Bad Frankenhausen, Thüringen. Overveldende, er vel ordet. Opp de siste trappetrinnene folder dimensjonene seg ut. Og vel oppe på gulvet omsluttes man av et 1700 kvadratmeter stort oljemaleri, en tour de force av religiøse, politiske og kunsthistoriske referanser. Werner Tübkes bondekrigspanorama skildrer datidens forestillingsverden og en tidsepoke med skakende omveltninger.

Ett sted brenner Martin Luther sin egen bannlysing. Et annet sted støtes det i Jerikos basuner. Et tredje sted ser vi representanter for håndverkslaugene sitte i en strandet båt. En bonde som henspiller på Adam etter fordrivelsen fra paradiset, bærer ikke på frø, men knokler, barnelevninger, ser det ut som. Han sår dem i en steinete fure foran en dyster undergangsvisjon.

I denne settingen er det at slaget mellom fyrstemaktens pansrede ryttere og bondeopprørere finner sted. Foran en slags lysning, et stormens øye midt i slaget der det når sitt klimaks, står en mann med senket fane og fjernt blikk. Det er predikanten og bondelederen Thomas Münzer.

Den som intet haver

Blutrinne, blodrennen, er fortsatt navnet på en sti som fører opp til platået der Tübkes panorama ble innviet i 1989. Her oppe, over småbyen Frankenhausen, sto et av de siste og største slagene under bondekrigene. 15. mai 1525 skulle 5000 utmanøvrerte bønder, blant dem også enkelte byborgere og håndverkere, bli regelrett massakrert av øvrighetens hær av trente leiesoldater.

Hva var bakgrunnen for det som skjedde her i Thüringen, og i andre sentrale og sørlige deler av Tyskland for 500 år siden, og til dels også i Østerrike og i Sveits? På den ene siden hadde Luther og andre reformatorer truffet en nerve i brede lag av befolkningen. En teologisk gnist var tent. På den annen side var økonomiske og juridiske strukturer i ferd med å endre seg i takt med blant annet byenes og byborgerskapets vekst. Adel og abbeder ville også holde tritt med tiden og veltet kostnadene for ombygninger og anskaffelser over på undersåttene.

«Allemannsretten», landsbyboernes sedvanerett til å sanke brensel, til å fiske og jakte, ble faktisk opphevet på begynnelsen av 1500-tallet. I nyskrevne lover rundt om het det plutselig at eiendomsretten til allmenningene, som hittil hadde vært forvaltet i demokratisk organiserte landsbyfellesskap, nå tilfalt øvrigheten.

Samfunnet i et sneglehus

Også de få personlige rettighetene bøndene hadde, ble nå inndratt. Retten til å gifte seg med hvem man ville var egentlig ubestridt. Nå ble den kassert av en adel som så sitt eget næringsgrunnlag, bøndene, forsvinne for dem – til byene, til gruvene, til andre virksomheter der et giftermål gjorde det mulig. I tillegg ble arveavgiftene, som slo inn når en husbond eller husfrue døde, økt så drastisk at det hele lignet mer en personlig konkurs. Verdisaker ble inndratt, driftsmidler beslaglagt, gjeld etablert, livegenskap også lovfestet.

Det sies at dråpen som fikk begeret til å flyte over for bøndene, var en hendelse i grevskapet Stühlingen vest for Bodensee sensommeren 1524. Grevinnen hadde satt «bøndene sine» til å plukke sneglehus, midt i innhøstingen, så hun hadde noe egnet å vikle garnet sitt rundt. Om historien er sann eller ikke, bønder herfra hadde allerede forfattet et omfattende klageskrift over maktmisbruk og overtramp i grevskapet og forelagt det den høyeste rettsinstansen i hele det tyske riket.

Men da responsen på de 62 klagepunktene uteble, blåste bøndene til strid. Klostre ble plyndret, borger brent, fogder kjeppjaget. Men enn så lenge var oppstanden rundt Bodensee begrenset. Det skulle endre seg snart.

Menneskerettigheter

Den reisende buntmaker-svennen og lekmannspredikanten Sebastian Lotzer hadde allerede publisert flere flyveblader da han ble rekruttert som skriver for en av de andre opprørsgruppene her sørvest i Tyskland. Da disse møttes til råd i mars 1525, skulle Lotzer spille en nøkkelrolle i formuleringen av de «12 artiklene fra Memmingen», de tyske bondekrigenes sentrale dokument.

I første artikkel krevde «bondeparlamentet» i Memmingen fritt prestevalg for alle menigheter. Videre krevde de opphevelse av livegenskapet, reduksjon av pliktarbeid og gjeninnføring av retten til jakt, fiske og vedsanking. De krevde dessuten retten til å gifte seg og til å arve eiendom og løsøre uavkortet.

Opprørerne viste til Bibelen som begrunnelse for frihetsbegrepet sitt: For med sin død på korset hadde Jesus ofret seg for alle mennesker, ikke bare for en utvalgt gruppe, og den kristelige nestekjærligheten kjente ikke noe hierarki. Evangeliet skulle være målestokken for en rettferdig ordning. Og teologene og ikke selvoppnevnte grunneiere skulle være dommere.

Makt i nye medier

Martin Luther nøt stor popularitet også hos bøndene, med skrifter som «Et kristenmenneskes frihet», og hadde unektelig vært med på å motivere kravene deres. Men nå fikk han kalde føtter. Luther fryktet rett ut politisk selvmord, skulle han vende seg mot sine mektige støttespillere blant fyrstene.

Han lot det derfor være liten retorisk tvil til overs i dommen over bøndene: «Kvele dem», skal man, «og stikke dem som tar man livet av en hund med hundegalskap». I like drastiske ordelag demonterte han karismatikeren Thomas Münzer og hans teologiske forsvar for opprøret.

Men Luther hadde sluppet en ånd ut av flasken han ikke lenger hadde noen kontroll over. Sebastian Lotzer var inspirert ikke bare av Luthers teologi, som sto i motsetning til hans konservative samfunnssyn, men også av det faktum at reformatorens skrifter var overalt.

Han visste at veien til suksess for kravene fra Memmingen måtte gå om trykkeriene. Med rette opptar Johannes Gutenbergs verksted en viktig plass i Tübkes samtidspanorama.

Mens Luthers skrifter i årene rett forut for bondeoppstanden i 1525 nådde opplagstall man hittil i Europa aldri hadde sett, slo Memmingen-artiklene også Luthers rekord. Aldri før var en polemikk spredt i så mange opplag på så kort tid.

Som den profilerte tyske kirkehistorikeren Thomas Kaufmann slår fast i sin nye bok: Bondekrigene var en mediebegivenhet.

Forut for sin tid

Spredningen av de 12 artiklene var en utstrakt hånd, ingen krigserklæring. De var resultat av en politisk kreativitet som kunne båret uante frukter om øvrigheten hadde gått i forhandling og ikke til krig. Det viser unntakene. I Tyrol vedtok representanter for bønder, borgere og øvrighet en forfatning som var svært moderne for sin tid. I det nordlige Sveits fikk opprørerne gjennomslag for ordninger på linje med resten av landet.

Også i Tyskland bedret forholdene seg for bøndene etter noen år. Skattetrykket lettet de fleste steder, og visse korporative og personlige friheter ble gjeninnført. Men de materielle og spesielt de menneskelige omkostningene hadde vært enorme.

Opptil 100 000 bønder var blitt drept. Og utallige enker og foreldreløse sto tilbake. Men de 12 artiklene fra Memmingen hadde tent håp og stiftet stolthet hos de mange hundre tusen som leste dem eller hørte dem opplest. Og de regnes som Europas første egentlige menneskerettighetserklæring.

Den franske revolusjon fødte den andre menneskerettighetserklæringen i 1789, med de samme motivene til grunn: frihet, råderett, sikkerhet, verdighet. Ved etableringen av FN i 1948 fikk menneskerettighetene global karakter.

Så man er fristet til å gi kirkehistorikeren Thomas Kaufmann rett i det retoriske spørsmålet: Hvem var det egentlig som vant?