Morderspråk. Den lingvistiske situasjonen til verdens mer enn 7 milliarder innbyggere er i konstant endring. Statistikk forteller oss at av de cirka 7000 språkene som for øyeblikket blir snakket av verdens befolkning, dør ett hver andre uke. Noen går så langt som å ty til beskrivelser som «lingvistisk massemord», der engelsk regnes som et av flere «morderspråk», et kontroversielt begrep som først ble introdusert av Anne Pakir i 1991.

Et «morderspråk» refererer til et språk snakket av majoriteten av befolkningen i et gitt et geografisk område, og som bidrar til at et mindre brukt språk innenfor samme område, forsvinner. Disse er som oftest såkalte verdensspråk, som for eksempel engelsk eller spansk.

Denne trenden er bekymringsverdig fordi språk, i tillegg til å være et kommunikasjonsverktøy, tar på seg funksjoner som infiltrerer selve identiteten til en befolkning, som å bevare tradisjoner og historie. Ikke bare reflekterer språk våre individuelle identiteter, men er også en avgjørende kilde til vår kultur, og et verktøy som kan bære kultur videre på tvers av generasjoner. Denne funksjonen – sett i lys av at så mange betydninger som er inkorporert i språk, har oppstått i kulturspesifikke sammenhenger – viser at språk og kultur, i visse aspekter, er gjensidig avhengige av hverandre.

Statsløst språk. Ett tilfelle som byr på interessante problemstillinger, er romani, språket som snakkes av romfolket. På én side er romfolkets lingvistiske situasjon et tragisk speilbilde av deres status som folkegruppe. Med en historie preget av forfølgelse, vold, rasisme og diskriminering, har romfolkets eneste sjanse til å overleve vært i små, heterogene grupper spredt utover Europa. Dermed har utallige dialekter vokst frem, avhengig av varierende påvirkningsfaktorer innad i vertslandet, og i hvilken grad disse påvirkningene har tvunget romfolket til å tilpasse seg, både lingvistisk og kulturelt.

Det enorme spekteret av ulike dialekter har ført til en utbredt misoppfatning om at romani ikke fortjener status som «ekte» språk. Det faktum at talerne av språket er så spredt, gjør det bare mer interessant – nesten pussig – at språket har vært i stand til å overleve i det hele tatt.

At romani holder stand til tross for at romfolkets historie er dominert av forfølgelse og vold, kombinert med en nomadisk livsstil, gir grunn til håp på vegne av utrydningstruede språk. Men så lenge romani forblir et statsløst språk uten en skriftlig standard, og med et kaotisk utbredelsesmønster, ser en sårt trengt standardisering ut til å være ute av rekkevidde. Så hva er utfordringene romfolket møter i en eventuell standardiseringsprosess – og hvordan blir disse utfordringene møtt?

Forsterket fellesskap. For å forstå hva som gjør romfolkets tilfelle så unikt, er det nødvendig å se romanispråket som en lingvistisk diaspora. Selv om alle rom deler felles opphav og migrasjonshistorie siden de utvandret fra India for rundt 1600 år siden, er det deres mer nylige historie som har påvirket dialektene og hvordan de forskjellige gruppene velger å identifisere seg selv.

I «Roma in Europe: The Politics of Collective Information» skriver Iona Bunescu om hvordan romfolkets situasjon som en sosialt, politisk og økonomisk marginalisert folkegruppe i vertslandene har ført til en svak integrativ identitet. Selv om det er naturlig å anta at de negative holdningene mot romfolket fører til total assimilering av deres kultur, viser effekten seg ofte å være motsatt. For når et samfunn avviser romfolket og stempler dem som ’outsidere’, utløser det bare en forsterkning av klanstrukturen og fellesskapet innad i gruppen. Dermed oppstår subgrupper, der endonymene* varierer som følge av en rekke ulike faktorer. En av disse kan være lengden på oppholdet i vertslandet. For eksempel referer sinti til romfolket som bosatte seg i Tyskland før jernteppet falt, mens roma referer til dem som kom etterpå. Bosettingstidspunkt påvirker ikke bare romfolkets oppfatning av egen identitet: Det påvirker også språket.

Romfolkets lingvistiske situasjon er med andre ord svært kompleks. Som et statsløst folk, har de heller ingen egen myndighet til å iverksette standardiseringsprosessen. Overlatt til det enkelte nasjonale nivået, vil de preskriptive aspektene av det standardiserte språket og dets funksjoner i samfunnet variere fra vertsland til vertsland. Én av faktorene som kan påvirke utfallet, er romfolkets historie i det individuelle landet.

Hvor lenge har de vært der? Hvis én gruppe bosatte seg på et tidligere punkt enn en gruppe i et annet land, er det sannsynlig at de to gruppenes integrative statuser vil være svært forskjellige, noe som i tur påvirker hvordan myndighetene velger å håndtere språkplanleggingen. En annen faktor er rekken av lingvistiske utfordringer.

Ett problem er at majoriteten av romfolket er tospråklige. Fordi de ikke har utviklet et standardisert skriftspråk, tar de i bruk det offisielle språket i vertslandet, noe som dermed begrenser romani til verbal kommunikasjon. Skal man basere et skriftsystem på én dialekt, og som følge av dette isolere andre dialekter som ikke har hatt like stor innvirkningskraft?

Utfordringer også i foregangsland. Makedonia er preget av århundrer med kontinuerlig språkkontakt som har ført til en myldrende konstellasjon av forskjellige språk og kulturer, og er ett av landene som roses for måten de har taklet dette dilemmaet på. Blant de største minoritetene er albanere, tyrkere og vlacher. Romer antas å utgjøre den nest største minoriteten etter albanerne.

Et betydelig forsøk på å gi romanispråket plass i den offentlige sfæren ble gjort i 1970-årene, da Saip Jusuf, en student i romani, og Krume Kupeski, professor ved universitetet i Skopje, publiserte en omfattende grammatikk for romani. Målet var å tilby et standardisert skriftspråk for romene i Makedonia, Kosovo og Serbia, og samtidig plassere romani i en pedagogisk kontekst. Grammatikken var hovedsakelig basert på arli, den mest utbredte dialekten i Makedonia, men viste seg å støte på samtlige problemer. I tillegg til at grammatikken hadde enkelte ortografiske uoverensstemmelser med de varierende dialektene, hadde den også lånt neologismer fra hindi, istedenfor å prioritere språk som romene allerede hadde kjennskap til.

Disse problemene er ikke ukjente i sammenheng med standardisering av romani, og de kommer ikke akkurat uventet, med tanke på at romfolket er spredt utover et så stort geografisk område, og at de snakker så mange forskjellige dialekter. Jusuf-Kepeski-grammatikken lykkes i å gi mer oppmerksomhet til romani, men mislykkes i å plassere språket i en institusjonell kontekst.

Et standardisert skriftspråk er ennå ikke blitt opprettet i Makedonia, som likevel ser en økning i publikasjoner på romani: Bøker, ordbøker, aviser og annen litteratur er i fri flyt og styrker romfolkets integrative identitet. Lingvistisk samstemmighet blir også mer og mer synlig ved at forfattere viser en tendens til å skrive på arli, uavhengig av hva slags dialekt de egentlig snakker.

Marginalisert i Spania. Beveger vi oss vestover på kartet, er romfolkets situasjon i Spania en ganske annen enn det vi ser i Makedonia. Med en 600 år lang historie i landet utgjør romfolket, eller gitanos som de blir kalt der, cirka 2 prosent av befolkningen, med et folketall som ligger et sted mellom 500 000 og 800 000. Spania har ikke, ulikt Makedonia, anerkjent romfolket som en etnisk minoritet. Det regionale språket snakket av romfolket, caló, er heller ikke anerkjent som et språk beskyttet under Den europeiske pakt om regionale språk eller minoritetsspråk, til tross for at pakten er vedtatt av Spania.

Under Francisco Francos diktatur på 1970-tallet var romani og romani-kultur bannlyst i Spania, og som følge av vedvarende rasisme og fordommer som tok permanent fotfeste i det spanske samfunnet, døde romani-språket ut i Spania. Caló, som er snakket av den delen av gitanos som er tospråklig i dag, er basert på spansk grammatikk, mens romani utgjør mesteparten av vokabularet.

Under Francisco Francos diktatur på 1970-tallet var romani og romani-kultur bannlyst i Spania.

Som en konsekvens av pågående sosial, økonomisk og politisk marginalisering og historisk forfølgelse, er også caló nå på kanten av utryddelse. Dette gjenspeiles i en lingvistisk generasjonskløft der eldre gitanos snakker flytende caló, mens yngre gitanos kun kjenner til enkeltord eller setninger, og primært bruker kastillansk spansk eller et annet offisielt språk når de kommuniserer med andre enn romfolket. I en ond sirkel er gitanos derfor i ferd med ikke bare å miste språket sitt, men også et symbol på sin etniske identitet i kampen for offisiell anerkjennelse som minoritetsgruppe.

Tveegget sverd. Ironisk nok har spansk adoptert slangord fra caló. Som tidligere nevnt forveksles ofte romanis mangel på et eget skriftsystem med en mangel på et eget språk overhodet. Når morsmålsbrukere av spansk plukker opp ord fra caló og på automatikk identifiserer den eneste romanien de nå kjenner til i en uformell og muntlig kontekst, kan det bidra til forestillingen om romani som et «uekte» språk – om de i det hele tatt er bevisst på at slangen de bruker kommer fra romani.

Denne situasjonen er som et tveegget sverd. Enten blir romani plassert i en muntlig kontekst som konnoterer et konstruert slangspråk – eller så er situasjonen bare enda et symptom på hvor usynlige de er i et land som nekter å anerkjenne dem. Romani har ingen plass i skolen i Spania, og det er heller ingen TV-programmer kringkastet på romani. Det finnes noen radioprogrammer, men økonomisk støtte er et gjennomgående problem.

Kamp for sosial aksept. De to eksemplene i Makedonia og Spania reflekterer en ekstremt kompleks lingvistisk mosaikk som strekker seg over et helt kontinent. Selv om de har felles opphav og migrasjonshistorie, kan den lingvistiske situasjonen til romfolket være ekstremt polarisert, som vi ser i disse to landene.

Lingvistikken gjenspeiler også en hard kamp for sosial aksept. Selv om romfolket fortsatt møter rasisme i Makedonia, har de klart å finne offentlige plattformer og kanaler for sin egen stemme som ikke bare gir dem en plass i samfunnet, men som også skaper lingvistisk samstemmighet – om enn ikke slik lingvistene hadde sett for seg at det skulle skje.

I Spania, derimot, ser gitanos’ kamp for å fremme en offentlig stemme, fortsatt mørk ut. Kan man en gang snakke om å standardisere romani i Spania når caló, som allerede er bygget på spansk grammatikk, er utrydningstruet? Heldigvis ser man en voksende interesse for å ivareta caló blant romani-ungdom i Spania, som leter etter en måte å gjenopplive et tapt språk på. Hvis Spania anerkjenner caló som et minoritetsspråk, kan det fortsatt ha en sjanse til å overleve.

Svaret på hvorfor bildene vi ser er så polariserte, er mangfoldig. Én forskjell som utmerker seg mellom Makedonia og Spania, er omstendighetene rundt bosetningen til romfolket. Kanskje det faktum at Makedonia deler en lengre historie med romfolket, simpelthen har gitt dem mer tid til å utvikle velfungerende strategier når det gjelder minoritetsspråk og integrering.

Men den kanskje største forskjellen er det politiske grunnlaget. Under Francos regime i Spania ble alle minoritetsspråk forbudt, noe som resulterte i at de fleste av dem døde ut. Gitanos, som allerede sto ansikt til ansikt med brutal rasisme og diskriminering før Franco kom til makten, fikk kanskje et hardere fall enn andre minoritetsgrupper.

Som følge av at Makedonia valgte ikke å delta i krigen som fulgte oppløsningen av Jugoslavia, kan landet også se tilbake på en fredeligere historie med interetnisk harmoni og en tendens til å oppsøke sindige konfliktløsninger. Slik har de også lagt til rette for at minoritetsgrupper som romfolket skal kunne holde kultur og tradisjoner i live, og forhåpentligvis oppnå standardisering av romani.

Voksende interesse. Romfolket står fortsatt overfor trusler som morderspråk, diskriminering, stereotypier, fattigdom og forfølgelse i varierende grad i sine europeiske vertsland. Først og fremst trenger romani plattformer hvor språket kan vokse, som i skolen, aviser, radio og TV, og myndigheter må utvikle strategier som kan stoppe sosial utstøting av romfolket.

Heldigvis ser man en voksende interesse hos unge romer for å puste nytt liv i det som er blitt et tapt språk for mange, og det at romani har vært i stand til å overleve mer enn 700 år allerede, på tross av å ha blitt både forbudt og stigmatisert, er et tegn på at det mest sannsynlig bare vil fortsette å gå én vei. Selv om språkstandardisering var et prosjekt resten av Europa gjorde seg ferdig med i det 19. århundret, er det en prosess som mer enn noe annet har vist seg å være tidkrevende.

Morderspråkene har mest sannsynlig ikke tenkt seg noe sted med det første, men det har heller ikke romani.

Kilder: Victor Friedman: «The Romani Language in the Republic of Macedonia: Status, usage and sociolinguistic perspectives», Victor Friedman: «The Romani Language in Macedonia in the Third Millennium: Progress and Problems».

Romani i Norge.

Romfolk har opplevd grove overtramp i Norge. Norsk romani som snakkes av romanifolket, og romanés som snakkes av rom, har fått status som nasjonale minoritetsspråk i Norge. Økt kunnskap om gruppenes kultur og språk kan bidra til å gi dem en oppreisning.

Minoritetsspråk. I internasjonal språkforskning er romani navnet på en genetisk definert gruppe av språk som stammer fra urromani som ble snakket på Balkan på 1300-tallet. Ulike varianter av romani blir snakket over det meste av Europa. I Norge er romani og romanés to forskjellige, nasjonalt godkjente minoritetsspråk (i tillegg til kvensk og samisk) som er vernet gjennom Den europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk som trådte i kraft i Norge i 1998.

Fem folkegrupper regnes som nasjonale minoriteter i Norge: romanifolket, rom, jøder, kvener og skogfinner. Samene regnes som et urfolk i Norge.

Romanifolket (tatere, de reisende) kom til Norge på 1500-tallet, og snakker norsk romani. Anslaget over hvor mange som behersker norsk romani, varierer fra noen hundre til et par tusen, men alle tatere har i dag norsk som førstespråk. Norsk romani har tatt over en del av lyd- og bøyningsmønsteret, samt grammatikken fra norsk språk.

Rom (tidligere omtalt som sigøynere) kom til Norge (og Vest-Europa) fra Romania på 1860-tallet, og snakker romanés, som har større fellestrekk med urromani enn norsk romani. Folkegruppen teller 300–400 personer i Norge, og anslagsvis 90 prosent av dem snakker romanés.

Én bok på norsk romani. I Norge er det gitt ut én bok på norsk romani, «Vandriane rakkrar» (Taterne forteller, 2014, Novus forlag). Boken er en oversettelse av heftet «Taterne forteller» (2006) hvor fem tatere forteller om barndommen og oppveksten sin. Oversettelsen til norsk romani tok flere år, og innebar at oversetterne måtte reise rundt til norsk romanitalende og samle inn ord som ikke er med i de største ordbøkene, og lage en helt ny rettskrivning for norsk romani, som er forklart bak i boken.

Bokutgivelsen er en del av et språkprosjekt som er et samarbeid mellom Taternes landsforening, Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo og Dronning Mauds Minnes høgskole. Målet med prosjektet er å gjøre norsk romani til et fullverdig skriftspråk.

Hittil er det forsket relativt lite på norsk romani og romanés. I 2013 ble det imidlertid startet et treårig doktorgradsprosjekt i norsk romani ved Universitetet i Oslo.

Undertrykkende politikk. Tater-/romaniutvalget ble nedsatt av regjeringen i 2011. Utvalgets hovedoppgave er å undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket frem til i dag.

1. juni i år la utvalget frem sin rapport og overleverte den til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. «Overgrepene mot taterne er et svart kapittel i Norges historie», sier han.

Utvalgets leder, Knut Vollebæk, beskriver den norske stats politikk overfor taterne/romanifolket som feilslått og nedbrytende. Blant annet har utvalget kartlagt omfanget av tvangssterilisering, tvangsbosetting, internering i arbeidskolonier og det store antall barn som ble tatt fra foreldrene av barnevernet. Denne politikken førte igjen til stor frykt blant tatere/romanifolk og en grunnleggende mistillit til staten.

I 1998 kom regjeringen med en unnskyldning overfor folkegruppen, men denne nådde kun i liten grad frem til folkegruppen selv, og er heller ikke godt kjent i majoritetssamfunnet.

«Utvalgets undersøkelser viser at det fortsatt er en vei igjen før mennesker som tilhører folkegruppen møtes med den anerkjennelsen og respekten de fortjener i hverdagen», skriver Knut Vollebæk i en kronikk.

Kilder: Aftenposten, «Romani, språket til taterane» av Rolf Theil publisert i «Språknytt» 4/2014, Novus forlag, regjeringen.no, Glåmdalen.