Skremmende. Sammenstøtene i Kairo mellom fredelige koptiske demonstranter og egyptiske sikkerhetsstyrker 9. oktober er bare ett av flere triste eksempler på et gammelt og tilbakevendende fenomen: Forfølgelse av innfødte, ikke-muslimske minoritetssamfunn i den islamske verden.

Situasjonen som ledet frem til den blodige hendelsen, er velkjent: En koptisk kirke i det nordlige Egypt ble brent ned av islamistiske ekstremister, og det kom ingen reaksjon fra myndighetene. Frustrerte koptere samlet seg i Kairo-bydelen Maspero for å protestere mot fraværet av sikkerhetstiltak rundt deres gudshus; og situasjonen utviklet seg truende da soldater skjøt mot demonstrantene. Det resulterte i 25 drepte, de fleste av dem koptere, og mange skadede. Voldens form og omfang var skremmende – videoklipp viser pansrede kjøretøy som kjører folk rett ned. De egyptiske militære kunne ikke ha vist et mer kynisk uttrykk for tilsidesettelsen av de egyptiske kristne.

I den spede begynnelsen av Egypts revolusjon i vinter, ble felles vaktgrupper av muslimer og koptere etablert for et felles forsvar av kirkene i Kairo og Alexandria mot angrep fra religiøse militante. I dag virker disse oppmuntrende scenene fjerne og uvirkelige. Hvor lett kopternes status kunne ofres, ble understreket kort tid etter massakren, da Egypts statsminister uttalte at det hele var en konspirasjon av «skjulte hender» med det siktemål å fyre opp under religiøse uroligheter i landet hans – en klar hvitvasking av militærstyrkenes brutalitet. Det var heller ingen i regjeringen som trakk seg.

Frykten ikke overdrevet. Koptiske kristne i Egypt kan dateres tilbake til tiden før islams ankomst til landet. I store deler av de siste 1400 årene under islamsk styre, har kopterne levet som annenrangs borgere, fratatt sin frihet og rettigheter, og med en rekke begrensende restriksjoner påtvunget dem i bytte mot å kunne forbli i hjemlandet sitt, som kristne. I dag er de en minoritet bestående av 8 millioner mennesker, eller rundt 10 prosent av Egypts befolkning.

Som andre kristne hjemmehørende i regionen, har kopterne stått overfor et vanskelig dilemma siden starten av den arabiske våren. På den ene siden tillater ikke deres tro og verdier dem å se gjennom fingrene med den diktatoriske og korrupte praksisen til de undertrykkende regimene som har regjert i mange av landene i Midtøsten. Samtidig er de genuint skremt av hva som kan følge etter kollapsen til disse regimene, og hvorvidt militante salafister vil erstatte dem.

Slik frykt er ikke overdrevet – og de som kjenner på den, lider ikke av vrangforestillinger. I Irak har koptere og andre arabiske kristne siden den amerikanske invasjonen i 2003 vært vitne til ødeleggelsen av nesten halvparten av landets eldgamle kristne samfunn – kaldeerne og assyrerne. Dette siste året har det forekommet altfor mange angrep på koptere og ildspåsettelser av kirker til å bli oversett, eller at livet i Egypt kan fortsette som før.

Kristne i Syria er dypt bekymret for de urovekkende langsiktige konsekvensene for sitt samfunn som følge av den pågående blodsutgytelsen i landet deres.

Libanons maronitt-katolikker og andre libanesiske kristne, som inntil nylig utgjorde de siste gjenlevende frie innfødte kristne samfunn i hele Midtøsten, har dukket opp igjen etter tiår med stridigheter og okkupasjon, bare for å se en taktfast underminering av sine verdsatte friheter side om side med en markant demografisk nedgang.

I hjertet av den kristne arabiske uroen ligger en frynsete tillit til både utholdenheten og holdbarheten på de moderate sunnimuslimene. Kristne frykter at straks støvet fra den arabiske våren legger seg, så vil islamistisk radikalisme kunne velte alle de velmenende, liberalt tenkende, pro-demokratiske lederne i opprørsbevegelsene.

Kristne frykter at straks støvet fra den arabiske våren legger seg, så vil islamistisk radikalisme kunne velte alle de velmenende, liberalt tenkende, prodemokratiske lederne i opprørsbevegelsene.

Denne frykten kjennetegner dette avgjørende øyeblikk for alle arabere; nå er tiden for å definere en historisk moderasjon i den vidstrakte verden av sunniislam.

Maktesløse. Vil moderate arabiske sunnimuslimer, den tause majoritet i sine respektive samfunn, vise seg i stand til å forhindre et ras av intoleranse og vold – igangsatt av 

de fanatiske få i sin midte? Dette er det avgjørende spørsmålet for den arabiske våren, men allerede nå har kopterne uhyggelige svar:

Egypts moderate og pluralisttenkende revolusjonære har vist seg maktesløse i møte med målbevisste religiøse ekstremister og de fiendtlige militærstyrkene til likegyldige myndigheter.

Bare en robust og hardnakket moderasjon som nekter å bli kuet av religiøs, krigersk holdning kan gjenvinne fortjenesten så langt i den egyptiske revolusjon og styre landet og regionen fremover mot en inkluderende, demokratisk fremtid. Det er dette gjenopprettelsen av Egypts lederrolle i den arabiske verden handler om.

Og hvis militærgeneralene viser tegn på overdreven selvtilfredshet og velvære i sine maktposisjoner, må de moderate minne dem på at de bare er der i en midlertidig overgang til reelt demokrati.

Hvis militærgeneralene viser tegn på overdreven selvtilfredshet og velvære i sine maktposisjoner, må de moderate minne dem om at de bare er der i en midlertidig overgang til reelt demokrati. 

Uansett hvem som leder Egypt på noe gitt tidspunkt, har som sin fremste oppgave å opprettholde loven og sørge for effektiv sikkerhet for alle egyptiske borgere – uten hensyn til trosretning. Dette betyr at angrep på kirker og koptere må opphøre og at de skyldige må bli straffet. Hvis ikke vil revolusjonen ha mislyktes.

Og en feilslått revolusjon vil være katastrofalt for alle. Det siste århundrets arabiske intellektuelle lånte endeløst fra de problematiske ideologiene nasjonalisme og sosialisme, som er ansvarlige for å ha ødelagt Europa. De skapte skrekkelige lokale hybrider som ga oss både de arabiske militærdiktaturene og de påfølgende islamistiske tilbakeslagene. Og liberalt demokrati forble suspekt – fordi det var et produkt av kolonimaktene og amerikansk imperialisme. Disse mønstrene må aldri gjentas.

Skjebnesvangert for moderasjon. Elefanten i rommet med den arabiske våren, er nå mishandlingen av minoritetssamfunn – kristne og andre – over hele den arabiske verden. Dersom de moderate tillater at disse minoritetene gjentatte ganger blir skyteskiver for ekstremisme med rettslig immunitet – og dermed akselererer utvandringen av arabiske kristne som allerede er på god vei ut av regionen – vil de ha gått glipp av sin historiske sjanse til å forårsake en varig positiv forvandling av dystre arabiske realiteter.

Dersom de moderate tillater at disse minoritetene gjentatte ganger blir skyteskiver for ekstremisme med rettslig immunitet, vil de ha gått glipp av sin historiske sjanse til å forårsake en varig positiv forvandling av dystre arabiske realiteter.

Moderasjon vil da være på vei mot sin egen undergang. Vesten kan bare spille en støttende rolle i alt dette. Og det er Egypt og de andre regionale moderate sunnimuslimene som må ta støyten for utfordringen det vil være å hjelpe den arabiske våren i å lykkes med denne avgjørende faktoren for en sunn pluralisme og aksept av minoriteter.

Vil de kunne levere?

Publisert første gang i Newsweek, i utgaven datert 24. oktober 2011.