Lovløshet. Da jeg tilbrakte tre dager i Napoli i oktober 2008, var ett syn slående: Det høye antall militære mannskaper som var utplassert i det historiske sentrum, skarpt bevæpnet i sine feltuniformer, likegyldig-brutalt skulende mot alt og alle. Jeg grøsset.

Det kunne minne om Øst-Berlin før murens fall, om Nord-Irland for en del år siden. Eller om Italia selv på sent 1970- og tidlig 1980-tall da landet kjempet mot indre terrorisme. Mens vår verdensdel har fått stadig fredsommeligere vilkår siden den gang, med velferdsvekst og avspenning i og utenfor et utvidet EU, befinner Napoli seg i en krigstilstand.

Den dødelige rivaliseringen mellom camorra-klaner i hele Napoli-provinsen og Campania-regionen har økt i intensitet og omfang de seneste fem år. Drapene er rituelle, dessuten hensynsløst groteske, og har skjedd i ulike bydeler og forsteder på høylys dag.

Også politi og rettsmyndigheter har forsterket sine etterforskninger. Arrestasjoner og pådømmelser finner sted, og mye av camorraens kriminelle nettverk er faktisk kartlagt offentlig, i den ene aksjonen eller rapporten etter den annen. Det hjelper ikke.

Militære styrker. Desperasjonen er lett å se når Silvio Berlusconis regjering i sommer valgte å sette militære styrker inn i byen for å sikre borgernes trygghet i gatene. Flere ganger, senest under mitt opphold, har Berlusconi lagt regjeringsmøter til Napoli for å vise rikspolitisk nærvær og engasjement. Et fattig symbolspråk når man vet at den napolitanske mafia nå har kontroll over minst 50 prosent av alle økonomiske virksomheter i området, i tillegg til at den styrer betydelige deler av den våpen- og narkosmugling som foregår på europeisk jord.

Hvordan er dette mulig? Hvordan kan det ha seg at cammoraen med sine forgreninger i dag står for den mest omfattende organiserte kriminalitet i Europa?

Nordmenn spør, flere og flere spør, også italienere spør, fordi Roberto Savianos nådeløse bok «Gomorra» og Matteo Garrones opprørende film med samme tittel setter et grelt og avslørende søkelys på fenomenet.

Gjennom et par år har millioner av mennesker lest boken, nå også sett filmen, i land etter land. Det er en rystende heslig dokumentasjon av lovløshet - og rettslig avmakt – satt i system.

Lyssky handel. Det virker ufattelig at camorra-klanene, et titall familier med titusener av svart ansatte tjenere og løpegutter, involverer et nettverk av industrier og bransjer i mange land, fra USA til Kina. Det er knapt til å tro at italienske eller europeiske myndigheter ikke kan hindre internasjonale aktører i, stilltiende eller aktivt, å samvirke med napolitansk mafia over et så bredt spekter av lyssky handel, i forfalskning av merkevarer, i ulovlig import av arbeidskraft, i svarte transaksjoner. Altfor mange tjener på det!

Og hverken Saviano eller Garrone forklarer fullt ut hvordan det har kunnet bli slik. Ikke at temaet er uutforsket. Enkelte eksperter går tilbake til 1500-tallet for å finne opprinnelser til «systemet», den gang Napoli var et spansk kongedømme. Noen nøyer seg med å ta utgangspunkt i Italias samling i 1860-årene, da Napoli mindre enn andre byer og regioner lot seg innordne i den nye nasjonalstaten. Andre konsentrerer seg om republikken av 1948, altså etterkrigstiden, da gjenoppbyggingen skapte et nytt marked for mafiaen i en landsdel som var svakt politisk styrt.

Truet på livet. Napoli ble grunnlagt som en gresk koloni før romerne underla seg den, og har siden senantikken – faktisk til 1861 – vært en bykoloni under fremmed åk. Det har følgelig vært vanskeligere for napolitanerne enn for andre italienere å identifisere seg med Italia som statsstyrer. Forakten for egne politikere har i seg selv åpnet irregulære rom for samhandling, penger under bordet, gatejustis, skjulte monopoler. Også i offentlige etater har camorraen sine forbindelser, kjøpt og betalt, truet på livet.

I dag er det umulig med vanlige rettslige og politiske virkemidler å ta camorraen ved hornene. Strukturene er for intrikate, for mange side om side, for omfattende både lokalt og regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det giftige avfallet som vokste på søppelbergene forrige år, kom for en stor del fra norditaliensk industri.

Illegal økonomi. I motsetning til den sicilianske mafia, Cosa Nostra, som er nokså enhetlig og hierarkisk oppbygget, har camorraen med sine familieklaner fordelt ansvaret for kriminaliteten i utallige ledd, underleverandører, agenter, bandeledere og arbeidsstokker. Av den grunn blir også en ukjent, men betydelig del av Napoli-provinsens 3 millioner innbyggere indirekte trukket inn i den illegale økonomien.

Den omklamrer dem i en region hvor arbeidsløsheten er på 30 prosent, ifølge offisiell statistikk, men hvor man vet at 40 prosent livnærer seg av svarte inntekter i flere kommuner hvor 60 prosent av innbyggerne allikevel har råd til egen bolig. Å knekke camorraen kan bli ensbetydende med å knekke livsgrunnlaget for 1,5 millioner menn, kvinner og barn som i dag fører et cammora-kodet liv.

Henrettet på åpen gate. Det nyeste markedet for camorraen, som ikke engang Saviano rakk å få med seg i sin bok av 2006, har nå eksplodert i dobbelt forstand: Ulovlige, papirløse innvandrere. De «tas hånd om» av systemet, får en proforma arbeidsavtale, luselønn for å jobbe på en camorra-post og personlig beskyttelse mot å betale «skatt» til mafiaen. De pusher heroin og kokain, de lager falske merkeklær, de frakter containergods til og fra havnen i nattemørket. Noen av dem har meldt seg for politiet. Flere av dem ble i høst henrettet på åpen gate.

Det største problemet er at politikerne, kynisk nok, har bruk for camorra-systemet, fordi det holder et arbeidsmarked og et samfunnsmaskineri gående – som politikerne selv ikke har klart å bestyre.

Soldater i gatene kommer ikke camorraen til livs. De tre dagene jeg gikk rundt i Napoli, utropt til den vakreste by i Europa på 1700-tallet, slo det meg at napolitaneren har uendelig mye å være stolt av. En fantastisk kulturrikdom i musikk, teater, arkitektur, religiøsitet og arkeologi. Er det denne stoltheten som har drevet camorra-klanene også?

Denne kommentarartikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten 23. november 2008.