Tropiske skapninger. Årstidsvariasjoner av lett depresjon, (sesonal affective disorder, SAD), er velkjent. Nedstemtheten kommer oftest i årstiden når forholdet mellom lys og mørke avtar raskest, altså om senhøsten, men den kan også komme når forholdet øker fort, altså om våren. Vår psyke ønsker altså stabilitet. Årstidsvariasjonen mellom lys og mørke avtar når vi reiser sørover, og ved ekvator er den nesten borte. Forekomsten av SAD avtar også. Dette antyder at vi er tropiske skapninger som har bodd utenfor ekvatorialområdene i en begrenset del av vår tid på Jorden.

Arktiske dyr har sterkere årstidsvariasjoner (hamskifte, hornfelling, parringstid) enn tropiske dyr, og lys/mørke-forholdet er ekstremt viktig. Kjønnskjertlene hos hamstere vokser sterkt når daglengden øker med 15 minutter, altså med bare
2 prosent. Noen dyr går i hi om vinteren, mens andre blir sløve og inaktive. Dette skjer kanskje for
å redusere energibruken i en periode med dårlig næringstilgang. SAD kan ha en lignende evolusjonsmessig bakgrunn.

«Mørketidsnedstemthet». Mørketidsdepresjon, SAD, er oftest ingen dyp depresjon, og det er vel mer korrekt å kalle tilstanden «mørketidsnedstemthet». Men SAD lar seg objektivt påvise ved fysiske undersøkelser av hjernefunksjoner. PET-skanning viser at pasientene kan ha litt for lav blodtilstrømning til hjernen, og noen ganger små ulikheter mellom høyre og venstre hjernehalvdel. De vanligste symptomene ved SAD er nedstemthet, følelse av å være tung og trøtt i kroppen, angst og irritabilitet, ofte økt søvnbehov, dårlig søvnkvalitet, økt appetitt og irregulær menstruasjonssyklus.

Forskjellige forekomsthyppigheter er rapportert i forskjellige studier: mellom 0,4 og 2,9 prosent, ja, opp mot 10 prosent i enkelte nordiske studier, ofte økende med breddegrad, og betydelig høyere for kvinner enn for menn. SAD opptrer vanligvis første gang i en alder mellom 20 og 30 år.

Biologisk døgnrytme. Genetiske faktorer synes å være involvert. Kultur kan også spille en rolle, siden forekomsten er forskjellig fra land til land. SAD klassifiseres ofte som en undergruppe av bipolare lidelser. Vanligvis, men ikke alltid, er SAD knyttet til forstyrrelser 

i kroppens døgnrytmer, de såkalte cirkadianske rytmer, CR-er.

Mange biologiske prosesser følger døgnrytmer. Betydningen av disse understrekes av at flere tusen av genene våre uttrykkes med variabel styrke gjennom døgnet. Det finnes «klokker» som styrer rytmene i nesten alle cellene våre. Klokkene går uavhengig av om det er lyst eller mørkt, men sollyset synkroniserer dem til 24 timer. Selve hovedklokken som styrer alle andre, finnes i to små klumper av nerveceller bak øynene våre: de suprachiasmatiske kjernene. Disse får signaler om lysforholdene fra mottagere på netthinnen.

Melatonin, mørkehormonet, er et viktig stoff som lages i konglekjertelen i hjernen (epifysen) når denne ikke mottar signaler om lys. Unormale melatoninvariasjoner påvirker mange andre stoffer, blant annet to viktige nerveoverføringsmolekyler, serotonin og nevropeptid Y, som man antar er viktige for regulering av humør og appetitt. Serotonin er av særlig stor betydning. Serotoninnivået er lavere om natten enn om dagen og om vinteren enn om sommeren.

Serotonins forløper er aminosyren tryptofan. Her kan vi få et hint om grunnen til sukkersuget hos SAD-pasienter. Karbohydratinntak medfører utskillelse av insulin som i sin tur gir økt opptak fra blodet av alle aminosyrer unntatt tryptofan. Sukker kan altså øke serotoninnivået hos noen og dermed virke som en humørpille for SAD-pasienter. Fjerning av tryptofan fra kosten kan fremkalle en SAD-periode selv om sommeren. Det å spise karbohydrater virker ofte litt beroligende på friske, men oppkvikkende på SAD-pasienter.

Kroppens døgnrytmer styrer blant annet kroppstemperatur, søvnighet, en rekke hormoner samt nerveoverføringsmolekylene nevnt overfor. Det er derfor ikke rart at forstyrrelser av døgnrytmene påvirker vår mentale helse.

Forstyrrelser kan oppstå, ikke bare når daglengden varierer raskt, men også ved lange flyreiser mellom øst og vest (jetlag) og ved uregelmessig skiftarbeid. Tidlig oppvåkning, dårlig søvnkvalitet, tidlig start av REM-bevegelser av øyet og forskyvninger av melatoninsyklus i blodet fore-
kommer ofte.

Forstyrrelser av døgnrytmene kan forekomme hos personer med ADHD-symptomer eller med hukommelsessvikt. Rotter med svikt i døgnrytmene kan sove godt, men lærer langsomt og husker dårlig. Personer med ADHD har økt risiko for SAD.

Lysbehandling. I den senere tid har årstidsvariasjonene av D-vitamin, en forløper for det aktive hormonet kalsitriol, blitt brakt på banen i forbindelse med SAD. Vi har nemlig mer D-vitamin i blodet om sommeren enn om vinteren fordi kroppen danner D-vitamin i sollys. Hos noen kan sommer-nivåene være det doble av vinternivåene.

Tilstrekkelige konsentrasjoner av D-vitamin i blodet ser ut til å mildne eller motvirke flere typer mentale lidelser.

Ny forskning antyder at også molekyler som frigjøres av lys i hud og blod, kan være innblandet. Eksempelvis finner vi at lys frigjør molekyler knyttet til nerveover-føring, i huden og i blodet.

Lysbehandling for SAD ble introdusert i 1984. 30 minutter eksponering av øynene tidlig om morgenen til hvitt lys med intensitet 10 000 lux, eller to timer til 2500 lux, blir ofte brukt.

Forskjellige farger og intensitet av lyset har vært prøvd. Det ser ut til at blågrønt lys (470 nm) virker best. Solstråling en klar sommerdag inneholder UVB og UVA, har et maksimum i det gule området (rundt 500 nm) og en intensitet på 50 000–80 000 lux, mens innelys typisk kan være 100 lux.

Døgnrytmene kan forskyves frem eller tilbake i forhold til døgnet ved å gi lysbehandlingen tidlig eller sent på morgenen, og dette kan anvendes i forbindelse med for tidlig oppvåkning eller for tidlig innsovning.

Lysbehandling er faktisk foreslått også i forbindelse med spiseforstyrrelser, som også kan være knyttet til SAD. Lysbehandling øker blodtilførselen til hjernen hos SAD-pasienter, mens det motsatte faktisk skjer hos friske.

Siden solstråling har vært en viktig faktor for dannelsen, opprettholdelsen og utviklingen av alt liv, kan vi anta at slik stråling, med sin døgn- og årstidsvariasjon, har en netto positiv virkning. Ikke minst gjelder dette mennesket.

Kanskje Hippokrates skjønte noe vesentlig da han 400 år før Kristus sa at «… ethvert medisinstudium bør starte med at man setter seg inn i årstidenes virkning på helsen».