Cerletti hadde en drøm. Han ønsket å kurere sinnssyke uten samtidig å skade dem for mye. Mellomkrigstiden var nemlig en av psykiatriens mest innovative epoker, men samtidig en av de mørkeste, regnet i pasientskader. Bruk av sjokk, kramper og elektrisitet var velkjent, men metodene var i beste fall risikable og smertefulle.

Han ga den navnet elektrosjokk, en oppfinnelse den kanadiske medisinhistorikeren Edward Shorter omtaler som den mest innflytelsesrike i moderne psykiatri. Andre omtaler den som et mareritt.

I dag er metoden standard i psykiatrien og på de fleste sykehus. Inntil 80 prosent av pasientene opplever god virkning, effekten er rask og den er nesten uten bivirkninger. Så hvorfor blir den ikke hyllet, og hvorfor måtte den bytte navn til det langt kjedeligere Elektrokonvulsiv behandling (ECT)?

– Fantastisk behandling

– Noen blir overrasket når jeg forteller hva jeg driver med. ’Hva? Fremdeles ... er ikke det helt forferdelig?’ sier de. Det er en fantastisk behandling, svarer jeg da.

Morten S. Selle er avdelingsoverlege ved akuttpsykiatrien på Ullevål sykehus. Han tar meg imot ved inngangen til bygg 35, som huser noen av dem som er så psykisk syke at de trenger hjelp døgnet rundt.

– Jeg pleier alltid å legge skylden på filmen «Gjøkeredet». Den skildrer helt grusomme forhold og overgrep – den ene scenen er ECT, og den andre scenen er lobotomi.

I biblioteket sitter også overlege Magritt Skjølsvold Ræder, som i likhet med Selle har bred erfaring med å gi ECT-behandlinger.

– Pasientene sier det også, det er veldig mange som er skeptiske. Redde for å bli ’elektrisk lobotomert’, som de sier, forteller Ræder.

Men er det mye faglig skepsis?

– Ikke blant psykiatere, sier Selle.

– Leger lærer om ECT i studiene, men en del psykologer er nok mer skeptiske. Og så er det noen pasientgrupper som er negative.

Hvor godt virker det?

– På alvorlig depresjon har ECT svært god effekt. Det vet vi, og det er godt å vite. Jeg vil si at jo sykere man er, jo bedre effekt har det, noe som egentlig er litt unikt, svarer Ræder.

Behandlingen har altså lite med lobotomi å gjøre, men mannen som skapte den, tilhørte definitivt en annen tid.

Super-paven og hvite uniformer

Ugo Cerletti ble født i 1877 i den lille vinbyen Conegliano, nord for Venezia. Han ble en talentfull medisinstudent som spesialiserte seg i nevrologi og nevropsykiatri. Ved inngangen til det nye århundret studerte han i Frankrike og senere i Tyskland under store navn i psykiatrien som Franz Nissl og Emil Kraepelin, omtalt av Sigmund Freud som «psykiatriens super-pave». Da Cerletti returnerte som forsker i 1909, jobbet han også med deres kollega Alois Alzheimer, oppdageren av den mest kjente formen for aldersdemens, og som bærer hans navn.

Første verdenskrig stoppet Cerlettis forskning i en periode, men ikke hans trang til å skape. Han tegnet bygninger, fotograferte og konstruerte våpen, men hans første møte med berømmelse kom – ironisk nok – i form av en hvit uniform.

Etter at han under krigen selv ble oppdaget vinterstid i Alpene, synlig mot den hvite snøen, skal Cerletti ha kommet opp med ideen om den hvite kamuflasjeuniformen til bruk for soldater i snølandskap. Den ble raskt anerkjent og først benyttet av italienske og østerrikske soldater.

Psykiatrisk kjedereaksjon

Krigen endte med et kontinent av traumatiserte menn, som kombinert med faglige nyvinninger førte til en kreativ fase i psykiatrien.

Malariaterapi dukket opp i 1918, og besto av nøyaktig hva navnet tilsier – å tilføre pasienten malaria. Hensikten var å kurere en bestemt form for sinnssykdom som oppstår ved syfilis, nevrosyfilis, som angriper sentralnervesystemet.

Pasientene kan utvikle mange forskjellige psykiske symptomer som personlighetsforstyrrelser, mani og depresjon.

Den omstridte østerrikske psykiateren Julius Wagner-Jauregg ble i 1927 den første til å få nobelprisen i medisin for psykiatrisk arbeid for dette. Metoden ble brukt i Norge fra 1923, men på 1950-tallet overtok penicillinen, og forskere innså at metoden ikke hørte hjemme i psykiatrien.

Men det var sjokkterapien som skulle erobre det største kapittelet i lærebøkene. Insulinsjokk-behandlingen ble introdusert av Manfred Sakel i 1933, men den viste seg å være både kostbar og ikke minst skadelig. I 1934 introduserte den ungarske nevrologen Ladislas Meduna behandling av psykoser og schizofreni ved å påføre epilepsilignende kramper. Han hadde observert at dypt deprimerte pasienter som fikk et epileptisk anfall, ble mye bedre etter anfallet. Krampene ble først fremkalt med kamferoppløsning – kjent siden alkymisten Paracelsus på 1500-tallet – siden med cardiazol, som ble sprøytet inn i blodårene. Behandlingsmetoden skapte stor optimisme og hjalp mange, men skulle vise seg vanskelig å gjennomføre uten komplikasjoner.

I Italia var det én professor som fulgte særlig godt med, uten ennå å vite at det var hans, Cerlettis, oppfinnelse som senere skulle bli det som erstattet cardiazolsjokkbehandling.

Filmatisk skepsis

«Det var en strålende kur, men vi mistet pasienten», sa Ernest Hemingway om elektrosjokkterapien han fikk mot depresjon i 1961, og som han mente ødela hukommelsen hans. Like etter tok han sitt eget liv. Den nobelprisvinnende forfatteren hadde fått sin elektrosjokkbehandling nummer 20, og mange har påstått at det var den som fikk ham til å ville forlate verden. Dødsfallet var et vesentlig bidrag til skepsisen mot ECT.

At også andre kjente personer – som forfatteren Sylvia Plath og artisten Lou Reed – har uttalt at de opplevde elektrosjokk som et overgrep, har bidratt til å styrke den negative mytologien.

Men «Gjøkeredet» har antagelig bidratt mest for å svekke behandlingens rykte. Basert på en psykiatriskeptisk bok av Ken Kesey fra 1962 og med en Jack Nicholson i gullform, mottok Miloš Forman-filmen fem Oscar-priser og ble en internasjonal filmhit i 1975. 

Skapte et feil bilde Mange som har sett «Gjøkeredet» (1975), er blitt skremt av filmens dramatiske fremstilling av elektrosjokkbehandling, som gir et tragisk utfall for hovedpersonen spilt av Jack Nicholson (t.h.), her fra en scene med Will Sampson.

Selve skildringen av behandlingen er skremmende nok, men det er filmens sammenkobling med lobotomi som skadet ryktet mest. Inntrykket var så sterkt at det fortsatt er vanlig å tenke at disse to har noe med hverandre å gjøre. Lobotomi lemlestet mer enn den behandlet, og er en av medisinhistoriens tydeligst diskrediterte metoder.

Elektrosjokk – ECT ­ gis kun til de mest alvorlig deprimerte, og kun når annen behandling er forsøkt først, som oftest antidepressiver.

– ECT har god effekt på de mest alvorlige tilstandene. Jeg vil ikke si at alle med alvorlig depresjon nødvendigvis trenger ECT, men de som kommer inn her, er blant de aller sykeste. Mange har ofte både tanker og planer om å ta sitt eget liv, og da tenker jeg at ECT er god behandling fordi det gir rask effekt, forteller overlege Magritt Skjølsvold Ræder.

– Tilbake til seg selv

– Det blir bedre etterpå fordi depresjonen blir så effektivt behandlet. sier Selle.

– Vi mener at kognisjonen er bedre etter behandling enn før. Depresjon går jo utover hukommelse, oppmerksomhet og konsentrasjon. Men at noen ting er tapt fra minnet, det er vi klar over.

For mange tidligere pasienter som har mottatt elektrosjokkbehandling, klager over svekket hjernefunksjon. I USA foregår til enhver tid rettssaker, og det finnes advokatkontorer som spesialiserer seg på akkurat dette. I Norge jobber pasientorganisasjoner for å redusere bruken.

Ræder mener imidlertid det er en veldig skånsom behandling, og at pasientene kommer «tilbake til seg selv».

– Vi har gitt det til veldig syke somatiske pasienter, som har tålt det. Man kan ofte tåle ECT mye bedre enn man tåler medisiner. Det vi ser, er at man kan få hukommelsesproblemer underveis, men også at det går tilbake igjen. Det ser vi hver gang. Noen syns det er ubehagelig underveis, men min erfaring er at de som har fått ECT tidligere, veldig ofte vil ha det igjen, fordi det har så god effekt, sier hun.

Det benyttes lett anestesi og muskelavslappende, sånn at man ikke får sterke kramper.

– Det hele er over i løpet av ett minutt, kanskje to. Så våkner man etter 10–15 minutter. I alderspsykiatrien benyttes ECT mye fordi det er så skånsomt for eldre og somatisk syke pasienter, sier Selle.

Hundefangeren i Roma

Cerletti var imponert av cardiazol-behandlingen, men mente det måtte finnes noe enda bedre. Etter datidens standard var han nemlig mer enn normalt opptatt av pasientens beste. I institusjonene sine fjernet han gitteret foran vinduene og instruerte pleiere og psykiatere til å være vennligere overfor pasientene. 

I 1935 overtok Cerletti som direktør ved mentalsykehuset i Roma, og sammen med assistenten Lucio Bini gjennomførte han omfattende dyreforsøk. Den lokale hundefangeren sørget for en konstant tilgang på forsøksdyr. Men det var på besøk hos den lokale slakteren at Cerletti endelig fikk sitt store gjennombrudd.

Han fikk være med da slakteren avlivet en gris, og så hvordan grisen først overlevde lange krampeanfall etter at slakteren påførte strøm i tinningen.

Cerletti hadde forsket på bruk av strøm, og forsøkt de fleste steder på kroppen, men unnlatt hjernen fordi han anså det å være for risikabelt.

Etter besøket hos slakteren, falt alt på plass. Hvorfor skulle ikke dette kunne fungere på mennesker? Etter noen intense måneder med perfeksjonering av strømstyrken, følte han seg klar. Det eneste han manglet var en pasient.

Psykiatriens mest innflytelsesrike oppfinnelse

– ECT var og er den mest virkningsfulle behandlingen som psykiatrien har å tilby. «Gjøkeredet» gir et totalt feil bilde.

Edward Shorter levner liten tvil om hvor han står. Han er professor i medisinsk historie ved Toronto University, og en bestselgende psykiatriforfatter. Jeg spør ham om fremtiden til ECT, og om ikke behandlingen fremstår avleggs.

– Hvor får du informasjonen din fra? ECT er overhodet ikke utdatert, er Shorters kontante svar.

Jeg følger opp med det retoriske spørsmålet om Cerletti er en helt eller en skurk.

– Er Pasteur en helt eller en skurk? For et spørsmål! Selvfølgelig er han en helt.

Selv om det er kommet mange psykiatriske nyvinninger i nyere tid, er Shorter er ikke i tvil om hvilken som har betydd mest.

– ECT er den mest innflytelsesrike, mener han.

Det første mennesket

En dag i april 1938 skulle Cerletti få hjelp i sin pasientjakt. Da dukket politiet opp med en 39-årig mann som pratet usammenhengende og var i åpenbar dårlig psykisk forfatning. Den perfekte kandidat, og i notatene omtalt som S.E.

– I ettertid ville man sagt at mannen, som ble funnet vandrende hvileløst rundt i Roma, hadde en eller annen form for schizofreni. Han kunne ikke gjøre rede for seg, og ingen visste hvem han var. Historien om denne første pasienten er på mange måter blitt skapelsesberetningen for moderne sjokkbehandling, sier Selle.

 Maskinen sto klar og fikk navnet navnet Bini-Cerletti elektrosjokk apparatus.

Cerletti igangsatte historiens første elektrosjokkbehandling på S.E. Men effekten på pasienten var ikke umiddelbar.

«Non una seconda! Mortifera!» skal S.E. ha ropt da han skjønte at Cerletti og assistentene vurderte å gi ham nye støt. «Ikke mer! Da dør jeg!» Men nye støt fikk han, og etter en serie med behandlinger fikk Cerletti bekreftet sine teorier.

– Mannen kunne fortelle hvem han var og begynte å synge opera. Det viste seg at han hadde en eller annen operabakgrunn. Han ble helt seg selv, og det hadde nesten en sånn Lasarus-effekt*, forteller Selle.

* betegnelse etter Bibelens Lasarus som ble vekket opp fra de døde etter fire dager i graven. Brukes om en person som er død, og som er forsøkt gjenopplivet, som etter en stund kommer tilbake til livet.

Psykiatrien fikk sitt mest effektive verktøy. De fleste var enige om at det virket, men hverken Cerletti eller noen andre visste hvorfor. Heller ikke i dag har man oversikt over årsakene.

Ræder mener man likevel vet ganske mye:

– Det skjer en gjenoppretting av hjernenettverk som har ligget nede, både gjennom stimulering og nydannelser av nevroner og økt tilgjengelighet av signalstoffer. Så har jeg tenkt at ECT har rask effekt på stressaksen i kroppen, at man blir roligere, som medfører at man får tilbake søvn, blir i stand til å hvile og konsentrere seg. Og da er man på et bedre spor.

Magritt Skjølsvold Ræder, overlege ved akuttpsykiatrien på Ullevål sykehus.

Drømmen

Cerletti fikk mange utmerkelser, heder og faglig berømmelse. Men den aller gjeveste anerkjennelsen, Nobelprisen i medisin, som Egas Moniz mottok i 1947 for arbeidet med lobotomi, ble aldri Cerletti til del, til tross for flere nominasjoner.

Men det han ønsket aller mest var, ifølge samtidige akademikere, at metoden hans skulle forbedres.

«Da jeg så pasientens reaksjon, tenkte jeg for meg selv: dette burde avskaffes! Siden har jeg gledet meg til tiden da en ny behandling skal erstatte elektrosjokk», skal Cerletti selv ha sagt om sin behandling.

Senere utviklet han også selv nye ideer, som forsøk på å oppnå effekten av elektrosjokk uten bruk av strøm eller maskiner. Dét fikk han aldri til, men Cerletti-Bini-apparatet fortsatte å selge.

I dag er ECT vel etablert som et skremmende, men effektivt verktøy mot alvorlig depresjon. Kritikere mener at psykiatrien underspiller skadene på kognisjon – tankevirksomhet, sansning, innlæring og minne – og hukommelse. Men enn så lenge taler resultatene for seg.

Besøket på slakteriet forandret verden, og blant de mange beryktede psykiatriske nyvinningene fra mellomkrigstiden, står én manns visjonære oppfinnelse tilbake.

Ugo Cerletti døde i Roma i 1963. Selv om han kanskje skulle ønske det, har ingen klart å erstatte maskinen hans. Og hele verden bruker hvite vinteruniformer.