkeligheten.»    

I boken «The British Way in Counter Insurgency» konkluderer French med at britenes bruk av unntakstilstand og andre nødsforskrifter tidvis opphevet sivilbefolkningens rettigheter på en måte som i beste fall tvinger frem en kvalifikasjon av den i seg selv tvilsomme hedersbetegnelsen «best blant imperialister». Vektleggingen av å vinne hearts and minds gjennom en reduksjon av fattigdom, sykdom, analfabetisme og sosial ulikhet var muligens en formulert strategi, skriver French, men den avvek oftest sterkt fra hva den koloniale regjeringen og deres sikkerhetsstyrker gjorde på bakken. «Hjørnesteinene i de fleste av britenes anti-opprørskampanjer var tvang og motterror», konkluderer han.

French har nå fått tilgang til en del av Hanslope-dokumentene som omhandler den britiske krigføringen på Kypros mot slutten av 1950-tallet. Han er ikke i tvil om at myndighetene også her i mange tilfeller visste om overgrep i britisk regi og ofte gjorde sitt beste for å dekke over dem. «Jeg har funnet bevis for det i flere tilfeller», bekrefter han og kan ikke utelukke en fremtidig rettssak mot den britiske regjeringen der historikere underbygger torturanklager også fra dette hjørnet av det tidligere imperiet.

Mau Mau-saken har allerede skrevet historie. Om den også setter juridisk presedens, vil bli klart i løpet av kort tid.