Tokyo, Japan. Mens foreldrene og søsteren spiser middag på kjøkkenet, ligger 35 år gamle Koichi Kawamata på soverommet sitt med blikket og tærne vendt mot taket. Han er plaget av håpløshet og forstyrret av antidepressiv medisin, og timene flyr forbi mens døren ut til omverdenen holdes stengt.

En gang etter midnatt reiser han seg, og blodet strømmer ned fra hodet. Etter litt forsvinner svimmelheten, og med vaklende skritt går han inn på kjøkkenet og finner maten som familien har lagt frem til ham. Det er to eller tre dager siden forrige måltid, og magen rumler høyt mens han spiser i nattemørket. Når han er ferdig, rydder han vekk risskålen, vannglasset og spisepinnene og går tilbake til rommet sitt og stenger døren bak seg. Han legger seg ned i den samme sengen og sovner, etter å ha fylt enda en dag med ingenting.

Kawamata er en hikikomori – en person som har trukket seg tilbake fra samfunnet. De er single, hverken arbeider eller studerer, og har minimal kontakt med venner og familie.

«Kuler flyr rundt deg hele tiden der ute, men i skyttergraven din er du trygg», sier Kawamata, i bedring syv år etter. «Hvis du er modig, kan du ta deg sammen og klatre ut til verden, men det er risikabelt, og i verste fall mister du livet.»

Han forklarer at den sosiale tilbaketrekningen er en overlevelsesstrategi.

«Mange japanere tar selvmord når de får problemer de ikke kan løse. Men jeg vil ikke dø.»

En studie ledet av Yuji Genda ved universitetet i Tokyo fant i år at så mange som 1,62 millioner japanere i alderen 20–59 lever isolert fra omverdenen, og dette utgjør omtrent 2,5 prosent av denne aldersgruppen. Hikikomori-fenomenet er ikke nytt, men det har vokst i omfang og blir en stadig større byrde for et samfunn som allerede sliter med befolkningsaldring, lave fødselstall, mange selvmord og en økonomi i resesjon.

Mønsteret i taket. Koichi Kawamata holdt seg på det lille rommet i tre måneder i strekk, og da foreldrene omsider overtalte ham til 

å gå en tur ut med dem, var han så svak og underernært at han besvimte og falt sammen.

«Jeg husker lite fra de tre månedene jeg tilbragte på rommet mitt, jeg har prøvd å legge dem bak meg og jeg er ikke vant til å snakke om dette. Men en ting jeg husker veldig godt, er mønsteret i taket over meg, som jeg stirret på dag etter dag. Uten å gjøre noe annet, egentlig, jeg bare lå der. Det var helt klart den verste perioden i livet mitt. Jeg orket ikke en gang å se familien min.»

De siste tyve årene har Kawamata vært inn og ut av dette svarte hullet, og han strever fremdeles.

«I de gode periodene går jeg i det minste ut for å kjøpe ting og snakker med familien min, men jeg har generelt svært liten kontakt med folk og har ingen interesse av romantiske forhold.»

Koichi Kawamata er i dag innlagt på Tokyos psykiatriske sykehus, og vi møter ham der, sammen med søsteren som også er på besøk. Kawamata er opptatt av hikikomori-fenomenet og snakker ivrig om mulige årsaker og forklaringer. Han unngår øyekontakt, men er langt fra så innesluttet som vi hadde forestilt oss.

Han forteller at han var en av de mest intelligente i sitt årskull, i hvert fall i følge skolesystemets IQ-tester. Han trivdes godt på universitetet, hvor han studerte informasjonsteknologi, og kom seg raskt inn i arbeidsmarkedet. Men så sprakk dot.com-boblen. Han ble permittert og endte opp med flere deltidsjobber, og etter en stund ble også disse selskapene nødt til å nedskalere.

«Det er viktig for meg å være en del av arbeidsstyrken og bidra til samfunnet, så da jeg mistet dette ble jeg hardt rammet. En mer motstandsdyktig person hadde kanskje bygd seg opp igjen, men jeg bare ga opp.»

Ingen nye sjanser. Konkurransen om jobbene er knallhard i Japan. Landet taper stadig terreng i konkurranse med blant annet Sør-Korea og Taiwan, som har billigere og like godt utdannet arbeidskraft. Det er vanlig at japanske studenter sender et tresifret antall jobbsøknader i rekrutteringsperioden, og hvis de likevel ikke lykkes, velger mange å stryke seg på eksamen for å gå et år om igjen – for med en gang de stemples som arbeidsledig er løpet kjørt.

«Hvis man først har havnet på utsiden, er det svært vanskelig å komme inn i varmen igjen, og derfor gir mange opp.» Ryo Shioyama, leder for en hjelpeorganisasjon for hikikomorier.

«Mange arbeidsgivere vil ikke en gang vurdere slike søkere», sier Ryo Shioyama. Han leder Sumasuta, en Osaka-basert hjelpeorganisasjon for hikikomorier.

«I Japan er det én standard karrièrevei å gå, som alle forventer at du følger», sier han. «Hvis man først har havnet på utsiden, er det svært vanskelig å komme inn i varmen igjen og derfor gir mange opp.»

Sumasuta samarbeider med flere nasjonale og internasjonale selskaper om å få hikikomorier i arbeid, og i over halvparten av tilfellene lykkes de.

Ekstrem disiplinering. Men workshops for å fikse forvridde døgnrytmer og tilrettelegging av arbeidsplasser var ikke alltid den foretrukne måten å hjelpe eller «behandle» hikikomorier.

På begynnelsen av 1980-tallet ble flere skolenektende barn sendt til Totsuka Yacht School som jobbet med å styrke ungdoms ishi – et begrep som dekker selvdisiplin, beherskelse og identitetsfølelse. Reformskolens grunnlegger mener at denne mentale styrken ligger et bestemt sted i hjernen som trenes best når en befinner seg i ekstreme og farefulle situasjoner som krever mot og handlekraft, og derfor tok skolens trenere den 13 år gamle Makoto Ogawa ut på havet en kald desemberdag. Her ble han først banket opp med bambusstokker og deretter kastet overbord. Mens han forsøkte å holde hodet over det iskalde vannet fortsatte slagene, og da han ble dratt opp igjen var kroppen i sjokk, full av blåmerker og med flere indre blødninger. På land fyrte de opp et leirbål for å varme ham opp, og holdt han så tett inntil at han fikk forbrenninger av tredje grad. I stedet for å bli «mannet opp», døde han til slutt av den grufulle behandlingen.

Flere andre mistet livet på den samme reformskolen. Selv om dette helt klart ikke er representativt for resten av det japanske utdanningssystemet, er det ikke uvanlig at elever blir fysisk avstraffet. En fersk undersøkelse av 185 skoler i Osaka fant at ved 33 av dem innrømmet lærere bruk av vold, og en studie fra 2000 fant også at 11–15 prosent av landets barne- og ungdomsskoleelever har opplevd fysisk eller psykologisk mobbing fra lærere «noen ganger» eller «ofte». Ryo Shioyama forteller at han var en av dem – som niåring ble han mobbet ut av skolen av sin egen lærer.

Men også elevene er slemme med hverandre. I den vanligste formen for mobbing samles hele klassen om å ta én eller noen få utstøtte. I og med at de fleste skoleaktivitetene foregår i det samme rommet med de samme elevene, velger noen å dra hjem og barrikaderer seg der. Statistikken viser også at det ikke nødvendigvis blir så mye bedre etter skolegangen. En studie fra 2012 viste at en fjerdedel av japanerne oppgir å ha opplevd mobbing på arbeidsplassen – med størst utslag for de i alderen 30–49 år.

Innlagt. Mens vi står i korridoren på det psykiatriske sykehuset og snakker med Kawamata, får vi selskap av en liten kvinne med våkne øyne og et ansikt fullt av smilerynker.

«Jeg har åtte søstre, og de er alle født i Russland!», proklamerer hun, før hun begynner å synge en sang om Japans høyeste fjell, Fuji. Kawamata står ut i mengden av pasienter ved sykehuset, og det er i seg selv et spørsmål hvorvidt tilstanden hans bør behandles som en sykdom. Selv er han glad for å være innlagt – i hvert fall for en liten stund. «Jeg trengte en pause», sier han.  

Kawamata har gått på mange forskjellige medisiner de siste 20 årene, og søsteren Makiko forteller at han har reagert svært negativt på noen av dem, som da han brøt ut i et voldsomt raserianfall og angrep faren sin fordi han ikke vil akseptere at sønnen er en hikikomori.

«Det var ikke første gangen at han ble voldelig, så jeg ringte politiet og de tok han med hit», sier hun.

Koichi Kawamata forventer ingen store forandringer i livet sitt når han slipper ut fra sykehuset, og mener at trangen til å isolere seg vil følge ham for alltid.

Koichi Kawamata forventer ingen store forandringer i livet sitt når han slipper ut fra sykehuset, og mener at trangen til å isolere seg vil følge ham for alltid. Men han blir inspirert av å høre om de som klarer seg. Han forteller om tegneseriekunstneren Kazuhito, som levde ti år i isolasjon før han plutselig bestemte seg for å søke arbeid, og mot alle odds, fikk jobb i et stort transportselskap. Han har siden utgitt en selvbiografisk manga om den vanskelige ferden tilbake og har fått mange fans. «Han er en inspirasjon for alle», sier Kawamata. «Hikikomorier vil gjøre ting på egenhånd, og det var akkurat det denne karen gjorde.»

Men er det noe hikikomorier vil dra nytte av, er det en utstrakt hånd, en ny sjanse, en vei tilbake til samfunnet.

Mange av de 1,62 millioner isolerte vil ut av skyttergraven, og Japan trenger dem.