Sløsing med tid? Mediene liker å skrive om jogging. Et tilfeldig søk på internett gir treff på artikler som gir råd fra hvilken musikk man bør høre på mens man jogger, til hva slags mat man bør spise på forhånd, når på dagen man bør gjøre det og om man bør strekke ut i forkant.

Mange av disse peker også på grunnen til joggingens popularitet, nemlig at det er en treningsform som ikke koster noe, man kan gjøre det når og hvor som helst, og det er effektiv trening.

Samtidig sies det ingenting om det alle som har prøvd jogging vet, nemlig at det er en ensom, smertefull og litt kjedelig treningsaktivitet. Og med den vissheten i bunn føles det betimelig å spørre; hva er det med jogging?

Månelander Neil Armstrong skal en gang ha sagt følgende: «Gud ga meg et visst antall hjerteslag og jeg har ikke tenkt å kaste bort ett eneste på jogging».

For andre mennesker er joggingen meningen med livet.

Joggingens symbolikk. Et eksempel på den siste gruppen er den japanske forfatteren Haruki Murakami, som opplever treningsformen som så grunnleggende at han har skrevet en bok om den. I «What I Talk About When I Talk About Running» forteller Murakami om hvordan han begynte å løpe da han solgte jazzklubben han drev i Tokyo og tok opp skriving på heltid.

Murakami bestemte seg videre for å la dette valget være styrende i forhold til sin egen livsrytme og la opp et rigid system som går ut på å legge seg før klokken ti for deretter å stå opp klokken fire, jobbe noen timer og så ta seg en joggetur. Dette gjør han seks dager i uken hele året, uansett vær, vind eller dagsform. Murakami sier at han ser en parallell mellom skrivingen og joggingen fordi det krever samme type selvdisiplin og seighet. I tillegg er løpingen sentral i Murakamis livsfilosofi, som legger vekt på det å prioritere riktig for å kunne omgi seg med fokus og balanse.

Mens Murakamis utlegninger om joggerens meningsfulle tilværelse er interessante og delvis inspirerende er fenomenet løping kanskje mest assosiert med USA. Hollywood har for eksempel lenge visst at jogging ikke er en ukomplisert fysisk aktivitet. Heller blir det presentert som et ladet symbol som brukes for å si noe vesentlig om hovedpersonene.

Klassikeren «Nattsvermere» (1991) åpner for eksempel med at Clarice Starling (Jodie Foster) løper ensom gjennom en tåkete, fuktig og høstkald skog med et innbitt uttrykk i ansiktet, mens «Maratonmannen» (1974) åpner med at Thomas Levy (Dustin Hoffman) løper langs de kjente stålgjerdene i Central Park.

Begge disse scenene viser oss hvor tilgjengelig jogging er som symbol. «Nattsvermere» og «Maratonmannen» er filmer som i stor grad er drevet av hovedkarakterene, og her etablerer man allerede i de første minuttene inntrykk av personer som er sta, seriøse, hardtarbeidende, ambisiøse og utholdende. I tillegg antyder også disse åpningssekvensene en viss grad av isolasjon, avstengthet og ensomhet.

Dermed ser vi at Hollywood anvender jogging som et bilde på det kompliserte mennesket. Samtidig som den er assosiert med en rekke positive egenskaper er aktiviteten også en indikasjon på dybde og tungsinn, og antydningen er at man like mye løper fra som til noe.

Den amerikanske drømmen. I denne sammenheng kan man ikke unnlate å nevne den mest kjente joggescenen av alle, nemlig treningssekvensen fra filmen «Rocky» (1976) hvor Rocky Balboa (Sylvester Stallone) forserer alle hindringer for å realisere drømmen om å bli en profesjonell tungvektsbokser. Joggingen fungerer for å si noe om hovedkarakteren, men har samtidig et sosial budskap som går ut på at alle kan ta del i den amerikanske drømmen.

Ved å vise hvordan en arbeiderklassemann fra et dårlig nabolag kan få realisert drømmene sine ved å jobbe hardt og stå løpet ut, signaliseres en tro på at grunntanken om at det er plass til alle fremdeles gjelder i det amerikanske samfunnet.

Denne tanken er enda tydeligere i «Rocky II» hvor nabolagets mann ikke lenger jogger i ensomhet og hvor økten heller ikke avsluttes med et stormløp opp trappene for å hevde individets uante muligheter på toppen av byen. Her jogger heller Rocky tvers gjennom nabolaget med et kobbel av unger etter seg og joggingen avsluttes med at helten omfavnes av en yngre generasjon håpefulle som ser seg selv i mannen som har made it.

At jogging faktisk assosieres med den amerikanske drømmen kan vi også se ved at alle presidenter siden Jimmy Carter trofast har tatt på seg den grå treningstrøya og tatt seg noen runder i uken.

Mens det selvsagt er viktig for en president å holde seg i god fysisk form er det mye som tyder på at joggingen faktisk også har en viktig symboleffekt. Bill Clinton la for eksempel sin joggerute gjennom den grønne stripen National Mall midt i Washington, og var vanskelig å overse der han løp midt i en gruppe med syklende sikkerhetsvakter.

Og de fleste amerikanske presidenter har latt seg villig fotografere under treningsøkten. Signalet de sender ved å presse kroppen sin til å løpe i allslags vær og vind er at de er i stand til å møte og holde ut utfordringer av alle slag. Treningen er videre ikke bare et signal om at man må stå på for å nå målene sine, men en aktivitet som brukes til å holde på folkets tillit. Det at presidenten jogger viser at han har overskudd og styrke til å styre landet, samt at ting generelt er under kontroll.

Med Barack Obama tas dette prinsippet til og med ett skritt videre, fordi han er et vandrende symbol på at den amerikanske drømmen fortsatt er en mulighet. Og Obama nøyer seg ikke med å trene noen få ganger i uken. Som Murakami har Obama uttalt at han trener seks dager i uken, både fordi det hjelper ham å klarne hodet og senker stressnivået

Jogging og høyreekstremisme. Mens jogging i USA dermed assosieres med positive egenskaper som viljestyrke og utholdenhet, har dens sterke rolle i dette samfunnet også gjort at den fremstår som en veldig amerikansk aktivitet.

Dette kan man for eksempel ane i kontroversen som oppstod sommeren 2007 rundt joggingen til den nyvalgte franske presidenten Nicolas Sarkozy. Hans trang til løping ble umiddelbart mistenkeliggjort av franske medier.

Mens noen så på det som et tegn på at han hadde tenkt å knytte sterkere bånd til amerikanerne, mente andre at det var et uttrykk for høyreekstremisme.

Filosof Alain Finkielkraut gikk på sin side ut og avfeide løping som en totalt meningsløs aktivitet. Mens det å gå er en lyrisk, åndelig øvelse er jogging kun vedlikehold av kroppen, mente Finkielkraut, og la til at Sokrates aldri jogget. Dessuten legger det gående mennesket merke til og føler seg i ett med omgivelsene rundt seg, mens jogging kun projiserer makt og overherredømme. En som løper fremviser absolutt kontroll over sin egen kropp og demonstrerer dermed også det moderne menneskets dominans over naturen.

Interessant nok føles ikke disse kommentarene helt uriktige. For jogging er knyttet opp mot kontroll og selvdisiplin. Mens en treningsform som aerobics foregår sammen med andre mennesker i tempererte omgivelser og med mange nyttige distraksjoner som speil og musikk, er jogging noe man foretar seg i ensomhet, ofte under uutholdelige værforhold og uten distraksjoner i forhold til smerten som oppstår i kroppen.

Jogging er noe man må tvinge seg til å gjøre og gjennomføre. Og med mindre man deltar i New York City Marathon eller er boksehelt i et italiensk-amerikansk nabolag, er det sjelden noen som står og jubler en frem mot målstreken.

Jogging i de indre rom. Det finnes imidlertid også de som forfekter et meditativt aspekt ved denne øvelsen. Ifølge forsker Alan Latham ved University College London er ikke jogging bare vedlikehold av kroppen. Istedenfor at løping stenger av forholdet mellom kropp og sjel åpner den heller opp for koblinger som ikke er mulige uten den fysiske anstrengelsen. Og slike koblinger åpner også opp for et nytt perspektiv på ens egen plass i verden.

Istedenfor at løping stenger av forholdet mellom kropp og sjel åpner den heller opp for koblinger som ikke er mulige uten den fysiske anstrengelsen. Og slike koblinger åpner også opp for et nytt perspektiv på ens egen plass i verden.

Disse tankene er også blitt utforsket tidligere, og amerikanske vitenskapsfolk har flere ganger konkludert med at jogging og meditasjon er en heldig kombinasjon. Forfatter og sportsanalytiker Mike Spino har antydet en parallell ved å snakke om hvordan jogging også foregår i «et indre rom».

Kan dette være en nøkkel til hvorfor vi fortsetter å jogge, til tross for smerten og ensomheten? Tittelen på Murakamis bok er en omskrivning av tittelen på Raymond Carvers novellesamling «What We Talk About When We Talk About Love», noe som antyder at øvelsen treffer våre dypeste hjertestrenger.

Etter egen erfaring er disse følelsene av et indre rom og en form for meditativ effekt noe som helst oppstår om man jogger flere ganger i uken. Mens jogging én gang i uken kun vil være en studie i lidelse vil et mer regelmessig mønster muligens gi en bedre følelse for hva Haruki Murakami snakker om når han snakker om jogging:

De øyeblikkene hvor kroppens seighet tar over for smerten og ubehaget, og man kjenner at man istedenfor å hele tiden telle ned mot sluttmålet klarer å tenke på det absolutte øyeblikket. Og i noen sekunder eller minutter kan man kjenne at kropp og tanke jobber sammen heller enn i motsatt retning.

Og blir bevisst at om Gud kun har gitt oss et visst antall hjerteslag så kjenner man aldri slagene så klart som akkurat da.