Starten i Niger. Helt i begynnelsen av «Fair Game» finner vi den amerikanske eksdiplomaten Joseph Wilson (Sean Penn) i Niger. Han er blitt sendt dit på oppdrag fra CIA, og mandatet hans er å sjekke om Irak har forsøkt å skaffe seg uran fra dette afrikanske landet.

Han finner ingen holdepunkter for påstanden. Tvert imot konkluderer han med at et uransalg til Irak er helt usannsynlig, av tre grunner.

I sin rapport til CIA og den amerikanske administrasjonen skriver Wilson at en transport av fem hundre tonn uran gjennom ørkenen måtte ha blitt oppdaget, at det franske konsortiet som driver minene måtte ha vært involvert, og at uranbeholdningen i Niger faktisk er under god kontroll.

Oppdrag utført, og påstanden avsannet. Men for ekteparet Joseph Wilson/Valerie Plame Wilson har marerittet ennå ikke begynt.

En usann tale til nasjonen. Tittelen «Fair Game» henviser til en uttalelse fra presidentens personlige rådgiver Karl Rove om at «Joseph Wilsons kone er fritt vilt». Filmen er basert på boken av samme navn, skrevet av Valerie Plame Wilson og utgitt i 2007 med alle sladdinger intakt.

Den forteller historien om en politisk skandale som kunne ha felt en visepresident, men som ikke gjorde det; som kunne ha felt presidentens nærmeste medarbeider, men som ikke gjorde det heller. Ikke desto mindre rullet Wilsons tur til Niger i gang en snøball som endte med tiltale og dom for visepresidentens stabssjef, I. Lewis «Scooter» Libby, og et sivilt søksmål mot både Dick Cheney og Karl Rove.

Hele saken kom faretruende nær Det hvite hus og George W. Bush selv. For visste den amerikanske presidenten, da han uttalte de 16 berømte ordene i sin «state of the union»-tale i januar 2003 at han sto der og løy? 16 ord som lød som følger:

«The British government has learned that Saddam Hussein recently sought significant quantities of uranium from Africa».

Det var bare én hake ved denne uttalelsen. Den var ikke riktig. Joseph Wilson hadde under sin reise i februar 2002 ettertrykkelig avsannet påstanden, og behørig skrevet en rapport om dette. Lederen for det internasjonale atomenergibyrået Mohamed ElBaradei hadde slått utvetydig fast overfor Sikkerhetsrådet at dokumentasjonen bak det angivelige uransalget var en forfalskning.

På nyåret 2003 er Joseph Wilson imidlertid mer forundret enn sint. Kan George W. Bush og hans hauker ha funnet frem til et urankjøp fra et annet afrikansk land? Og hva er dette med at «den britiske regjeringen har erfart»?

I den påfølgende mediekakofonien blir det klart at presidenten har henvist til Niger. Lederen for det nasjonale sikkerhetsrådet, Condoleezza Rice, må svare for seg i pressen, og uttaler at «ingen rundt meg visste at Niger-påstanden var feil. Det er mulig at noen i CIA visste det, men vi visste det ikke».

For Joseph Wilson blir uttalelsen den berømte dråpen. Han skriver et innlegg i The New York Times under tittelen: «What I Did Not Find in Africa.» Det er den endelige dommen over en administrasjon som har løyet for å skaffe legitimitet til den allerede gjennomførte invasjonen av Irak.

Innlegget står på trykk 6. juli 2003. Bagdad er tatt, men det fins ingen plan for hva amerikanerne skal gjøre etter seieren. Kaoset råder, og landet plyndres. Men i administrasjonen til George W. Bush har energien vendt seg mot en tidligere diplomat.

Et hemmelig navn lekkes. Valerie Plame Wilson (Naomi Watts) følger debatten fra sidelinjen. Hun er en tidligere og delvis nåværende under cover-agent, med farefylte oppdrag i noen av verdens aller verste risikosoner. Nå leder hun paradoksalt nok det møysommelige arbeidet med å finne faktaene bak irakske masseødeleggelsesvåpen. Utenriksminister Colin Powell har allerede holdt sin dramatiske tale til FN, men Valerie Plame Wilson vet at mange av hans påstander om biologiske og kjemiske våpen er usanne.

Som ansatt i CIA har hun både taushetsplikt og beskyttet identitet. Men «noen» på visepresidentens kontor vet at hun jobber i byrået. De vet også at hun er ansatt i den samme avdelingen som sendte Wilson til Niger – CPD; eller Counterproliferation Division.

Men først og fremst vet de at kvinnen med fødenavnet Valerie Plame er Joseph Wilsons kone. Ved å avsløre hennes identitet, kan de dra debatten i retning av nepotisme i byrået og manglende troverdighet hos Wilson.

Visepresidentens høyre hånd I. Lewis «Scooter» Libby har et langt møte med journalist Judith Miller i The New York Times. Hun noterer navnet Valerie Plame på blokken si. Men det er ikke Miller som til syvende og sist avslører Valerie Plame Wilsons identitet. Det gjør derimot en spaltist i Washington Post ved navn Robert Novak.

Innlegget står på trykk 14. juli, med bare én enkelt setning om Valerie Plame: «Wilson har aldri jobbet i CIA, men hans kone, Valerie Plame, er en operativ agent som jobber med irakske masseødeleggelsesvåpen».

Valerie Plame er ikke lenger hemmelig agent. Hun er avslørt; sveket av den samme staten som hun har jobbet for i årtier. Det ødelegger ikke bare en karrière og setter hele hennes familie i fare. Det destruerer også et nettverk der ute som møysommelig er bygd opp gjennom årtier. Alle utenlandske agenter, infiltratører og informatører er plutselig i faresonen. CIA er rasende og forlanger granskning.

Hun er avslørt; sveket av den samme staten som hun har jobbet for i årtier. Det ødelegger ikke bare en karrière og setter hele hennes familie i fare. Det destruerer også et nettverk der ute som møysommelig er bygd opp gjennom årtier.

Også for visepresidentens stab er det straffbart å avsløre identiteten til en agent. Spesialetterforsker Patrick Fitzgerald får i oppgave å finne ut hvem som har lekket navnet hennes til avisene.

«Scooter» Libby blir tiltalt. Noe endelig svar får han aldri. I hele denne historien blir det aldri klart hvem som ga ordren om å avsløre Valerie Plames identitet.

Men dommen over administrasjonen er sviende. Fitzgerald legger ikke fingrene imellom når han skriver i et rettsdokument at «det var et sterkt ønske fra mange hold, inkludert en rekke personer i Det hvite hus, om at Joe Wilson måtte diskrediteres».

Ifølge spesialetterforskeren er det godtgjort at administrasjonen «ikke sa sannheten til folket, men i stedet lanserte en kampanje for å diskreditere, straffe og hevne seg på Wilson».

Den juridiske kvernen maler seg langsomt mot et delmål. I. Lewis «Scooter» Libby blir tiltalt for å ha hindret etterforskningen pluss to tilfeller av falsk forklaring og to tilfeller av mened. Journalist Judith Miller må sone fire måneder fordi hun nekter å oppgi hvem som ga henne navnet Valerie Plame.

Hun vitner til slutt, etter at I. Lewis Libby løser henne fra taushetsløftet. Selv slipper han å sone. Presidenten griper inn og sørger for at han forblir på frifot – selv om boten på 250 000 dollar blir stående.

Visepresident Dick Cheney og Karl Rove vrir seg derimot unna. Men én ting er begge fløyer av striden enige om:

«Scooter» Libby var en syndebukk. Dukkeføreren satt mye lenger opp i hierarkiet.

Kilde: Valerie Plame Wilson: «Fair Game – How a Top CIA Agent Was Betrayed by Her Own Government»