Elven Themsen i London var i århundrer selve hovedpulsåren i det britiske imperiet. Alle skip som skulle inn til maktsenteret, eller ut til de fjerne koloniene, ankret opp og kastet loss i elvens havner.

Om du vandrer gatelangs i byen ved Themsen ved lavvann i dag, vil du trolig få øye på en gjeng som går krokbøyd langs den midlertidig blottlagte elvebredden. Høyst fokusert og i et langsomt tempo saumfarer de grunnen etter skatter fra byens fortid.

De kalles mudlarks.

På 1800-tallet var byens mudlarks fattige barn på søken etter gjenstander i elven de kunne selge for noen shilling, som små biter av kull eller metaller, for å skaffe mat på bordet for familien. Mudlarking var noe man gjorde av desperasjon. Ettersom Themsen var byens søppelplass og kloakk, plumpet man ikke ut i mudderet av lyst og fornøyelse.

Heldigvis for moderne mudlarks er elven i dag betraktelig renere. En av dem som vandrer langs elven, er Alessio Checconi. Han er geolog og paleontolog, med en doktorgrad i mikropaleontologi. Det vil si forskning på bitte små fossiler, som flere millioner år gammel pollen og sporer.

Og med en slik bakgrunn kommer det kanskje ikke som en overraskelse at han er blitt hekta på
å lete etter gamle ting.

– Jeg tror mudlarking rører ved det lille barnet i hver av oss som vil leke og utforske, som vil ut på skattejakt, forteller den engasjerte forskeren.

Checconi skulle komme til å oppdage en av elvens hemmeligheter en dag i 2020, da han tok de første skrittene ned den sleipe trappen til Londons ukjente underetasje.

– Jeg så at deler av elvebredden lå blottlagt av tidevannet. Da jeg gikk og kikket på bakken, noe jeg som geolog pleier å gjøre, fikk jeg øye på det som skulle vise seg å være en del av en gammel leirpipe.

Dette skulle bli starten på italienerens store lidenskap for mudlarking. Nå har Checconi funnet titalls tobakkspiper, som kan dateres fra 1500- til 1800-tallet. Disse er ikke uvanlige å finne i Themsen for den som leter. Leirpipene var nemlig av datidens bruk og kast. Tobakk var veldig dyrt, og pipene ble solgt ferdig fylt med tobakk, for deretter å bli kastet som en sigarettsneip.

Selv om pipene har ligget i mudderet i 400 år, er det ikke sjelden å finne tobakksrester i bunnen av dem. Checconi pleier å tenne på de gamle restene, for å kunne kjenne lukten som trolig fylte bybildet da dens eier spaserte ned disse gatene.

I dag er Checconi å finne nede ved elven så ofte som mulig, og han er ikke alene. Det var under pandemien at interessen for mudlarking virkelig skjøt fart.

– Da jeg begynte med dette, var det cirka 200–250 personer som drev med mudlarking. I dag er det snakk om flere tusen, forteller Checconi.

En helt unik elv

De fleste store byer har en elv, og ofte var den også selve årsaken til at byen oppsto nettopp der den befinner seg: Roma, Paris, Oslo. Og spørsmålet er: Kan vi mudlarke i Akerselva? Ifølge Checconi er det flere grunner til at fenomenet er lite kjent utenfor England. Themsen har nemlig helt spesielle forhold.

– Themsen har tidevann med svært store variasjoner, det har ikke de andre elvene. To ganger om dagen går tidevannet 7 meter opp og ned, noe som er enormt. Dette gjør det fysisk mulig å søke i elvemudderet nesten tørrskodd, forteller Checconi.

Han sier at Themsen pleide å være en bred og rolig elv, men at utbyggingen gjennom årene har ført til at den ble smalere, særlig etter den industrielle revolusjonen.

– Det har gjort strømmen mye sterkere enn den pleide å være. Man finner malerier fra 1600-tallet som viser at elven frøs til, og på isen hadde londonerne markeder og sirkusshow med telt og eksotiske dyr. I dag vil den ikke fryse til, både på grunn klimaendringer, men også på grunn av den sterke strømmen.

Dette, i tillegg til bevegelsene fra motorbåter, gjør at muddergrunnen eroderer raskt, og gjenstander kommer opp i dagens lys. Dessuten fungerer dette mudderet, eller leirbunnen, som en anaerob tidskapsel i seg selv, skal man tro forskeren.

Mangelen på oksygen i det tette mudderet gjør at bakterier som vanligvis ville brutt ned organisk materiale, ikke overlever. Dermed kan ting som skinn, bein og tekstiler bevares i hundrevis av år. Og det gir et bredere innblikk i hverdagen til londonere flest.

– Slik finner man ting fra folk som ikke har hatt noen idé om å bli husket for ettertiden. Men så står man der flere hundre år senere, med noe som tilhørte dem. Noen ganger kan man til og med si navnet deres høyt, om det ved en tilfeldighet skulle stå skrevet på gjenstanden.

Om man tar på seg vadebukser og leter i Akerselva, vil man nok finne noen gamle ting, forklarer Checconi som tidligere har bodd i Oslo. Men tilgjengeligheten, og graden av erosjon med flere tusen år av historie som kommer frem ved lavvann, gjør London-elven helt unik.

Små sko setter spor

Gullmynter fra romertiden, smykker og juveler. Checconi har funnet mye verdifullt i årene som hobbyarkeolog, også gjenstander av stor historisk betydning, som han gladelig har donert til London Museum. Likevel er det de små og personlige historiene som rører forskeren mest. Og når han får spørsmål om hva som er hans favorittfunn, trekker han frem en barnesko, som forteller mer enn man skulle tro ved første øyekast.

– Den er fra rundt 1850, en tid hvor det var store klasseforskjeller i London. Og bæreren av denne skoen har med all sannsynlighet tilhørt det nedre samfunnssjiktet.

Dette kan Checconi tyde ut ifra tegnene på den tilsynelatende beskjedne barneskoen.

– Barnet som har hatt den på seg, har måttet bruke den langt over tiden hvor skoen faktisk har passet. Sålen er liten, mens skinnet rundt er blitt strukket mye større, så mye at det ser ut til at tåen har vært på vei ut, sier Checconi.

Og skoen har enda flere spor etter barnets oppvekstkår.

– Under sålen ser man at én side er totalt nedslitt, mens den andre siden ikke er slitt i det hele tatt. Trolig kommer dette av mangelsykdommen rakitt, som var vanlig å se blant de fattige på den tiden.

Rakitt er også kalt engelsk syke og skyldes mangel på D-vitamin, kalsium eller fosfat, ofte på grunn av for lite sollys eller feilernæring. Ifølge Checconi er det følgene av denne sykdommen som har satt spor.

– Knærne, særlig hos barn, ble deformert og bøyd innover, og de gikk med kryssede knær. Derfor ser trolig sålen ut som den gjør. Jeg føler meg veldig ydmyk som får skrive om og snakke om dette barnets historie, selv om jeg ikke engang vet hva det het, sier forskeren tankefullt.

Ønsker å bidra til økt kunnskap

Selv om denne hobbyen fikk et oppsving under pandemien, er det noen travere som har holdt på med mudlarking lengre enn som så.

Lara Maiklem har mudlarket i over 20 år, og kan på sett og vis kalles en veteran i gamet. Hun har også skrevet flere bøker om mudlarking, hvor en av dem ble en Sunday Times Bestseller.

– Da jeg skulle skrive den første boken, hadde mudlarking allerede begynt å bli kjent for folk. Flere og flere mennesker tok turen ned til elvebredden, men ikke alle behandlet stedet med den respekten det fortjener.

Hun ønsker økt kunnskap blant dem som vil prøve seg i skattejakten.

– Jeg ville at bøkene mine skulle handle om det ansvaret som følger med mudlarking, å rapportere funn og ikke mudlarke for å selge funnene på Ebay, men respektere elvebredden som det sårbare stedet det er, både økologisk og historisk sett.

Men selv om antallet mudlarkere har mangedoblet seg de siste årene, er ikke Maiklem bekymret.

– Noen mener at mudlarking bare skal være for noen få. Det er jeg ikke enig i. Det er vår felles historie, og alle har rett til å engasjere seg i den, så lenge man har tillatelse fra havnestyret. Men vi trenger mer oppmerksomhet omkring hvordan man behandler elvebredden, at man ikke skal forstyrre mudderet unødig. Jeg pleier som regel å plukke opp det elven gir fra seg, som ellers ville blitt skyllet bort ved neste flo, sier hun. 

I dag er det lange ventelister for å få tillatelse til å mudlarke i Themsen. Det er også verdt å nevne at man må være britisk statsborger for i det hele tatt å kunne søke. Man kan imidlertid bli med en sertifisert mudlarker og teste ut skattejakten, men skattene må bli igjen i kong Charles rike.

Et budskap fra dypet

Skjulte skatter er en selvfølge i gamle sagn og barnefortellinger. Jakten på det ukjente vekker nysgjerrigheten i oss. I Themsen vet man aldri hva som venter ved neste lavvann. Likevel har skattene et felles budskap, ifølge Alessio Checconi.

– De små tingene vi gjør i hverdagen vår, har noe å si. Historien skapes ikke av konger og dronninger. Den skapes av vanlige folk.

Kilder: londonmuseum.org.uk