I «Historia Animalium» skriver Aristoteles at frosken lever både på land og i vann. Han var den første som beskrev forvandlingen fra egg til frosk.

Frosker er både søte og slimete, men hva skal vi egentlig med dem?

– Tidenes tidligste

Skogen i Vestby utenfor Oslo er solvarm, og froskene i ferd med å våkne fra vinterdvalen. Jeroen van der Kooij tråkker sakte mot en liten, overgrodd dam som går i ett med myrlandskapet. Han er biolog og jobber med å holde oversikt over froskebestanden i dammene.

– Her overvintrer de på land, sier han.

– Dammen bunnfryser, så da må de finne huler etter mus eller lignende. I dypere dammer overvintrer en del nede i bunnen. Vannet er oksygenrikt, og de har evnen til å puste gjennom huden.

Ynglingen starter ikke ennå, men de gjør seg klare. Hannen skal overbevise hunnene med lyd, og som det første landdyret som utviklet stemmebånd, er det noe de kan.

– Der, sier han og stopper.

Det krever øvelse å skjelne mellom vårfugler, biler og frosker.

– De kan venne seg til støy, men trafikk kan påvirke paringslydene.

– Spissnutefrosken har en sånn boblelyd. Buttsnutefrosken er den vanligste og lager en knurrende lyd.

Han har hørt boblelyder og lister seg nærmere.

– To–tre stykker. Men de er i elementet sitt, så det er vanskelig å snike seg inntil, da dukker de bare under. Dette er tidenes tidligste spissnute i Norge.

– En kamp

Buttsnutefrosken ble beskrevet av den svenske zoologen Carl von Linné i 1758 og er blant Norges to vanligste arter. Spissnutefrosken er mindre, og i paringstiden blir hannene blå i noen få dager. Hunnene skal snart legge tusenvis av egg som klekkes til larver (rumpetroll).

Van der Kooij kjører til en ny dam anlagt på et gårdstun for å kompensere for vannene som stadig forsvinner. Han senker et termometer i dammen for å undersøke om vannet holder riktig temperatur.

– Det er en kamp. De må komme seg fort ut, og da må vannet være tint. Så må rumpetrollene bli til frosker før dammen tørker ut.

Igjen stopper han.

– Hører du den? spør han.

– Den som synger kontinuerlig? Den står stille i luften og slår med vingene og synger. Det er en sanglerke. Vi er privilegerte, for mange steder i Europa er de borte.

Padder og mat

Det samme gjelder froskene. Siden 1980 har 200 arter forsvunnet, mens det naturlige tempoet er én art pr. 500 år.

– Endringene er tydelige, sier Dag Dolmen, førsteamanuensis emeritus i zoologi ved NTNU Vitenskapsmuseet. Han er blant landets ledende amfibieforskere og mener frosken betyr mye for økosystemet.

Dag Dolmen, førsteamanuensis emeritus i zoologi ved NTNU Vitenskapsmuseet. 

– Alle spiser frosk. Egg og rumpetroll i vannet, og på land er de mat for buorm, kråker, ender, rovfugler, ugler, rev, grevling ...

Hva med mennesker?

– Bortsett fra meg, så er det nok ikke så mange som har prøvd det, ler han.

– Det er ikke så mye mat i dem. Kokt så smaker de som fisk, og stekt som kylling. Men nå er de fredet, og vi har ingen tradisjon for froskelår, sier han.

Frankrike importerer på den annen side så mye frosk fra India og Bangladesh at det utgjør en fare for truede arter.

Padder er derimot giftige.

– Det er en familie av frosker som er mer klumpete, har kortere bakben og vorter. Først og fremst skiller de seg ut ved store giftproduserende kjertler bak øynene. Men så er det noen smartinger, som reven, som har lært å legge padden på ryggen, sprette opp buken – som ikke er giftig – og spise innmaten.

Ifølge Dolmen er 650 av verdens 7800 froskearter padder.

– Paddene er for øvrig gårdbrukerens beste venn. Bonden kan profittere på en paddedam, for når paddene sprer seg i åkeren, spiser de ikke bare insekter, men også uønskede snegler og den slags, men gjør ingen skade på avlingene.

Frosker er også kjent som indikatorer. De er sensitive mot endringer og varsler dermed tidlig om problemer i økosystemet.

– Froskene har tynn hud som er lett gjennomtrengelig for miljøgifter. De kan for eksempel dø på grunn av pesticider og kunstgjødsel på åkrene. De forgiftes av det som er i jorden. Og blir det forurenset i dammen, så dør froskeeggene, sier Dolmen.

Nedgang i amfibier

Frosken trues av naturinngrep, men også av en global soppsykdom.

– Den har herjet rundt i verden de siste 20–30 årene og er sannsynligvis den største årsaken til det vi kaller amphibian decline.

Begrepet brukes om den globale nedgangen i amfibier siden 1970-tallet. Sykdommens opprinnelse er ikke stadfestet, men Dolmen mener den kan stamme fra laboratorie-frosker som er sluppet ut i naturen.

– I Norge har også amfibiene gått tilbake, men her har vi en viss oversikt over hvorfor.

Men i 2017 ble soppen også oppdaget her, i fem dammer i Akershus. Det har ført til strenge tiltak for observatørene.

– Når vi er ute og håver etter frosk og salamander, desinfiserer vi håvene eller tørker dem før vi går fra en dam til en annen. Det kan tenkes at sykdommen ikke gjør så stor skade her som andre steder på grunn av temperaturen, men det gjenstår å se, forteller Dolmen.     

Slimaktig og kaldt

Tilbake i Vestby stopper van der Kooij ved en tredje dam dypt inne i skogen. En svart ravn svever over grantrærne med noe stort i nebbet. Flere kretser rundt og skriker.

– Det ligger nok en død elg i nærheten, siden det er så mange av dem, sier han.

Han setter termometer i vannet, speider, lytter og noterer.

Hvordan er det å jobbe med såpass utsatte dyr?

– Det er både og, men egentlig bra. Du føler at du får gjort noe for dem. Så er det takknemlig med amfibier, for når du lager en vannpytt, så blir den som regel tatt i bruk. Du ser resultater i løpet av kort tid.

Han mener at frosken også har sterk appell til barn.

– Det er mange som har barneopplevelser med frosk eller padde. Jeg er rundt på skoler, og når barn får lov til å holde en frosk eller en eggklase ... det gir god mestringsfølelse. Du holder noe som er vilt, men som ikke rømmer eller biter. Og så er det slimaktig kaldt, sier van der Kooij.

– Å stirre inn i en rubin

Carl von Linné kalte padder «frastøtende og stygge». Dag Dolmen mener tvert imot de har en egen skjønnhet.

– Selv om artene skifter gjennom årtusener, så har de alle en egenverdi. Og hvis du stirrer inn i øynene til en padde, er det som å stirre inn i en rubin.

Det kan synes som vi trenger frosker og padder. Kanskje er spørsmålet et ganske annet.

Trenger de egentlig oss?

– Nei, det gjør de nok ikke.

– Stort sett er vi flinkere til å ødelegge naturen enn til å hjelpe den, sier Dolmen.