En outsiders livsverk

For hundre år siden begynte den italienske innvandreren Sabato «Simon» Rodia, som var født utenfor Napoli i Italia, å bygge noe ingen rundt ham riktig forsto hva var.

Rodia bodde med sin tredje kone i Watts Station, som på den tiden var en egen by med togforbindelse til Los Angeles. Da Watts i 1926 ble inkorporert i storbyen, var den operaelskende, nylig tørrlagte håndverkeren godt i gang med sitt prosjekt. Ved hjelp av sine egne verktøy – han hadde ikke drill og brukte ikke bolter – skulle han de neste 33 årene lage i alt 17 ulike, sammenhengende tårn og strukturer av armeringsjern, hjemmelaget betong og skrap som nabolagets unger hjalp ham med å samle inn.

Sommeren 1954, da Watts Towers sto mer eller mindre ferdig, fikk Rodia et mindre slag. Det bidro muligens til at han kort tid etter falt ned fra et av tårnene. På dette tidspunktet var han gått lei av både hærverk og krangling med myndighetene, som ville rive kunstverket, så han flyttet til søsteren et annet sted i California. 11 år senere døde Rodia, uten å ha fått beskuet sitt livsverk igjen.

Kreativ einstøing

Det er skrevet flere bøker og laget en rekke dokumentarfilmer om Rodia og tårnene hans, og noe er tilgjengelig på Youtube. Det er lett å få inntrykk av ham som en sta einstøing, kanskje til og med litt av en raring. Å få realisert et såpass stort og sært prosjekt ville vel i dag, i våre gjennomregulerte samfunn, vært nærmest umulig, selv om art brut i høyeste grad er en levende kunstform.

Under datidens forhold var det likevel et imponerende oppdrag Rodia ga seg selv. Og fortellingen om disse tårnenes tilblivelse sier også noe betydningsfullt om selve den kunstneriske skaperkraftens indre mystikk.

Rodia, som jobbet som grovtømrer og flislegger, benyttet altså kun sine egne, rudimentære redskaper. Han brukte togskinnene som gikk gjennom nabolaget, som tvinger for å få bøyd til armeringsjernene, og han gikk lange turer for å samle opp knuste speil, brusflasker og tallerkener til å lage mosaikk. Dette er forbløffende nok, men er det ikke dét som er den store gåten. Dét er derimot kraften til den ustoppelige, usynlige kreativitetens kilde, at den kan gjøre så sterkt og varig utslag i et miljø der lite gjøres for å dyrke frem dens blomst.

En arv til ghettoen

Watts er en forstad, eller i dag snarere en ghetto, som alltid først og fremst har huset immigranter og minoriteter, og da særlig meksikanere og afroamerikanere. Men befolkningssammensetningen har alltid vært skiftende.

Mens det før Rodias tid hovedsakelig var hvite og meksikansk-ættede bønder og jernbanearbeidere (traqueros) som bodde der, så opplevde området fra 1940-tallet en kraftig vekst i afroamerikansk innflytning. Dette var på grunn av den lokale veksten i våpenindustrien, i kombinasjon med ønsket om å unnslippe den vedvarende segregasjonen i Sørstatene.

Etter nedgangen i industrien på 1960-tallet er Watts blitt forbundet med semiurban fattigdom, narkotikarelatert gjengkriminalitet og økende mistro mot politiet. To store oppstander – i 1965 og 1992 – har gitt bydelen et dårlig rykte. Men det har vært bedring siden det, noe kulturinstitusjoner som Watts Towers i det minste har bidratt litt til.

De ruvende tårnene har både lokalt og nasjonalt fått status som historisk landemerke.