Attentatforsøk. Konvoien til Qassim Fahdawi hastet nedover ørkenveien mot Bagdad sist måned, men et par mil vest for hovedstaden ble kjøretøyene sprengt i luften av en veibombe. Fahdawi, som er guvernør i Anbar-provinsen, slapp unna uten skader, mens tre av livvaktene hans ble skadet.

Fahdawi er vant til attentatforsøk. Men denne gangen var det annerledes. Bomben gikk av like ved en kontrollpost bemannet med hærsoldater fra Muthanna-brigaden, en beryktet og hovedsakelig sjiamuslimsk enhet som er beskyldt for menneske- rettighetsbrudd mot sunnier.

«Tidligere var al-Qaida ute etter meg», sa Fahdawi dagen etter, i et intervju med en lokal TV-stasjon. «Men denne gangen ble jeg dessverre angrepet av militære, tidligere militsmedlemmer som ikke vil Iraks beste.»

Angrepet mot Fahdawi skjedde omtrent en måned før de siste amerikanske soldatene skulle forlate landet, og det kan være nok et tegn på at den brutale, sekteriske blodsutgytelsen som nesten rev Irak i stykker for fem år siden, er på vei tilbake. Men denne gangen vil det ikke finnes noe amerikansk militært nærvær som kan stagge blodbadet.

De gjenværende 20 000 amerikanske soldatene skal ha forlatt Irak innen 1. januar, og USA etterlater seg et land på randen av kaos, til tross for en krig som har kostet bortimot tusen milliarder dollar og tatt livet av nesten 4500 amerikanere og over 100 000 irakere.

USA etterlater seg et land på randen av kaos, til tross for en krig som har kostet bortimot tusen milliarder dollar og tatt livet av nesten 4500 amerikanere og over 100 000 irakere.

Økende spenning. Heller enn å redusere sekterisk spenning, synes irakske ledere å tømme bensin på bålet. Den siste tiden har statsminister Nuri al-Malikis regjering arrestert mer enn 600 angivelig tidligere medlemmer av det forbudte Baath-partiet (et hovedsaklig sunnimuslimsk parti, som Saddam Hussein tilhørte, red.anm.) mistenkt for sammensvergelse mot sentralregjeringen.

For mange irakske sunnier, som fra før var skeptiske til den sjiadominerte regjeringen i Bagdad, fremstår straffereaksjonen som en rendyrket heksejakt. «Jeg frykter at et sammenstøt vil bli svært voldelig», sier Salih Mutlaq, som er visestatsminister og sunnimuslim.

Det kan bli enda verre enn som så. Nyantenning av sekterisk spenning kan fort trekke inn regionale tungvektere som Iran og Saudi-Arabia, som er fastlåst i en opphetet kamp om makt og innflytelse i hele Midtøsten.

Nyantenning av sekterisk spenning kan fort trekke inn regionale tungvektere som Iran og Saudi-Arabia, som er fastlåst i en opphetet kamp om makt og innflytelse i hele Midtøsten.

Faktisk ser man allerede urovekkende tegn på at de to landene forbereder seg til et oppgjør inne i Irak så fort det amerikanske militæret har trukket seg ut.

Det var ikke meningen at det skulle bli slik. Gjennom sommeren 2011 ble det ført lange og besværlige samtaler med irakske myndigheter om hvor mange soldater det skulle være igjen i Anbar og de kurdiske provinsene i nord. Hverken den amerikanske regjeringen eller dens irakske motpart så for seg en fullstendig militær tilbaketrekning.

Men ettersom ukene gikk, ble det umulig for amerikanerne å få irakerne til å gå med på rettslig immunitet for de gjenværende soldatene – noe som ifølge Det hvite hus var et absolutt krav. For å bli juridisk bindende måtte avtalen om styrkenes status bli godkjent av det irakske parlamentet, ifølge amerikanske juseksperter. Og ingen iraksk politiker, i hvert fall ikke Maliki, syntes villig til å satse sin politiske fremtid på støtte til rettslig immunitet for amerikanske soldater.

Men også etter en full tilbaketrekking vil USA selvsagt ha et betydelig diplomatisk nærvær i landet.

Også etter en full tilbaketrekking vil USA selvsagt ha et betydelig diplomatisk nærvær i landet. 

Hele 16 000 amerikanere skal jobbe på ambassaden i Bagdad, og de aller fleste av dem vil være leverandører av sikkerhetstjenester. Rundt 200 amerikanske militærfolk blir også værende for å lære opp det irakske militæret i bruk av stridsvogner, F-16-fly og annet utstyr de har kjøpt fra USA.

Og CIA har i det stille prøvd å finne ut hva slags etterretningsinformasjon og hvilke antiterroroppdrag de kan arve fra militæret.

Utsatte amerikanere. Alle disse amerikanerne kommer til å havne i skuddlinjen når styrkene har trukket seg ut. Sist måned kom den ildsprutende presten Muqtada al-Sadr med en brysk uttalelse om amerikanske funksjonærer som skal jobbe ved den amerikanske ambassaden i Bagdad etter fristen den 31. desember:

«De er alle okkupanter, og det er helt nødvendig å kjempe mot dem etter fristen», skrev Sadr. Dette er ingen tom trussel, gitt Mahdi-hærens blodige historie med angrep mot det amerikanske militæret.

Sadr og hans støttespillere kan også komme til å øke den sekteriske spenningen; nylig hyllet de Malikis arrestasjoner av angivelige baathister. «Hvis vi tilgir disse morderne, da respekterer vi ikke våre martyrer og enker», sier Sheikh Talal Saadi, en høytstående Sadr-representant i Bagdad.

Straffereaksjonene har fremprovosert en kraftig motreaksjon fra sunniledere. Mange krever nå en selvstendig region – hvilket er tillatt ifølge den irakske grunnloven – bestående av de tre provinsene Salahuddin, Ninive og Anbar; den sistnevnte antas å sitte på enorme olje- og gassfelt. Som svar har statsminister Maliki og andre irakske tjenestemenn kritisert fremstøtet som et forsøk på å svekke sentralregjeringen.

Hvis en selvstendig sunniregion blir opprettet, kan Irak stå overfor en reell splittelse langs sekteriske linjer. Og det kan friste sjiamuslimske iranske ledere og de sunnimuslimske herskerne av Saudi-Arabia til å trappe opp sin støtte til respektive befolkningsgrupper i Irak. En tidligere høytstående iraksk embetsmann som ønsket å være anonym på grunn av sensitiviteten i problemstillingen, sier han har sett dokumenter som tyder på at den saudiske regjeringen har begynt å støtte sunniledere finansielt for å fremme en selvstendig region.

Knyttet til Iran. Ethvert saudisk forsøk på økt innflytelse vil bli dårlig mottatt av Iran, som har dype bånd til både den irakske regjeringen og militante ledere som Sadr. Dybden av deres innflytelse ble demonstrert for tre uker siden: Samme dag som USAs forsvarsminister Leon Panetta møtte i senatets forsvarskomité for å snakke om den irakske militærberedskapen, ble den irakske hærsjefen Babakir Zebari feiret som en konge i Teheran. Zebari, som har skapt store overskrifter i det siste ved å kunngjøre at amerikanske styrker bør bli i Irak til 2020, syntes å være ute etter å gardere seg. I løpet av turen møtte han Irans president Mahmoud Ahmadinejad og høytstående offiserer i revolusjonsgarden.

Kritikerne sier Det hvite hus hadde en mulighet til å begrense den iranske innflytelsen, men var for opptatt av å lete etter en utvei. Ifølge Doug Feith, en av Bush-administrasjonens sjefsarkitekter for krigen, var resultatet at Maliki ble drevet mot større avhengighet til Iran. Andre forsvarte derimot utviklingen som uunngåelig, gitt den iboende splittelsen i iraksk politikk. «Hvis man vil ha et demokratisk Irak, får man et demokratisk Irak», sier Douglas Ollivant, tidligere direktør for Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Uansett har de stadig tettere båndene mellom Bagdad og Teheran fått en del irakere til å lure på om slutten på én okkupasjon vil signalisere begynnelsen på en ny.

De stadig tettere båndene mellom Bagdad og Teheran har fått en del irakere til å lure på om slutten på én okkupasjon vil signalisere begynnelsen på en ny.

«USAs okkupasjonen av Irak var en katastrofe», sier visestatsminister Mutlaq. «Enda mer katastrofal er deres uansvarlige tilbaketrekning. De forlater et Irak som er fullstendig okkupert av Iran.»

Og Irans ledere har ingen intensjon om å trekke seg ut.

Publisert første gang i Newsweek 5. desember 2011. © 2011 Newsweek/Daily Beast Company LLC.