Det var kanskje enklere før. Akademikere publiserte forskning og gikk videre til nye prosjekter. En håndfull profilerte forskere tok seg av publisitet og debatt. I dag har vi sosiale medier og en global maurtue av forskere som konkurrerer om oppmerksomhet og midler.

Før Michael Faraday oppdaget at magneter kunne skape elektrisk spenning, innså han at forskning tilhører folket. I 1825 innførte han en årlig juleforelesning ved Royal Society i London, der vitenskap skulle formidles til allmennheten på en underholdende måte. Forelesningene har bidratt til en utvikling som stiller stadig nye forventninger til hva en forsker skal være.

– Gjøre verden litt bedre

– Det stilles økte krav og forventninger til at du ikke bare skal levere fremragende forskning, men bidra med noe som kan gjøre verden litt bedre, sier Audun Farbrot. Han er seniorrådgiver i kommunikasjon ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, holder foredrag og skriver bøker om formidling.

– God forskningskommunikasjon blir gjerne til med utgangspunkt i at du har lyst. Den lysten kan utvikle seg når du opplever hva du får igjen for å gjøre det. Folk som har tatt det første skrittet ut i offentligheten og lykkes med å kommunisere, vil ikke slutte med det.

Ifølge Farbrot er nettopp noe av poenget aldri å slutte.

– Forskningskommunikasjon kan være en integrert del av alt du gjør som fagperson. Det starter med forskningen og er en løpende prosess i alle faser av kunnskapsutviklingen, sier han.

Fire dimensjoner

– Vet du hvordan norske byråkrater og politikkutformere skaffer seg ny kunnskap, spør Farbrot. Han sikter til en studie fra Universitetet i Oslo i 2019.

– Man skulle selvfølgelig ønske at de søkte grundig blant tilgjengelig kunnskap, men de gjør som folk flest og snakker med kolleger og finner ting på nett.

Studien viste at 64 prosent av de spurte byråkratene googlet seg frem for å oppsøke ny kunnskap. Nesten halvparten tok en prat med kolleger.

– Hvis du skal øke sannsynligheten for at din kunnskap blir tatt hensyn til i utviklingen av ny politikk, så trenger du å løfte den ut av tidsskriftene.

Men er institusjonene gode nok på å lære forskerne å gjøre dette?

– Jeg opplever at de er blitt mye bedre, særlig på det som har mediepotensial.

Den usynlige fagnerden?

Men om alt skal kommuniseres, er det da plass til den tilbaketrukne akademikeren som kun er opptatt av fag?

– Det finnes eksempler på prosjekter der ikke alle er like aktive, det er det absolutt rom for. Særlig knyttet til den rene, nysgjerrighetsdrevne forskningen er det viktig å skape rom for de virkelig kreative menneskene. Du kan være en usynlig vitenskapsnerd, forutsatt at du er en del av et team der andre kommuniserer.

Men publisering er vel også kommunikasjon, eller er det en gammeldags måte å tenke på?

– Ikke nødvendigvis gammeldags, men det er en formidling mot et vitenskapelig publikum. Hvis du ønsker at kunnskapen du skaper skal få praktiske anvendelser, vil ikke forskningsartikkelen gjøre jobben alene, sier Farbrot.

Everything, everywhere

– Formidling kan også være Snapchat og Tiktok, men det må ikke være det. Forskere må først og fremst finne sin måte å formidle på, forteller Mari Lund Eide. Hun har tidligere jobbet som kommunikasjonsrådgiver og er forsker ved Universitetet i Bergen og programleder for podkasten Forskning til folket.

– Alle trenger ikke uttale seg i mediene. Mangfoldet av plattformer gjør at forskere kan formidle på forskjellige måter til forskjellige målgrupper. En vanlig misforståelse er å tenke at man skal være everything everywhere all at once. Men det er ikke tilfellet. Du må liksom ikke ha en Snapchat-konto og skrive ekstremt gode kronikker.

Eide, som også holder foredrag om temaet, mener arbeidsplassen påvirker kommunikasjonen.

– Det har mye å si at en faglig leder legger til rette for trening og fremsnakker god formidling. Mange som er litt usynlige, ønsker kanskje egentlig å formidle mer, men er ikke en del av et miljø som holder på med formidling.

Mari Lund Eide, forsker ved Universitetet i Bergen og programleder for podkasten Forskning til folket. Foto: Stine Mari Velsvik

Fagkonflikt og kjønn

Hender det at ansvaret for formidling kommer i konflikt med faget og forskningen?

– Jeg tror mange forskere føler på en konflikt. Man er usikker på hva man kan og bør uttale seg om. Hvis de skal uttale seg til mediene om et tema, så ønsker de å ha forsket på det. Akkurat dette skaper en del kvaler.

Et annet aspekt er trolling og trusler.

– Så er det dem som forsker på kontroversielle temaer som kjønnsforskning, klima eller migrasjon. Hvis de uttaler seg, kan de få hets, og da koster det rett og slett for mye å formidle. Så er det en kjønnet dimensjon her. Kvinner får mye mer hets, sier Eide.

Hun er opptatt av tydelig kommunikasjon og har selv jobbet med klarspråk i Skatteetaten.

Er det mange som synes det er ubehagelig å tilpasse språket til folket?

– Ja, det skjer hele tiden. De føler kanskje at det blir flåsete. Da må man ta et skritt tilbake, for det er ikke slik at folk ser på deg som dum fordi du bruker enkle ord. Det endrer ikke at du er en god fagperson, og det er ingen fra utsiden som synes det. Det er en indre justis blant akademikere.

Ifølge Eide handler det om å treffe mottager med det rette språket.

– Dette må man jobbe med – å finne gode, presise ord, som samtidig er enkle nok til at det er mulig å forstå.

Å snakke med barn

– Jeg mener at du ikke kan faget ditt før du kan forklare hva du driver med uten bruk av faguttrykk, sier Jørn Hurum, som har mottatt flere priser for formidling. I dag er han professor ved Naturhistorisk museum.

– Det er en treningssak. Kan du snakke til en tiåring, kan du snakke med alle.

Det ga blant annet et fossilfunn på Svalbard i 2006 ham sjansen til. «Monsterøglen», en 12–15 meter lang pliosaur, skapte internasjonal oppmerksomhet.

– Håndfaste objekter med store historier er alltid fengende, sier han, og trekker frem møter med barn som noe han setter spesielt pris på.

– Mange ganger er det første gang de føler de kan snakke med en voksen som lurer på det samme som dem om et fossil de har funnet, en dinosaur, eller noe de har lest i en bok.

Hvorfor er det viktig å formidle forskningen utenfor fagfeltet?

– Forskning gir ofte andre perspektiver enn det som er rådende hos folk utenfor fagområdet. Mennesker har alltid lurt på hvor vi kommer fra, og fossilene er de eneste tidsvitnene som kan fortelle denne historien.

Men kan formidlingen komme i konflikt med faget?

– Det spørs hvem du snakker med. Noen mener jeg er altfor tabloid, men for å nå frem, må du ha hard hud og ikke bry deg om surpomp-akademikere som ikke formidler selv, mener Hurum.

Han sikter neppe til Michael Faraday. Juleforelesningene eksisterer ennå og er blitt holdt av amerkjente formidlere som David Attenborough og Carl Sagan.

Det var nok enklere før, men nye krav har skapt en ny virkelighet for akademia. Om forskere ikke behøver å bli influensere, kan det være de har noe å lære av dem som velger å være synlige.