Stanset produksjonen. Afrikansk sovesyke, en fryktet og 100 prosent dødelig hjerneinfeksjon som overføres av tsetseflue, hadde fått nytt oppsving på 90-tallet. Kjerneområdene i Sentral-Afrika var i borgerkrig og kaos. Kontrollprogrammene fungerte ikke lenger, og opptil en halv million mennesker ble syke hvert år. Behandling var mulig i et tidlig stadium med 50 år gamle medisiner. Ved senere stadier var behandlingen i seg selv livsfarlig: Medisinen inneholdt arsenikk, tok livet av én av ti pasienter og sviktet stadig oftere på grunn av resistens.

Et legemiddelfirma fant en effektiv medisin mot den dødelige sykdommen. Men medisinen hadde dessuten stort potensial som kosmetisk middel mot sjenerende hårvekst. Markedet for kosmetikk er stort og betalingsvillig, mens den dødelige sykdommen rammer fattigfolk med liten betalingsevne. Hva gjorde produsenten?

Scenariet er ikke fiktivt: Legemiddelfirmaet Aventis stanset produksjonen av Eflornithin i 1995, fordi fortjenesten var for liten. I stedet ble hårfjerningskremen Vaniqa utviklet frem til patent med stor gevinst.

Retrett for sovesyken. Resultatet kunne blitt katastrofalt, og farmasigiganten fikk et betydelig omdømmeproblem. Patentet på Eflornithin ble overført til Verdens helseorganisasjon (WHO), men ingen andre firmaer ville ta på seg jobben med å lage en medisin som brukerne ikke kunne betale for. Etter årevis med tautrekking mellom Leger uten Grenser og WHO på én side og farmasifirmaet Aventis på den andre siden, signerte WHO-direktør Gro Harlem Brundtland og Aventis en avtale i 2001. Legemiddelfirmaet gir fortsatt fem millioner dollar i året til gratis medisiner og støtte til overvåkingsprogrammer. Kampen mot sovesyke ser ut til å bli vunnet. I 2011 var tallet på syke kommet ned i 7000.

Gratisbehandling til folk flest. Alliansen mellom WHO, humanitære organisasjoner og farmasøytisk industri er ikke enestående. 

I 2008 fikk 670 millioner mennesker gratisbehandling for alvorlige og til dels livstruende sykdommer.

Massebehandlingskampanjer er blitt viktige for å utrydde sykdommer som i WHO har fått sin egen avdeling: De forsømte tropesykdommene. 17 sykdommer har kommet på listen, og flere store legemiddelfirmaer donerer medisiner til kampanjene.

Den første sykdommen er snart utryddet: Groteske bilder av guineaorm som er på vei ut gjennom huden, er snart historiske. Den norske legen Anders Seim og hans organisasjon Health and Development International har vært en av medspillerne, der industrifirmaer har donert sprøytemidler og drikkevannsfiltre for å utrydde sykdommen.

Elveblindhet. Det amerikanske legemiddelfirmaet Merck oppdaget midt på 80-tallet at en ormekur for husdyr var effektiv mot elveblindhet. Rundormen onchocerca smitter gjennom svartfluen, gir intens hudkløe og lærhud, og mange blir blinde når ormen etter hvert finner veien til øyet. 18 millioner var smittet og kunne utvikle elveblindhet, men hadde lite å betale med. Medisinen dreper bare forstadiene, og én tablett i året må gis hele befolkningen i mange år for å utrydde ormen for godt.

Direktør Roy Vagelos’ dristige initiativ om å «donere så lenge det er behov», vakte stor oppsikt. Mectizan-programmet startet i 1987 og har med sin suksess vært en modell for tilsvarende kampanjer.

Ekspresident Jimmy Carter og hans Carter Center har vært en sentral aktør. I Latin-Amerika og i flere land i Vest-Afrika er elveblindhet snart utryddet, og millioner har unngått å bli blinde som følge av kampanjen. Jordbruksområder som har ligget brakk, kan tas i bruk igjen. De metter mange millioner mennesker og drives av jordbrukere som kunne vært blinde uten behandling.

Fattigdom som gir sykdom som igjen gir mer armod, er en syklus som kan brytes.

Motivene? Er det noen grunn til å forvente at farmasøytisk industri skal ha en annen hoved-agenda enn annen industri: Å tjene penger? Samfunnsansvar og humanitært engasjement fremheves gjerne som kjerneverdier for farmasifirmaene, og et håndfast bevis på dette er donorkampanjer. «Drugs for people, not for profit» har vært et av Mercks slagord. Kritikere har et noe mer kynisk syn på motivene: Den typiske donormedisinen har et lite kommersielt marked, hevdes det, i den rike verden er etterspørselen begrenset.

Ofte dreier det seg om veterinærmedisiner som er billige å utvikle og produsere. Valget for firmaet med patentet blir da å droppe eller donere, slik tilfellet var med Aventis i 1995. For omdømmebyggingen har man kanskje ikke noe valg når pressgrupper setter inn støtet?

Leger Uten Grenser har vært på barrikadene i flere tilsvarende saker. I disse dager står kampen om patentlover i India. Landet omtales gjerne som apoteket for den fattige verden; 80 prosent av hiv-medisiner for den fattige del av verden lages her.

I disse dager står kampen om patentlover i India. Landet omtales gjerne som apoteket for den fattige verden; 80 prosent av hiv-medisiner for den fattige del av verden lages her. 

Prisene har falt til under 1 prosent av utgangspunktet for de første effektive medisinene. Legemiddelfirmaet Novartis har kranglet med indiske myndigheter om patentlovene i seks år, og har nå anlagt sak for å stanse produksjonen av kopier av nyere medisiner mot hiv. Leger Uten Grenser har aksjonert, oppfordret til boikott og samlet en halv million underskrifter. Markedet for hiv-medisiner er et annet enn for tropesykdommene, det kommersielle potensialet mye større – og rausheten fraværende.

Men sykdommen tar livet av potensielle kunder dersom ikke priser reduseres og patenter åpnes. 

WHO på banen. Holder det å sette sin lit til markedskreftene i utvikling av nye medisiner? En ekspertgruppe fra WHO har nylig foreslått en ny konvensjon som går inn for at nye medisiner utvikles gjennom offentlige midler, med åpne patenter og stimulering av forskning på medisiner som ikke har et kjøpesterkt marked.

Paradokset er at 90 prosent av forskningen på nye medisiner går til 10 prosent av sykdommene – sykdommer som finnes der betalingsevnen er størst. Høyt blodtrykk, diabetes og kolesterolsenkende medisiner er storindustri, mens de glemte sykdommene behandles med medisiner som hører hjemme i historiebøkene.

Høyt blodtrykk, diabetes og kolesterolsenkende medisiner er storindustri, mens de glemte sykdommene behandles med medisiner som hører hjemme i historiebøkene.

Da Leger Uten Grenser fikk Nobels fredspris i 1999, reflekterte lederen over dette paradokset i sin tale. Samfunnsansvaret som ligger i patent på kur for dødelige sykdommer i balansen mot profitt er utfordrende. WHO og humanitære organisasjoner har ikke kompetanse og kapasitet til å produsere medisiner. Partnerskapsavtaler kombinerer aktører på produksjon, distribusjon og overvåking. Den neste store sykdommen som skal komme under kontroll, snegle-feber (schistosomiasis eller bilharzia), kan også behandles med årlige kampanjer med én enkelt tablett.

I dag får 20 prosent av smittede denne behandlingen, 160 millioner mennesker står utenfor tilbudet. Hvem skal ta regningen?