Piratkopierte fly «made in China».

Kinas statseide flyselskap pøser milliarder av dollar inn i en målbevisst kraftanstrengelse for å gjøre seg uavhengig av Vesten.

Fra utgave: 1 / januar 2014

HUGH GALLAGHER, Newsweek

Piratkopiering. De jobber med en tidsplan som forbløffer businessanalytikere, Kina kjører hardt for å produsere sin egen variant av bestselgende jetfly som Boeings 737 og Airbus' A320 i løpet av 2014. Målet deres er edelt, og kunsten å slynge et stort stykke metall fylt med mennesker mot himmelen er som en olympisk prestasjon. Men Kinas triumf, når den endelig måtte realiseres, kan kanskje bli mindre herkulisk og mer som Hally Porter.

Den siste setningen får muligens J.K. Rowlings advokater til å se rødt fordi Kina strippet Harry Potter-serien som en Hogwart-ballkjole, og alle Hally Porter piratkopier (som navnet hans ofte, på en sjarmerende måte og med overlegg, er blitt feilstavet) avdekker jo et univers av alternativ forretningsetikk. For dem i Kina som ikke holder seg til patenter, er kriminaliteten ved piratkopiering et spørsmål om feilstaving. Vi ler av «Hike» sneakers og folk som ser «Break So Bad» på «iPed»-en sin. Men blir det noe latter i 30 000 fots høyde, når du flyr en Boning 747?

Kina begynte å piratkopiere fly på 1990-tallet, som en del av sin militære opptrapping inspirert av Desert Storm.

Kina begynte å piratkopiere fly på 1990-tallet, som en del av sin militære opptrapping inspirert av Desert Storm. Etter å ha sett USAs utslettende krigsmaskineri gruse Irak, bestemte de også å tilegne seg militær handlekraft. På den tiden hadde verden bare sett én stealth jetmodell: USAs F-117 Nighthawk. Kombinasjonen uvær og lykketreff gjorde imidlertid at en Hail Mary-rakett plukket ett av dem ned fra himmelen under NATOs bombetokt over Serbia i 1999. Da brennende vrakdeler fra det mytiske «usynlige flyet» hadde falt til bakken, kunne stolte småbønder slepe rester på størrelse med en bil hjem til gården. I et fjerntliggende land ble en obskur mulighet begjærlig grepet tak i, og plutselig legemliggjorde kinesiske spioner seg på Balkan. Fra gård til gård sporet de opp deler fra det styrtede, mytiske flyet. De sikret seg det som var igjen av den havarerte, amerikanske maskinen med én delbetaling her og én delbetaling der for vrakdelene av F-117 Nighthawk – og skipet restene hjem til Hally Porter-landet.

Kineserne arbeidet mer enn et tiår med å rekonstruere F-117 Nighthawk. Det som er udiskutabelt i dag, er at Kinas Chengdu J-20 er én av bare tre stealth jet-modeller på jordkloden. Og på en måte kan du si at den ligner F-117.

Det er russerne som har den siste stealthmodellen. Kina klarte til dels å bøffe dem også fordi 1996 ikke var noe godt år for den russiske bjørnen. På bristepunktet etter kommunismens kollaps og bundet til fortsatt å betale regningene, inngikk de en horribel avtale med Kina som betalte fattige Russland 2,5 milliarder dollar for lisens til å montere det fremste russiske jetflyet, SU-27. Med åpenbart tyveri til følge. «Da lisensen var solgt, visste alle at de ville gjøre det», sa Vassily Kashin, en russisk ekspert på det kinesiske militæret, i The Wall Street Journal. «Det var en kalkulert risiko. På den tiden var spørsmålet å overleve eller ikke.»

Dumpes i den tredje verden. Russland overlevde, og Kina bygget cirka 100 fly før de stanset produksjonen. De sa til russerne at flyet deres var blitt irrelevant. Kanskje var det fordi Kina hadde reprodusert alt ved SU-27. Tre år senere produserte Kina praktisk talt et identisk fly. Russerne kaller det muligens for «F.U.-27». På verdensmarkedet underpriser Kina ofte med 10 millioner dollar – for fly kopiert fra Russland.

Årsaken til at flyet ikke slo an i det kinesiske markedet er at det til stadighet gikk i bakken, veldig hardt, med kinesere inni.

Det er gode nyheter for harryhandlere som Egypt og Pakistan, men den tredje verdens jetkjøpere bør være forsiktige, for en hale av ødelagte deler skroter ned flyplasser fra Burma til Zimbabwe. Den omdiskuterte modellen er MA-60, en rekonstruksjon av russisk militært jetfly. Det er Kinas første kommersielle fly ute på det internasjonale markedet. Årsaken til at dette flyet ikke slo an i det kinesiske markedet er at det til stadighet gikk i bakken, veldig hardt, med kinesere inni. Så mange MA-60er fungerte dårlig at kinesiske flyselskap trakk seg fra prosjektet. Med en haug av nykonstruerte dødsfeller i fanget, bestemte China Aviation Industry Corporation seg for en kreativ løsning. De kastet MA-60 fly etter sine kjære venner i Den tredje verden.

Da Zimbabwe kjøpte to, lot Kina dem få tre. Med store rabatter eller til veldig lav rente, ble MA-60 koblet inn som del av pakkeløsninger med politisk fordel. Ett fly ble til og med gitt som gave til kongen av Tonga, under full seremoni i 2009. På den tiden var MA-60s omdømme så dårlig at New Zealand kuttet sin støtte til turismen i det lille landet. Kinas kommersielle satsing på modellen brøytet seg bokstavelig talt frem 10. juni i fjor. Dagen startet med at en MA-60 knakk i to under landing i Indonesia. Senere, i Burma, skled en MA-60 av rullebanen. Ingen omkom i de to ulykkene, men Burma satte alle sine MA-60 på bakken. Når sikkerhetshistorikken er for skremmende for burmeserne, så har du et problem.

Og det er ikke sånn at Kina ikke prøver desperat å fikse problemet. I sommer var jeg på en bar i Bangkok og drakk sammen med en pilot. La oss kalle ham Michael, en amerikaner stasjonert i Asia. Michael flyr ofte sjeiker, direktør og andre aktører i regionens umåtelige overflod. Han har vært de fleste steder og har noen historier på lager. En av dem handler om natten for et år siden da han ble betalt for å fly en metallurg fra Singapore til en unevnelig destinasjon. I nattemørket landet de ved den største hangaren Michael noen gang hadde sett. I den sto det åtte fly. De var grønne – metallet ser sånn ut på umalte jetfly, kjøpt fabrikknye fra Boeing. Fire av disse flyene var intakt, men de andre var omhyggelig skrudd fra hverandre til et univers av deler spredd i enorme spiraler som forsvant i hangarens uendelighet. Den importerte metallurgen fra Singapore hoppet ut for å tilslutte seg de kinesiske ingeniørenes pågående piratkopiering. Bevæpnet med vinkelmålere, linjaler, tegnebord og smarttelefoner målte minihæren av rekonstruksjonsgenier opp de dissekerte flyene helt ned til lengde og tykkelse på skruer. Metallurgen var fløyet inn for å analysere metallegeringenes bestanddeler, som et bidrag til å konstruere det som én dag kan bli en Boning 747.

Boeings problem. Det er ikke noe å gjøre med alt dette. Piratkopiering er rett og slett Kinas vei til deres stadig voksende verden. Og i all rettferdighet, kinesiske fly er ikke de eneste som faller fra hverandre – 2013 har vært et mareritt for Boeings oppskrytte Dreamliner-jet. Det begynte i januar da hele flåten ble satt på bakken som følge av vedvarende, tekniske problemer. Boeing skal ha fikset dem, men noen bugs blir de ikke kvitt. En Dreamliner solgt til et etiopisk flyselskap, tok i juli fyr på Heathrow som måtte stenge begge rullebanene. Og nylig måtte to Dreamliner-flyvninger fra Japan snu midtveis på grunn av teknisk feil, mens et norsk flyselskaps modell med funksjonsfeil ble satt på bakken i Thailand.

Så la oss håpe Kina rekonstruerer «the right stuff».